Ukens korrespondentbrev er postlagt i Beijing.
«Hjelp – jeg har fått barn, og må sitte stille en måned!»
Nødropet kom fra en av de kvinnelige kinesiske ansatte ved vårt fellesskandinaviske korrespondentkontor i Beijing.
Hun sendte ut en lettere frustrert e-post til oss kolleger etter å ha født det ene barnet hun får lov til av kinesiske myndigheter.
«Det er så mange ting jeg ikke kan gjøre denne første måneden etter fødselen. Min mor nekter meg å lese bøker, og jeg får heller ikke lov til å se på tv eller bruke datamaskinen. Så utfordringen for meg er ikke bare å være en god mor, men også å være en god datter denne måneden!»
Hør brevet i lyd:
Kollega Feng Yifei er en moderne, oppegående kvinne. Lynrask på data og svært glad i å følge med både i aviser og på tv – og ikke minst lese bøker.
Nå kom den kinesiske tradisjonen rullende inn over henne med full tyngde. Hun var ikke godt nok forberedt på hvilke forbud og restriksjoner som kinesiske mødre må innordne seg, særlig den første måneden etter fødselen.
«Zuo Yuezi» – 坐月子 – betyr «sittemåneden», oversatt nokså direkte fra kinesisk, og gir klar beskjed om hvilket aktivitetsnivå som ventes av en nybakt mor i hele 30 dager. Tradisjonen er flere tusen år gammel, og er blant annet nevn i boka I-Ching – en av de aller tidligste klassiske kinesiske tekster.
To kvinner, en hushjelp – og en mann
Jeg kjøper med meg noen søte barneklær og drar på besøk til min kollega Yifei.
Hun viser stolt fram sin sønn Wei Hang, og presenterer meg for to andre kvinner som oppholder seg i leiligheten sammen med henne for å ta seg av det vesle barnet: Hennes mor og hennes hushjelp.
For selvsagt trenger man hushjelp, selv om mormor har kommet langveisfra for å ta seg av barnet den første tiden. Selv skal hun jo ikke gjøre noe som helst, annet enn å amme barnet.
– Og hadde min svigermor hatt anledning, ville hun også ha kommet og bodd her sammen med oss, sier Yifei.
Fire kvinner i en liten leilighet for å ta seg av den nyfødte. Stakkars mannen i huset, tenker jeg.
Ikke vind, vann eller følelser
De strenge reglene for nybakte mødre starter alt ved fødeklinikkens utgangsdør. Hun blir pakket inn i vatterte jakker og andre varme klær, får tredd en spesiallaget «barsellue» ned over hodet mens et munnbind skal dekke resten av ansiktet.
Hun må ikke få det minste pust av vind mot naken hud.
Å bli utsatt for vind er det absolutt verste som kan vederfares en kinesisk kvinne som nettopp har født. Får vinden tak i kroppen, kan det føre til all verdens sykdommer seinere i livet.
Derfor er det også forbud mot å bevege seg utendørs første måneden etter fødselen. Men selv inne er det anbefalt at man alltid går med den nokså ufikse rosa filthatten som altså beskytter mot vind.
Nesten like farlig som vind er det å komme i kontakt med vann. Aller verst er selvsagt kaldt vann. Skjer noe slikt, kan resultatet bli leddplager seinere, særlig når man blir gammel.
Derfor er det forbud mot å dusje eller vaske håret første måned etter fødselen. Må man absolutt vaske seg, bør det helst skje med fuktige kluter som er forsiktig dyppet i lunkent vann.
Oppvask og gulvvask eller annet vannsøl skal man holde seg unna. Til slikt arbeid har man jo dessuten Ayi’en, som hushjelpen kalles i Kina.
Rundt mor og barn må de andre kvinnene i leiligheten bevege seg med forsiktighet og lav stemme, og for all del ikke utsette mor for sterke emosjoner. Begynner hun å gråte, er hundre og ett ute.
Da kan øynene bli skadet for resten av livet. Det er også noe av årsaken til forbudet mot å lese romaner og se på tv. Kanskje blir man da utsatt for en så trist fortelling at tårene begynner å trille.
Mat for den nybakte
Tenner er også et problem. Ifølge kinesisk tradisjon sitter de nokså løst etter at en kvinne har født, så kun myk mat må stå på menyen den første måneden. Supper og grøt er tingen. Og det skal spises mye.
– Jeg får åtte måltider om dagen, forteller Yifei, og ser bort på sin mamma.
Mormor vokter tradisjonen, og det er hun som vet hva slags mat en nybakt mor skal ha i seg. Det må ikke være noe som er hardt å tygge, heller ikke rå grønnsaker eller frukt. Sterkt krydret mat er bannlyst, og rettene skal tilberedes varme eller lunkne. Salat er helt uaktuelt, likeså enhver form for sjømat.
Svinelever er derimot fine saker. Den sørger for å stanse blødninger, og må helst serveres til frokost eller lunsj – aldri seint på dagen.
Suppe av griseføtter eller hønseføtter er et absolutt «must» for den som gir bryst, og hirsesuppe skal også være godt for ammingen. For å få i gang melkeproduksjonen sånn helt i starten kan det være bra å få i seg litt fet suppe kokt på karpe.
Og når karpefisken bidrar med sine stimuli, er da også amming av barnet dag og natt den eneste plikt mamma har.
Mormor har flyttet inn i ektesengen for å ta seg av ungen om natten og skifte bleier, mens ektemannen blir forvist til gjesterommet hvor også hushjelpen sover – på en feltseng.
Men Yifei er stolt av at mannen av og til trer inn i hjelperrollen om natten, når mormor synes det blir for slitsomt å stå opp så mange ganger.
Hushjelp for barseltiden
Første måned etter fødselen er det en helt spesiell hushjelp som må leies inn.
En slik «Yue Sao» – 月嫂 – skal være spesialutdannet til å ta seg av nyfødte, og koster derfor over 6000 kroner for de fire ukene, mens en vanlig hushjelp ikke kan regne med mer enn halvparten for en fulltidsjobb.
Tittelen «Yue Sao» er sammensatt av tegnene for måned og for eldre brors kone, fordi det i gamle dager var eldste svigerinne i familien som tok seg av denne jobben.
Nå er oppgaven profesjonalisert, og mange av de rikeste unge mødrene reiser rett fra hospitalet til et luksuriøst, femstjernes privat senter for å tilbringe «sittemåneden» der – omgitt av doktorer, sykepleiere, kostholdseksperter og andre hjelpere 24 timer i døgnet.
Til den nette sum av 3000 kroner dagen – det samme som en god månedslønn for vanlige folk her i Beijing. Men bestemødrene blir selvsagt litt snurt når den unge mor heller velger slik luksus enn deres tradisjonsrike omsorg.
– Disse unge mødrene trenger all hjelpen de kan få, de er jo barn selv, sier barnelegen Zhang Jianna ved et av disse luksussentrene.
– De aner ingen ting om hvordan man skal behandle og oppdra barn. Ikke engang kan de synge de vanligste barnesangene.
Men derfor er de der, pleierne, og kan synge barnesangene for dem.
Krav for fall
Ikke alle moderne kvinner i Kina ønsker lenger å følge de strenge reglene for «sittemåneden», og kommer til å gjøre opprør mot både sine mødre og tradisjonene, som ikke burde ha så stort gjennomslag i vår tid.
Noen av mine kinesiske bekjente sier at mange av reglene er basert på sunn fornuft i forhold til hvordan det var for fødende i gamle dager da både hygiene og kosthold var mye dårligere enn nå, og da mange unge mødre døde rett etter fødselen.
Men å holde seg til disse reglene når levevilkårene er så mye bedre er bare tull, mener de.
Også Yifei ler litt av alle de strenge kravene hennes mor har innført i hjemmet.
Samtidig medgir hun at det er ganske deilig å få så mye hjelp og så mye god mat i en tid hvor hun er slapp og trenger mye hvile for å komme seg etter svangerskap og fødsel.
Så en slags modifisert utgave av «sittemåneden» kunne sikkert vært fint – også for nybakte mødre i andre land.
Med så mye omfattende omsorg og beskyttelse lurer jeg på om Yifei våger å ta med seg den vesle gutten ut i friluft, som i Beijing mer enn halve årets dager betyr ut i en forurensning som beskrives som «helsefarlig», og som har ført til 60 prosent mer lungekreft blant byens befolkning de siste ti årene – uten at det røykes mer.
– Etter 40 dager innendørs kan man ta barnet med seg ut, ifølge tradisjonen, forteller Yifei.
– Og vi har jo ikke noe annet valg enn å ta ham ut i denne forurensete luften. Så lenge han skal bo her i Beijing må han jo venne seg til det miljøet vi har her.
Akkurat det ville jeg som far engstet meg mye mer for – enn om barnets mor hadde sett på tv og lest bøker den første måneden etter fødselen.
