Arsh (2) ble drept av en bilbombe

Barnehagen var stengt, og Arsh insisterte på å bli med mammaen sin på jobb. Khatera jobbet i økonomiavdelingen ved utdanningsdepartementet, sammen med mannen. Men denne dagen hadde Sohrab fri og ble hjemme.

Han våknet og spiste frokost sammen med Arsh før de ble hentet av bussen som frakter ansatte til departementet. Litt senere på dagen kom sjokkbeskjeden.

– En kollega ringte meg og skrek i telefonen at bussen vår hadde blitt sprengt, sier Sohrab. Jeg ringte kona mi med en gang. Hun tar alltid min telefon. Denne gang var det ingen som svarte.

Han løper ut av leiligheten, kaster seg i en drosje og ber sjåføren kjøre i full fart mot eksplosjonsstedet. Der er trafikken stanset i alle retninger. Han må ta bena fatt.

– Jeg løp alt jeg kunne mot eksplosjonsstedet. Jeg kunne skimte bussen. På avstand så den intakt ut forfra.

– Men da jeg kom nærmere tenkte jeg: Gud, hjelp meg.

Hele bakdelen av bussen var sprengt til det ugjenkjennelige. Deler av bakerste seterad lå utenfor bussen.

– Jeg følte meg helt lam. Khatera og jeg pleide alltid å sitte bakerst.

Livløse kropper

Mobilvideoer tatt rett etter eksplosjonen viser forferdelige scener. En stor folkemengde har samlet seg rundt den sprengte bussen. Flere kvinner bakerst i bussen sitter fast. De roper om hjelp. En mann prøver desperat å løfte en av kvinnene ut gjennom det knuste vinduet. Flere av passasjerene ligger livløse i setene sine, ifølge øyenvitne Niazullah. Han satt bare 15 meter unna i kiosken sin da det smalt.

– Det var et fryktelig syn. Folk om bord bussen skrek i smerte. Et lite barn var hardt skadet, mens en kvinne krabbet bortover veien i sjokk. Hun manglet deler av beinet sitt.

Alle de skadde og drepte er fraktet til sykehuset Emergency, i hjertet av Kabul. Det er her ofrene for terrorangrep i den afghanske hovedstaden ofte får behandling. Utenfor er det fullstendig kaos, sier Sohrab.

– Flere titalls familiemedlemmer er samlet foran sykehuset. Flere av mennene skriker, sparker og slår i sykehusporten. Men sikkerhetsvaktene slipper ingen inn.

I kaoset prøver den unge mannen desperat å finne ut om familien er i live, men han får motstridende beskjeder.

– Hun har mistet armen. Hun har mistet beinet. De er på operasjonsbordet. De trenger surstoff. De trenger blod. Jeg fikk forskjellige svar hver gang jeg spurte.

Dødsbudskapet

Men så kom beskjeden som fikk Sohrabs verden til å rase.

– Jeg fikk se min kone først, og så barnet mitt. Men det var over. Khatera hadde splintskader over hele kroppen. Arsh hadde fått en splint i bakhodet.

Den sørgende faren sto utenfor sykehuset i tre timer før han omsider slapp inn. I løpet av den tiden var det liv i konen hans.

– Legene fortalte at Arsh hadde dødd momentant i bussen. Men Khatera var i live da hun ble fraktet til sykehuset, sier Sohrab og bryter sammen. Tårene triller ukontrollert nedover ansiktet.

– Jeg stod rett utenfor. Tenk hvor redd hun må ha vært. Hva tenkte hun da hun så Arsh død? Jeg kunne vært der, men fikk ikke engang holde hånda hennes da hun tok sine siste åndedrag, sier Sohrab hulkende.

Bryter sammen under likvask

Det unge paret var gift i litt over 3 år. Arsh var øyestenen min, sier 31-åringen.

– Sønnen min sa de søteste tingene til meg. Jeg hadde så mange ønsker for ham. Han ga meg ubeskrivelig mye kjærlighet. Jeg mistet moren min for fem måneder siden. Det var Arsh som ga meg trøst.

Sohrab insisterte på å være til stede da den lille kroppen til Arsh skulle vaskes før gravleggingen. Det ble mye tøffere enn han trodde.

– Han så ut som en dokke. Jeg bar ham i armene mine til bordet hvor de skulle vaske ham. Da de var ferdige ville jeg løfte ham selv. Det var så tungt. Det føltes som om jeg prøvde å løfte hele jorden. Det krevde så mye krefter å legge ham i kisten, sier Sohrab og tørker tårene som siler nedover med en sammenkrøllet serviett.

Litt lenger bortenfor den lille kisten til Arsh, lå kona Khatera i en annen kiste.

– Jeg visste ikke om jeg skulle gråte og sørge over min sønn, eller kone, sier 31-åringen og snufser.

Sint på Taliban

Ingen har tatt på seg skylden for terrorangrepet som rev vekk familien til Sohrab. Men han klandrer Taliban.

– De er muslimer bare i navn. Jeg ser ikke på dem som mennesker engang. Skal de føre jihad mot meg? Er det meg de skal by inn til Islam? Jeg er muslim, sier Sohrab, tydelig sint.

– Er det slik de ønsker å invitere folk til islam? I så fall kommer islam som religion til å forsvinne.

Penger fra presidenten

Hver gang sivile blir drept i terrorangrep, eller angrep som afghanske soldater står bak, får de etterlatte en sum penger av myndighetene. Sohrab fikk også kontanttilbud fra presidentpalasset. Han nektet å ta imot pengene fordi han mener makthaverne ikke forstår smerten og lidelsen til alle afghanerne som mister sine kjære.

– President har ikke mistet barn i et slikt angrep. Det har eller ikke hans visepresidenter. Ikke ministrene. Ingen i parlamentet. De som sitter med makten mister ingen fordi familiene deres er trygge. Veiene sperres av når barna deres går ut. De fleste av dem har ikke engang barna sine her i Afghanistan.

Tungt tomrom

Familien er borte for alltid. Nå sitter Sohrab igjen alene på det lille soverommet hvor alle sov sammen.

– Jeg har sovet på denne madrassen og holdt puten til Arsh i armene mine. Den dufter som ham. På et blunk mistet jeg min kone, sønn og vårt ufødte barn, sier den sønderknuste mannen, og peker på barnesengen han hadde skrudd sammen for sitt nye barn.

– Her skulle babyen vår sove. Vi gledet oss så fælt til at Arsh skulle få en lillesøster, eller bror. Men alt ble revet vekk.

Nå tilbringer Sohrab store deler av dagen ved graven til konen og sønnen. Det er så mye han ikke fikk sagt til Khatera og Arsh.

– Man drar hjemmefra som familie og kommer hjem alene. Det er ubeskrivelig vondt. Jeg ber til Gud hele tiden. Du ga meg verdens beste ektefelle og barn. Tilgi meg om jeg forsømte dem på noen måte. Tilgi meg om jeg ikke priset dem høyt nok, sier Sohrab. Han bryter sammen igjen.

(Se tv-reportasjen om Sohrab her:)