Argentina har 38 millioner innbyggere, men et potensiale til å brødfø mer enn ti ganger så mange.
Denne uka flys det inn nødhjelp fra Europa, USA og Asia og en nasjonal redningsaksjon: "Operativo Rescate" er i gang. Landets førstedame, presidentfrue Chiche Duhalde, er øverste ansvarlige.
Argentinas førstedame, Hilda "Chiche" Duhalde, på besøk i et av landets fattigste strøk (foto: Reuters: Enrique Marcarian).
Ikke til å forstå
Alle skjønner hva som er i ferd med å skje, men ingen skjønner hvordan det kunne skje. For det har ikke vært noen naturkatastrofe. Dette kan ikke forklares med tørke, klimaendringer eller "El Niño". Dette er en menneskeskapt tragedie. Politikere og byråkrater, landbruket og næringslivet krangler om hvem som har skylda, mens de fraskriver seg ansvaret.
Fredsprisvinner-organisasjonen "Leger uten grenser", arbeider bare i katastrofeområder. Nå engasjerer den seg i hungersnøden i Argentina, der halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. ”Leger uten grenser” hevder dødstallene er høyere enn regjeringen vil innrømme, og beskylder myndighetene for ikke å innse alvoret.
En mor hjelper sin 10 år gamle feilernærte datter, Pamela (foto: Reuters/Enrique Marcarian).
”Biafra-barn"
Fra nær sagt alle provinser kommer det inn meldinger om barn som lider og barn som dør. TV-kanalene viser bilder av "Biafra-barn" i sykehussenger, en hittil ukjent virkelighet i det som en gang var verdens femte rikeste land. Helsepersonellet gjør så godt de kan, samtidig er det lite leger og sykepleiere kan utrette. En privatiseringsbølge feide over Argentina på 90-tallet, og det offentlige helsevesenet går på sparebluss.
Bevilgningene er, til tross for prisstigning, de samme som for ti år siden. Sykehusene lider under mangel på medisiner og utstyr. Engangsprodukter - som sprøyter og bandasjer - vaskes etter beste evne, desinfiseres og brukes på nytt. Det er ikke senger til alle barna, så noen må ligge på sofaer.
Situasjonen beskrives som "sosialt eksplosiv". Den nasjonale redningsaksjonen, som ble iverksatt i mandag, har som ambisjon å gå fra dør til dør for å kartlegge omfang og behov, samt dele ut nødrasjoner og medisiner.
Mangler erfaring
Men Argentina har ingen etablert infrastruktur til å administrere en slik gigantisk hjelpeoperasjon. Det finnes også begrenset med organisasjoner som har apparat og utstyr til å stå for den praktiske delen av arbeidet - å omsette den gode viljen og de vakre ordene i konstruktiv handling og reell hjelp.
Tucuman, en innlandsprovins med hovedstaden San Miguel 1200 kilometer nordøst for Buenos Aires, er blitt sentrum for oppmerksomheten og nødhjelpen. Presidentfruen Ciche Duhalde skal være i San Miguel hele uken. Her har hun fått førstehånds informasjon om forholdene fra foreldre som har mistet barn i katastrofen.
Behovet for hjelp bare i denne ene av landets 23 provinser er enormt. Av de 1,3 millioner innbyggerne i Tucuman, er 434.000 kategorisert som nødlidende. Det er en kategori mer alvorlig enn de som "bare" lever under fattigdomsgrensen.
62.000 familier har mindre enn 350 kroner å klare seg for i måneden. I disse familien er det 12.000 barn som befinner seg i faresonen. Bare i Tucuman.
Sjekker nødhjelpen
Førstedamen legger opp til stikkprøver og overraskende besøk for å kvalitetskontrollere nødhjelpsarbeidet de kommende dager og uker. Den store utfordringen er imidlertid å legge forholdene til rette for en bedring på sikt, når den akutte nødhjelpsfasen er over og de nødlidende blir prisgitt den vanlige grå hverdagen.
I tillegg til de barna som dør kommer Argentina til å slite med titusner av gutter og jenter som er skadet for resten av livet i denne tragedien. Med rekordhøy arbeidsledighet, og barn som er for slappe til å gå på skolen, er tusenvis av familer i en situasjon der de reproduserer fattigdom og resirkulerer nød for kommende generasjoner.
Argentina befinner seg i den verste økonomiske krisen i landets historie. Forhandlinger med Det internasjonale pengefondet - IMF - gjennom snart ett år har ikke ført frem. Blant kravene fra IMF er reduserte offentlige utgifter. Det taler ikke til de sultende barnas fordel.
Maten er der
Samtidig sitter Argentina på nok melk og mel, nok matolje og kjøtt til å sikre alle sine innbyggere et næringsrikt og variert kosthold. Dette er ikke alene et spørsmål om penger, det er i større grad et spørsmål om politisk evne og vilje, om prioritering og distribusjon.
Og en viss ydmykhet. Argentinerne har vondt for å innrømme at de har havnet i dette uføret. Men angstbitersk og arrogant opptreden - som det har vært eksempler på - overfor internasjonale organisasjoner som bare ønsker å hjelpe, bidrar ikke akkurat til å bedre situasjonen. Det virker verken betryggende eller tillitvekkende i forhold til de enorme oppgavene nasjonen bare må løse i nærmeste fremtid.