Det siste årets forhandlinger med Argentina skal være Det internasjonale pengefondets mest omfattende noen gang. I ukevis har den argentinske presidenten Eduardo Duhalde forsikret sine landsmenn om at partene nå er nær en løsning.
IMF har på sin side konkretisert og utvidet sine krav til Argentina.
En arbeider ved en av de rundt 1800 bedriftene i Buenos Aires som er overtatt av de ansatte etter konkurs. (Foto: E. Marcarian, Reuters)
Landets finansminister Roberto Lavagna kom i dag tidlig nok en gang i Washington D.C. for å lede den argentinske delegasjonen i forhandlingsinnspurten. IMF stiller med Horst Köhler og Anne Kreuger, nummer én og to i IMF-hierarkiet.
Men selv om forhandlingene nå føres på toppnivå, er det ikke ventet noe snarlig gjennombrudd i de fastlåste samtalene.
Motsetninger
Ifølge argentinske medier er det sant, det som president Duhalde har sagt: Partene er nå nærmere en løsning enn noen gang. Samtidig er det de enkleste punktene som er avklart. De vanskeligste - og mest prinsipielle - gjenstår.
Meget forenklet kan vi si at IMF krever at Argentina i fremtiden skal overholde de avtaler de inngår. Det har nemlig ikke alltid vært slik.
Argentina på sin side hevder at det er lys i enden av tunnelen og at enkelte av de kravene Pengefondet stiller, vil bety et kraftig tilbakeskritt i forhold til den økonomiske bedringen som angivelig er under utvikling.
Holdningene avslører grunnleggende motsetninger mellom partene, og det skal ikke bli lett å skjære igjennom.
IMFs dårlige erfaring
Argentina er en versting, selv landets finansminister har delvis innrømmet det. Men han skylder på tidligere regjeringer. Landet har inngått en rekke avtaler med Verdensbanken og IMF gjennom tidene, og knapt nok overholdt noen.
Erfaringene med det demokratiske Argentina siden militærjuntaens fall i 1983 tilsier en viss forståelse for IMFs skepsis. Sju avtaler er inngått siden 1987. Av disse har Argentina overholdt én - og det etter 18 utsettelser.
Og dette altså i følge finansminister Lavagna, som mener at med en slik utlånspolitikk må IMF ta sin del av skyld og ansvar for at det gikk som det gikk.
Hovedproblemet for IMF i de pågående forhandlingene er imidlertid ikke argentineres notoriske unnfallenhet, men hvem som eventuelt skal ta ansvar i fremtiden.
Fungerende statsleder Duhalde har bestemt at det skal avholdes presidentvalg i mars. En rekke kandidater med høyst varierende syn på hvordan krisen skal løses, gjør for tiden sine hoser grønne hos velgerne.
Samtidig er den konstitusjonelle situasjonen med en politisk oppnevnt sette-president uklar. Hvilken myndighet har den ikke-folkevalgte president Eduardo Duhalde - og for hvilken tidsperiode? Dette skal avgjøres av Kongressen, mens det i siste instans er argentinsk høyesterett som bestemmer. De siste månedene har vært preget av en nærmest uvirkelig drakamp mellom de tre statsmaktene.
Såvel den dømmende som den lovgivende og den utøvende makt har sine svin på skogen. De rir sine kjepphester og pleier sine hellige kyr på en måte som gjør det mer enn naturlig at IMF forlanger en mer enhetlig juridisk-politisk opptreden utad i fremtiden. Men dette blir innblanding i indre argentinske anliggender. Og hvem skal kunne avgi en slik garanti på nasjonens vegne når ingen vet hvem som styrer landet om et halvt år?
(Samtidig kan man i parentens spørre hvorfor IMF krever en slik garanti – den vil neppe være verdt papiret den eventuelt blir skrevet på).
Skatter og avgifter
IMF har også mer konkrete krav. Siden privatisering av statlige selskaper allerede er gjennomført, gjenstod klassiske IMF-krav som lavere offentlige forbruk og bedret skatteinnkrevning. Begge upopulære tiltak i et land der flertallet ikke eier nåla i veggen.
Men aller vanskeligst er Pengefondets krav om økte offentlige avgifter. I et forsøk på å dempe prisstigningen og inflasjonen innførte regjeringen prisstopp på tjenester da valutaen ble devaluert med 270%. Etter å ha melket det argentinske markedet i mange år, satt private utenlandske eiere av tidligere statseide selskaper igjen med svarteper.
Gass og strøm, vann og telefon har lenge vært god butikk. Nå er det blitt en ren utgiftspost for franske, spanske og amerikanske multinasjonale eiere.
IMF har bedt om 30% øking i avgiftene. Regjeringen sier nei. Den ikke bare frykter, men vet at det aksepterer aldri en allerede hardt prøvet og presset befolkning. Det vil føre til nye, blodige opptøyer, og det har verken Argentina eller Det internasjonale pengefondet råd til. Det snakkes om en gradvis øking i mindre skala over lengre tid, men IMF har lite å gå på, og argentinske kunder ingenting å gi. Selv om det tilsynelatende er snakk om "tenk på et tall", så er det stor avstand.
På bedringens vei
En rekke indikatorer den siste tiden kan tyde på at bunnen er nådd og at Argentina er på bedringens vei. Presidenten sammenlikner situasjonen med en dødssyk pasient som etter måneder på intensivavdelingen under konstant overvåking nå er utenfor fare.
Det ser ut til at dollaren har stabilisert seg, skatteinngangen er noe bedret, valutareservene er noe større enn for et par måneder siden, inflasjonen er under kontroll og eksportinntektene øker. Og ikke minst: Meningsmålinger peker i riktig retning.
Folk har større tillit til bankene nå enn for noen måneder siden. De tror at det finnes en lysere fremtid, og de har justert sine vaner og sitt forbruk på en måte som støtter argentinsk økonomi og argentinske arbeidsplasser. De kjøper lokale produkter, ferierer i hjemlandet og bidrar på den måten til at hjulene langsomt begynner å gå rundt igjen.
Må få en løsning
Avtalen mellom IMF og Argentina vil komme. Ingen av partene har råd til å la være. Men en underskrift forandrer lite. Argentina vil fremdeles være en gjeldsslave styrt av en korrupt politikerklasse.
Eierne av de "nye" pengene vil snu i døra og gå tilbake til de internasjonale låneinstitusjonene. Selv om de angivelig bidrar til at tilliten til Argentina blir gjenopprettet, noe som skal føre til økt aktivitet og nye investeringer.
De første tegnene til en vending er allerede kommet. For det tradisjonelle høykostlandet Argentina er "billig" nå. Filmselskaper legger produksjonene sine til landet, forlag trykker bøkene sine der og pasienter kjøper argentinske helsetjenester. Det rapporteres om en rekke slike eksempler, riktignok i liten skala, men de utgjør en klar tendens.
Også noen større selskap har sett at Argentina, med en velutdannet middelklasse, vil være et interessant sted å drive forretninger i fremtiden - når krisen er over.
Langt frem
Det største problemet nå synes å være av psykologisk, ikke økonomisk karakter. Argentina, en gang verdens femte rikeste land med en nasjonal stolthet som ikke var særlig mindre, er i mental ubalanse.
"Los porteños", som innbyggerene i Buenos Aires kalles, har fått sitt vest-europeiske selvbilde knust. De har sett på seg selv som noe spesielt, som annerledes enn de øvrige innbyggerne i Argentina i alminnelighet og i Latinamerika i særdeleshet.
De har "tilhørt" den 1. verden - men må nå motvillig innse at de er en del av Den 3. verden. Det mest ydmykende for en porteño er å se shoppingarkader og boutiques fulle av weekend-kunder fra Paraguay og Bolivia med posevis av "billige" merkeklær som de selv ikke lenger har råd til å kjøpe.
Det er et annet og endret Argentina som vil gjenoppstå av "ruinene". Tilliten til politikerne og institusjonene er tilnærmet null. Det verste er: Det finnes ingen redningsmann. President-kandidatene er alle velprøvde politikere som sammen må dele ansvaret for at landet i dag befinner seg der det er. Derfor blir en reforhandlet avtale med Det internasjonale pengefondet bare startetappen. For Argentina er det langt til mål.
