Angela Merkels siste redningsaksjon

Angela Merkel gjør det fordi hun kan. Faktisk gjør hun det fordi hun er den eneste som kan.

Det må ha gått et gisp gjennom Frankrikes president Emmanuel Macrons kontor i Paris. Etter det kanskje et fransk banneord som vi ikke kan skrive her. Dog, når det gjelder samarbeid mellom Paris og Berlin, for én gangs skyld utbrutt i forbauset glede.

Det er ikke den franske presidenten som har holdt igjen når det gjelder tysk-franske ambisjoner på vegne av Europa.

Litt senere, den 18. mai, kunngjør Macron og Merkel, i en tidstypisk felles videokonferanse, et forslag om å toppe EUs korona-krisepakke med 500 milliarder euro.

Ikke lån, men penger rett til dem som trenger

500 milliarder, ikke som lån, men som tildelinger til de landene som er blitt hardest rammet av covid-19-pandemien.

EUs 27 medlemsland skal sammen stå solidarisk ansvarlige for finansieringen av denne fellesgjelden.

Det tysk-franske forslaget kan definere EU. Om pengene og ambisjonene blir barbert ned til det halve før det blir offisiell EU-politikk, vil det likevel være et skifte. Det vil være en sjeldent sterk beskjed om å gjøre noe.

Forslaget vil også gjøre mye for å gjenreise tilliten mellom EUs medlemmer i sør og i nord. En tillit som under koronakrisen vipper på kanten av et totalt sammenbrudd.

EUs største krise noensinne

EU famlet og betalte en høy politisk pris. Helse er et nasjonalt spørsmål i EU, men da Italia 28. februar utløste EUs solidaritetsmekanisme var det taust.

Italia ba andre medlemsland om hjelp. Ingen svarte. EU kunne ha koordinert og mobilisert. I stedet var det altfor lenge ganske stille fra Brussel.

Fra Spania og Italia er det blitt stilt spørsmål ved verdien av EU hvis de etter først å ha blitt stående ganske alene da helsekrisen rammet, også må betale for gjenoppbyggingen alene.

Angela Merkel sa det selv:

– Koronaepidemien er den største krisen EU noen gang har stått overfor.

Den totale krisepakken EU nå skal forsøke å få på plass er tilsvarende unik.

2000 sider

Krisepakken er enorm og skrevet ned på over 2000 sider. Den rommer blant annet følgende:

• Helsekrise er nå definert som en katastrofe. Midler som er satt av til å hjelpe land etter flom og jordskjelv, kan nå brukes til å bekjempe en epidemi.
• EUs konkurranseregler er blitt lempet på. Det gjør det lettere for nasjonale regjeringer å redde bedrifter som står i fare for å gå over ende.
• Penger fra EUs regionale utviklingsfond og fondet som skal utjevne forskjeller mellom land, er satt av til koronatiltak.
• 540 milliarder euro er satt av til lån fra euroens stabiliseringsmekanisme. Dette er euroens krisefond.

I tillegg foreslår altså Tyskland og Frankrike at EU henter inn 500 milliarder i euro som skal gis som rene tildelinger.

EUs «catch 22»

EU har vært rådville i spørsmålet om hvordan det er best å betale ut penger. Erfaringene fra eurokrisen er vonde. Den krisen kostet EU dyrt.

Hvis EU ikke betalte ut større overføringer, men i stedet insisterte på lån med tøffe betingelser, styrket det EU-kritiske partier ytterst til høyre og ytterst til venstre i land som Italia, Spania og Hellas.

Dersom de ga lån eller overføringer under milde betingelser, var det en frykt for at EUs innbyggere i nord ble sittende med regningen. Det styrket ytre høyre-partier i land som Nederland, Finland, Østerrike og Tyskland.

Kompromisset EU landet på gjorde at ytre høyre gikk frem og etablerte seg som en politisk kraft både i Nord- og Sør-Europa. Det ble feil begge veier.

Dette er EUs «catch 22», som Brussel frykter skal gjenta seg, men nå er noe ganske annerledes.

Unikt handlingsrom

På slutten av sin siste periode som regjeringssjef har Angela Merkel et handlingsrom som ingen andre har. Et handlingsrom hun heller ikke selv ikke har hatt tidligere.

En arvtager og ny forbundskansler ville aldri kunne gjøre det Merkel nå forsøker.

I kjølvannet av Tysklands respons på koronaepidemien nyter hun en høyere oppslutning enn noensinne.

Under flyktningkrisen i 2015 handlet også Merkel etter egen overbevisning da hun ønsket hundretusener av flyktninger velkommen. Ikke alle tyskere var udelt begeistret for hennes gjestfrihet på dere vegne. Hun stupte etter kort i popularitet. Nå risikerer hun mindre.

Hun har styrt Tyskland siden 2005, sitter på sin egen oppsigelse og har ingenting å tape.

Under eurokrisen var det fullt mulig å si at grekere og italienere selv i det minste var delvis ansvarlig for uføret de hadde havnet i. Grekerne jukset med økonomisk statistikk og begge lovet bort penger i pensjoner og sosiale goder som ikke fantes i statskassen.

Den type moralsk skyts vil virke dårligere nå. Å hjelpe folk ut av en helsekrise er vanskelig å kritisere.

Alt dette gjør det mulig å holde unna for kritikere i eget parti. Ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland taper også terreng.

De nøysomme

Merkel møter likevel allerede motstand. Sebastian Kurz, Østerrikes forbundskansler, var raskt ute med å kritisere forslaget.

Kurz er talsperson for de såkalte «nøysomme». Nederland, Sverige, Danmark, Finland og Østerrike er alle land som ønsker en forsiktig pengebruk og mindre EU-budsjett.

De er med på å hente inne de 500 milliardene Merkel og Macron foreslår, men vil ikke at de skal utbetales som tildelinger, men som lån. De advarer mot at EU skal bli en «overføringsøkonomi».

I sin sparsommelighet har de ofte kunnet støtte seg på Tyskland. Men ikke denne gangen. Det gjør det tysk-franske forslaget til noe større enn selve beløpet på 500 milliarder euro. Også om de nøysomme lykkes med å konvertere noe fra utdelinger til lån.

Splittelsen er dyp og det kan tid for EUs to presidenter Ursula von der Leyen og Charles Michel til å få landene til å bli enige.

Ingen «Mor Teresa», men kanskje «Mor Europa»?

I politikk finnes ingen «Mor Teresa». EU har heller ikke prosess for å ordinere helgener, men om Merkel vinner frem vil hun ta plass som en av vår tids store europeere, som hennes landsmenn Konrad Adenauer, Willy Brandt og Helmut Kohl før henne.

Skal vi ta henne på ordet og være enig i at EU er inne i et avgjørende historisk øyeblikk, kan det være rom for å være enda mer pompøs. Kan vi si at Tyskland får sin Winston Churchill?

Hun røyker ikke sigarer, drikker ikke like mye whisky, og konverserer neppe så ofte med åpen dør fra toalettet.

Egoet er trolig litt mindre enn det til Churchill, men hun ønsker nok også å bli husket for å ha evne og vilje til å gjøre det riktig i en krevende tid.

Den britiske politiske giganten gjorde flere store feil i løpet av sitt virke, men da Europa trengte en redningsmann traff han planken.

Nå kan det være Angela Merkels tur. Landsmoderen, Tysklands «Mutti», kan bli «Mor Europa».