Abbas vil bryte bånd til Israel på grunn av annektering

– Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og staten Palestina er fra i dag løst fra alle avtaler og enighet med de amerikanske og israelske regjeringene. Det sa palestinernes president Mahmoud Abbas i et krisemøte i Ramallah tirsdag.

Dette inkluderer avtaler om sikkerhet og etterretning, sa Abbas.

Utspillet kommer som et svar på at Israel søndag tok i ed en samlingsregjering som åpner for annektering av deler av okkuperte Vestbredden fra 1. juli . Det er i tråd med president Donald Trumps plan for Midtøsten.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu beskriver det som en «historisk mulighet», mens palestinerne beskriver det som dødsstøtet for tostatsløsningen. Uansett vil det - hvis det skjer - ta den langvarige konflikten inn i en ny, uviss og kanskje urolig fase.

Ikke første gang

Det er slett ikke første gang at Mahmoud Abbas truer med å bryte alle avtaler med Israel og USA, som han beskriver som den israelske regjeringens viktigste partner og «ansvarlig for undertrykkelsen av det palestinske folket.»

PLO stemte for å avslutte samarbeid med Israel og USA allerede i 2018. Det var like etter at Trump brøt med flere tiår med etablert amerikansk utenrikspolitikk og anerkjente Jerusalem som hovedstad i Israel. Statusen til den omstridte byen har helt siden startet vært en de store, uløste flokene i konflikten. Både Israel og Palestina krever den hellige byen som sin hovedstad.

PLO lot det være opp til Abbas å bestemme når samarbeidet med Israel og USA brytes i praksis. Flere ganger har Abbas sagt at han skal gjøre alvor av nettopp det. Siste gang var i Kairo i januar i år, etter at Trump offentliggjorde sin plan for Midtøsten.

Spørsmålet blir altså om Abbas virkelig gjør alvor av trusselen denne gangen. Noen analytikere som følger situasjonen sier de ser et nytt alvor i kommentaren nå, fordi annekteringsplanene blir regnet som slutten på tostatsløsningen. Og at situasjonen for palestinerne nå er så prekær at noen spør seg: «Hvis ikke nå, når?»

• Les også: Bekymret for annektering av Jordandalen

«Fredsplan» med et nådestøt

Trumps plan for Midtøsten – offentliggjort i januar i år til stor internasjonal kritikk – åpner for annektering av rundt 30 prosent av okkuperte Vestbredden, inkludert Jordandalen. Dette strider mot folkeretten. Det fruktbare jordbruksområdet i Jordandalen blir beskrevet som brødkurven i en fremtidig palestinsk stat, men Israel ser på området som strategisk viktig fordi det grenser mot Jordan.

Trumps plan legger riktignok opp til det de kaller en egen palestinsk stat – men staten vil i praksis bare være en pariastat, med en rekke begrensninger, diplomatisk og politisk. I tillegg vil det palestinske territoriet etter en annektering være et lappeteppe av områder, og knapt henge sammen geografisk.

Mange beskriver dermed planen – hvis den realiseres – som nådestøtet for tostatsløsningen. Palestinerne har avvist den. Og internasjonalt har fordømmelsen vært stor, også fra Norge. Et hovedproblem er at annektering bryter med folkeretten, og at det i regnes som ødeleggende for muligheten for en egen palestinsk stat.

• Les også: Fredsplan uten fredshåp

Vil det skje?

Et sentralt spørsmål som gjenstår, er om annekteringen virkelig kommer til å skje. Det er et dramatisk og kontroversielt skritt internasjonalt, men også i deler av det israelske samfunnet.

Svaret er at ingen sikkert vet hva som vil skje etter 1. juli. Men noe taler for at statsminister Benjamin Netanyahu vil gjøre alvor av planene, i en eller annen form:

• Netanyahu krevde mulighet for annektering i regjeringsforhandlinger med den mer moderate rivalen Benny Gantz. I valgkampen åpnet Gantz også for annektering, men med det forbehold at verdenssamfunnet ga sin støtte – noe som er helt usannsynlig. I den endelige avtalen mellom Gantz og Netanyahu har imidlertid ikke Gantz vetorett når det gjelder annektering, og Netanyahu kan få gjennomslag for dette uten å ha hele regjeringen bak seg. Han trenger bare få støtte av flertallet i Knesset – noe han trolig har.
• Netanyahu har beskrevet annekteringen som et «historisk mulighetsvindu», fordi Israel har støtte fra Donald Trump. Flere kommentatorer mener at 70-åringen som er inne i sin femte statsministerperiode, ønsker annektering for sitt politiske ettermæle og arv. Det er dessuten en kjærkommen distraksjon fra korrupsjonsrettsaken mot ham, som starter til uken, og der han risikerer å bli dømt til flere år i fengsel.
• Valget i USA i november gjør at Netanyahu har hastverk. Ved å støtte annektering bryter Trump med flere tiårs etablert amerikansk politikk. Joe Biden derimot, har kalt annektering «uklokt», og vil neppe støtte det som president. Ingen vet hvem som sitter i Det hvite hus etter presidentvalget, heller ikke Netanyahu. Men han vet at han kanskje har hastverk hvis han ønsker å gjennomføre planen. Dette er trolig grunnen til at han i regjeringsavtalen med Gantz sørget for å kunne ha muligheten til å gjennomføre annekteringsplanene så raskt som 1. juli.
• I tillegg kan en annektering hjelpe en hardt presset Trump med velgere i det amerikanske valget, spesifikt fra gruppene evangelikalske kristne og de som støtter høyresiden i Israel. Trump på sin side har kommet med utspill som har hjulpet Netanyahu i flere valg – blant annet da han anerkjente okkuperte Golanhøydene som israelske, eller da han la frem sin plan for Midtøsten knappe to måneder før valget i mars.

Konsekvenser

Visse ting taler imidlertid også imot at Israel virkelig vil gjennomføre planene:

• Frykten for internasjonale reaksjoner og konsekvenser. Annekteringsplanene blir jevnt over fordømt internasjonalt. Flere europeiske land har varslet konsekvenser – diplomatiske, økonomiske – for Israel hvis det gjennomføres. I tillegg til at flere land er bekymret for tostatsløsningen, pekes det også på den urovekkende presedensen en annektering – som bryter med folkeretten – vil sette. De vil dermed ønske å sende et sterkt signal både til Israel og omverdenen om at det ikke er akseptabelt.
• Frykten for regional uro. Mange arabiske land har sagt at annektering vil føre til stor konflikt. Det kan også bli opprør og vold på Vestbredden og Gaza som en konsekvens av den håpløse politiske situasjonen.

Ingen vet i praksis hvor store eller hvilke områder Israel vil annektere – selv om Trumps plan gir en god indikasjon og omfatter rundt 30 prosent av det okkuperte området.

Gitt alvoret i konsekvensene som kan komme, kan man imidlertid se for seg en situasjon der Netanyahu tar annekteringen gradvis og begynner med å annektere de store israelske bosetningene, Dem har det allerede i årevis har vært snakket høyt om å ta. Dette vil være mindre kontroversielt innad i Israel – samt gi Netanyahu en mulighet til å vurdere de internasjonale og regionale konsekvensene som kommer.

Frykt for uro

Men hva vil skje på bakken, hvis annekteringen gjennomføres?

Den arabiske liga har tidligere uttalt at Trumps plan vil være «oppskriften på hundre nye år med konflikt og lidelse.» Jordans kong Abdullah har sagt at hvis Israel virkelig annekterer Vestbredden i juli, vil det føre til en massiv konflikt.

Mye vil dessuten avhenge av hvordan palestinerne reagerer. Men det kan være duket for mer uro, og mer vold.

Det som er sikkert, er at en storstilt annektering vil ta konflikten inn i en ny fase. En fase der løsningen som ble tegnet opp på 1990-tallet – tostatsløsningen – ikke lenger er åpenbar, og trolig ikke lenger veikartet man kan jobbe etter.

46 tidligere europeiske toppledere, deriblant Gro Harlem Brundtland, skrev en kraftig fordømmelse av annekteringen og Trump-planen tidligere i år:

«Planen legger opp til en formalisering av den nåværende virkeligheten på det okkuperte palestinske territoriet, der to folk bor side om side uten like rettigheter. En slik løsning har karaktertrekk som ligner på apartheid – et begrep vi ikke tar lett på å bruke.»

Vanskelig å bryte avtaler

Palestinerne er i en alvorlig og prekær situasjon, men Mahmoud Abbas har ikke mange kort på hånden. Utspillet om å avslutte samarbeid med Israel og USA er dessuten brukt så mange ganger de siste årene at det ikke lenger skaper de store overskriftene.

Det kan i tillegg bli vanskelig å bryte kontakt med Israel i praksis. Den palestinske selvstyremyndigheten må nemlig koordinere og samarbeide med Israel om stort og smått. Alt fra innkreving av skatter – noe Israel tar seg av – til daglig transport. Hvis palestinske tjenestemenn for eksempel skal forflytte seg mellom to ulikt definerte områder av okkuperte Vestbredden, må de koordinere det med Israel. Når Mahmoud Abbas skal på en av sine mange utenlandsreiser, må han koordinere det med Israel. Hvis selvstyremyndigheten vil importere telekomutstyr, må de koordinere det med Israel.

Å bryte bånd er dermed lettere sagt enn gjort.