Å leve med flyalarmer

Onsdag morgen denne uka. Fotograf Gunnar Bratthammer og jeg sluttfører arbeidet med en reportasje på hotellet vi bor på i byen Kharkiv. Tre dager reportasjetur nordøst i Ukraina er over og vi skal kjøre tilbake til hovedstaden Kyiv.

– Hører du, sier Gunnar. Nå går flyalarmen.

Vi stopper opp og lytter. Sirenen kommer i støt.

Jeg finner fram mobilen og åpner appen som også varsler om flyalarm. Kartet over Ukraina blinker rødt. Alarmen har gått i hele landet.

Hadde dette skjedd for tre uker siden hadde jeg følt et sterkt ubehag. Jeg hadde antakelig gått ned til resepsjonen og fulgt skiltinga til hotellets bomberom.
I stedet fortsette Gunnar og jeg å jobbe.

– Hva gjør du når flyalarmen går?

– Hva gjør du når flyalarmen går?

Dette spørsmålet har jeg stilt så å si alle ukrainere jeg har møtt siden jeg kom hit i begynnelsen av februar.

Nå bor jeg i et land i krig. Med jevne mellomrom sender Russland raketter og droner inn mot byer over hele Ukraina. Beskjeden fra myndighetene er krystallklar. Flyalarmer skal ikke ignoreres. Søk dekning!

Men hva svarer ukrainerne?

Så å si alle sier at de sjelden går i tilfluktsrom.

Sist uke intervjua vi et ektepar som sto foran det utbomba hjemmet deres. Plutselig gikk flyalarmen. Hva gjør vi nå, spurte jeg. Kvinnen fant fram mobilen. På sosiale medier kunne hun lese at en russisk overvåkingsdrone var observert. Ingen raketter, altså. Det var bare å fortsette intervjuet.

Raketter på veg mot Kyiv

For et par uker siden våkna jeg midt på natta av flyalarmen. Klokka viste 4. Et mulig rakettangrep, kunne jeg lese på sosiale medier.

Jeg kledde på meg og stilte meg i gangen. I Ukraina er det noe som heter «to-veggs-regelen.» Hvis man ikke kan søke tilflukt, er anbefalingen å oppholde seg i en bygning der man er beskytta av minst to vegger. I leiligheten min er det i gangen og på badet.

Jeg var usikker på om jeg burde gå ned i kjelleren i bygården eller ut i nattemørket og videre til et skikkelig bomberom. Jeg stilte meg ved døra for å høre om naboene var på veg ut. Ingen lyder.

I løpet av en liten halvtime kom meldinga om at faren var over.

Noen timer seinere ulte sirene på nytt. Jeg fant igjen fram mobilen og åpna meldingstjenesten Telegram. Her finnes et utall kanaler som melder siste nytt i korte meldinger.

Nå var det et større alvor.

Raketter hadde slått ned i fylkene Kharkiv i nord og i Zaporizjzja i sørøst. Så kom meldinger om rakettutskytinger fra russiske krigsskip i Svartehavet. Guvernører meldte om raketter som var på veg mot deres fylker. En kanal som har spesialisert seg på å følge med på militær aktivitet i Belarus, meldte at russiske jagerfly hadde letta fra baser.

Et lite ubehag begynte å feste seg i magen. Var det alvor nå?

Jeg titta ut av vinduet. Nede på gata kunne jeg se at morgenrushet var i gang. Biler kjørte opp og ned gata. Folk spaserte rolig.

Jeg bestemte meg likevel for å gå til et skikkelig bomberom. Jeg tok på meg vinterjakka, småløp ned trappene og satte kursen mot nærmeste metrostasjon.

På vegen passerte jeg folk som overhodet ikke så ut til å ta situasjonen særlig alvorlig. Den eneste som sendte bekymra blikk opp mot himmelen var meg.

– Er det alvor nå?

Da jeg kom meg under jorda, ble jeg både litt overraska og letta. Her var det i hvert fall et par hundre mennesker som hadde vurdert situasjonen som meg.

Langs veggene sto folk tett i tett og stirra ned i mobiltelefonene sine. Noen hadde med seg klappstoler og spilte kort. Andre hadde funnet fram et sitteunderlag.

Jeg stilte meg opp langs en vegg og begynte å sjekke telegramkanalene på nytt. Her fikk jeg vite at flere raketter hadde blitt skutt ned av ukrainsk luftvern. Men raketter var også på veg i retning mot Kyiv.

Ved siden av meg stod et godt voksent ektepar med hver sin telefon. Er det alvor nå, spurte jeg.

Kvinnen trakk på skuldrene. Det blir en sånn dag der vi ikke får gjort så mye. Dette skjer med 10–12 dagers mellomrom. Vi har blitt vant til dette, kunne hun fortelle.

Hvilke telegram-kanaler bør jeg følge for å få best informasjon, spurte jeg.

Kvinnen pekte på mobilen sin og fortalte om en kanal der man kan følge retningen til rakettene og dermed lettere avgjøre hva som er lurt å gjøre.

Meldingene var likevel ikke verre enn at mannen hennes gikk opp på gata for å ta seg en røyk. Da han kom tilbake kunne han fortelle at han hadde hørt tre eksplosjoner.

– Oj, det høres ikke bra ut, sa jeg.
– Ingen fare. Langt unna, sa han.

Det gikk bra denne formiddagen. Etter et par timer var faren over.

Boligblokk truffet av rakett

Men noen ganger er det alvor.

I byen Dnipro gikk det skikkelig galt i januar. Over 40 personer ble drept da en russisk rakett traff en boligblokk.

Slike angrep har også gang på gang slått ut vann- og strømforsyning til millioner av ukrainere.

Naboen min Katja synes flyalarmene er skumle. Da Russland i fjor prøvde å innta Kyiv, bodde hun, ektemannen og den fem år gamle dattera i utkanten av hovedstaden. Lyden av raketter, bomber og skyting sitter fortsatt i kroppen.

Jeg får ofte melding fra Katja når alarmen har gått. Hun lurer på om jeg befinner meg sikkerhet og skriver at jeg ikke må bli redd.

Må få hverdagen til å henge sammen

Når flyalarmen går stenger butikkene. Bussene slutter å kjøre. Bilder fra sosiale medier viser skoleklasser som fortsetter undervisninga i tilfluktsrom.

Ukrainerne prøver så godt de kan å få hverdagen til å henge sammen.

Det har sikkert et 20-talls flyalarmer siden jeg kom til Ukraina. På det meste har det vært fem alarmer i løpet av ett døgn. To ganger har jeg tatt turen til et bomberom. Skulle jeg søkt tilflukt hver gang, hadde ikke hverdagen hengt sammen.

Tilbake til onsdagen denne uka.

Fotograf Gunnar og jeg fortsatte altså å jobbe sjøl om flyalarmen hadde gått i byen Kharkiv.

Da vi kort tid etter sjekka ut av hotellet, spurte jeg de to damene i resepsjonen om det var grunn til bekymring.

Den ene kvinnen slo ut armene og sa:

– Se på oss. Sånn har det vært i ett år. Vi er i live. Alt kommer til å bli bra. God tur til Kyiv og kjør forsiktig.