Det få personer vet, er at hans navn er knyttet til en landsby midt ute på den ukrainske landsbygden.
– Hørte du smellet?
Oleksandr Zozupja snur seg mot sør, i retning av Dnipr-floden.
– Det er nok bare en 30 kilometer fra oss, sier mannen med den enorme barten og det mildt sagt slitne arbeidsantrekket.
Egentlig har han tatt oss med for å vise et skilt på veggen av en falleferdig lagerhall i den ukrainske landsbyen han bor i.
Det er så vidt at vi kan tyde at det står at bygningen ble reist med støtte fra Fridtjof Nansen i 1923.
I dag er Oleksandr Zozupja er en slags daglig leder på det som en gang var et stolt statsbruk, et sovkhoz oppkalt etter nettopp den norske polarfareren og nobelprisvinneren.
NRK har nemlig funnet fram til Mikhailivka, en liten landsby omtrent så langt som det er mulig å komme ute på den ukrainske landsbygden, i Dnipropetrovsk fylke sørøst i landet.
Det var her Fridtjof Nansen, som året før hadde fått Nobels fredspris for sitt arbeid for armenerne, brukte en stor del av prispengene til å bygge opp det som han håpet skulle bli et mønsterbruk.
Målet var at det skulle få Ukraina og resten av det som den gangen var Sovjet-Russland ut av en sultkatastrofe som i løpet av noen år hadde krevd millioner av menneskeliv.
Solsikkene holder liv i oss
Nå er det ingen ting igjen av det som var en gang var produksjon av kyllinger.
Overalt står rustne traktorer og arbeidsredskap henslengt.
Og lyden av fjerne drønn fra krigen som nå går inn i sitt tredje år, gjør ikke akkurat stemningen særlig lystig den grå dagen NRK er på besøk.
Men litt liv er det.
– Dette er vår rikdom, det er det som holder liv i oss, sier Viktoria Steblyj og peker opp på en stor slange som sprøyter ut solsikkefrø på en trailer.
Hun er starost, en slags rådmann for de rundt 1000 innbyggerne i Mikhailivka, og er selv oppvokst her.
Det er Viktoria som har tatt oss med for å vise oss restene av Nansen-statsbruket, som nå er gjort om til et slags privat aksjeselskap.
– Mesteparten av solsikkene går til eksport, forteller hun.
Dramatisk historie
Driftsleder Oleksandr Zozupja er en mann med godt humør, selv om det ikke akkurat er en lystig historie han kan fortelle om området han bor i.
– Den gangen da Nansen kom til oss med traktorer og penger hadde vi vært gjennom noen dramatiske år, forteller han.
– Hele landet hadde falt fra hverandre under 1. verdenskrig. Så kom revolusjonen i 1917, så kom borgerkrigen og så ble det kollektivisering.
– Og da tyskerne kom i 1941, brukte de akkurat denne bygningen til å huse sovjetiske krigsfanger sier Zozupja, der vi står under Nansen-skiltet.
Derfor ser han på det som skjer nå i 2024 bare som en slags repetisjon av hva de har opplevd gjennom historien, der Ukraina ofte har vært åsted for krig og forferdelige sultkatastrofer.
Krig rett utenfor stuedøren
Viktoria Steblyj viser meg bilder av raketter som har falt ned i området.
Det russiske storangrepet på Ukraina var et like stort sjokk for henne og innbyggerne i Mikhailivka som for resten av landet.
Sommeren 2022 ble de russiske styrkene stoppet like sør for byen, før de ble tvunget tilbake over på andre siden av Dnepr-floden.
– Vi måtte stenge skolen i et år. Og selvfølgelig var jeg redd. Jeg er selv mor til to barn, sier Viktoria.
Men nå har livet i Mikhailivka til en viss grad i alle fall normalisert seg.
Viktoria kan stolt forteller at 100 barn nå går i landsbyens skole og barnehage.
Nansen viktig også i dag
På veggen utenfor kommuneadministrasjonen i Mikhailivka er det en stor minneplakat som forteller om Fridtjof Nansen og hans rolle for å hjelpe ukrainerne i en vanskelig tid.
– Det er klart at Nansen er viktig for oss i dag, i den situasjonen vi nå er i, sier hun.
Hun vet at Norge har kalt støtteprogrammet på 75 milliarder kroner opp etter mannen, som grunnla det som skulle være en ny start for innbyggerne her i landsbyen for mer enn 100 år siden.
Håpet er at kanskje noen av de pengene kan bli brukt til å reparere veien til Mikhailivka. Den er så dårlig at det knapt er mulig for lastebiler og besøkende å komme fram.
Håper det ikke blir flere døde soldater
Krigen er til stede her, hele tiden.
På kirkegården er det foreløpig bare to av landsbyens sønner som er begravet som en følge av den russiske aggresjonen.
En av dem er Artjem Panikarevitsj, som døde bare 26 år gammel 13. september 2022.
To soldater er savnet, og 40 innbyggere befinner seg i det militære.
– Jeg er født her og jeg kjenner de fleste. Vi vet når noen blir tatt bort fra oss i krigen.
– Takk Gud, vi har heldigvis ikke så mange døde, bare to. Og jeg håper det ikke blir flere. Det er for galt at krigen skal ta bort fra oss så mange gode mennesker.
Sier starost Viktoria Steblyj, mens hun vinker farvel til NRK i utkanten av Mikhailivka – Nansen-landsbyen i Ukraina.