Lurte Mengele - overlevde Auschwitz

Forskere avslører seks ganger så mange nazistleire som hittil kjent

Gjennom sine dagboksnotater og tegninger dokumenterte hun grusomhetene hun selv og folk rundt henne gjennomlevde og døde av. Først nå kommer den ut i bokform.

Den 83 år gamle kvinnen lar blikket vandre rundt i den lille stua. NRK møter Helga Weiss i hennes hjem, i den samme leiligheten hun og foreldrene ble tvunget til å forlate før hun var blitt tenåring.

Den er liten og av enkel standard, ligger i fjerde etasje uten heis, men her har hun født sine barn, levd sitt liv, her vil hun bo til hun ikke lenger klarer seg selv.

– De første årene etter krigen var veldig vanskelige. Vi var overlatt til minnene her, moren min og jeg.

Bare minnene, for alle eiendeler var borte. En tysker hadde bodd der under krigen. Og minnene var vanskelige, for de kom hjem uten Helgas far.

• Les også:

Artikkelen fortsetter under bildet.

Helgas første konsentrasjonsleir

Grunnen til at blikket hennes nå flakker rundt i rommet, er et forsøk på å beskrive forholdene i den første konsentrasjonsleiren hun kom til; Terezin, eller Theresienstadt på tysk. Stua hennes rommer en sofa, en gyngestol og et flygel. Da er det lite gulvplass igjen.

– Vi bodde 33 jenter på et rom så stort som dette, konkluderer hun.

Terezin var opprinnelig et forsvarsverk, bygd for å forsvare Praha mot prøysserne på 1700-tallet.

Da 2. verdenskrig brøt ut fungerte den som en vanlig by, med rundt 3500 innbyggere og like mange soldater. Bymuren som omkranser byen gjorde den til et ideelt valg for nazistene når de skulle opprette en jødisk konsentrasjonsleir.

Men når etter hvert 60 tusen jøder ble presset inn i den lille byen, ble levekårene svært vanskelige, forteller Helga Weiss.

– Det var mangel på vann, mangel på hygieniske installasjoner, mangel på plass og ikke minst mat.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mot gasskammeret

I "Helgas dagbok", som kommer ut på norsk til uka, beskriver hun livet i Terezin.

Om sykdommer og epidemier, om kampen for en ekstra matbit utenom de sparsommelige rasjonene, om død og ikke minst om avskjed.

De aller fleste jødene som var i Terezin ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer, de aller fleste ble gasset i hjel eller døde på veien til gasskamrene.

Også Helga ble sendt videre, etter nesten tre år i Terezin. Hun og moren mistenkte at de skulle til Auschwitz, de antok det var verre enn det de kom fra, men hadde et håp om å gjenforenes med Helgas far, derfor var de også glade for å skulle dit.

– Vi hadde ingen idé om gasskamre eller dødsleirer. Vi ventet oss noe lignende Terezin. Men å komme til Auschwitz var som å komme til helvete. Da de åpnet togdørene så vi piggtråd, fanger i fangeklær og uendelige køer av barn, gamle, kvinner og menn. Noen tsjekkiske fanger hvisket til oss at vi måtte si vi var friske og arbeidsføre. Vi måtte ikke si at vi hørte sammen, moren min og jeg. Og jeg måtte si jeg var voksen. Jeg var ennå ikke fylt 15, men regnet raskt ut når jeg var født, hvis jeg skulle si jeg var 18. Moren min sa hun var yngre enn hun i virkeligheten var. Vi ble pekt mot høyre, ikke venstre. Det betydde livet.

Mannen som pekte Helga og moren i retning livet var trolig den beryktede Josef Mengele.

Artikkelen fortsetter under bildet.

-Et mirakel

Historien til Helga slutter ikke her. Hun ble sendt til flere andre konsentrasjonsleirer, hvor hun gjennomlevde umenneskelige lidelser.

Det er mot alle odds at hun sitter i stua si som 83-åring og kan fortelle om opplevelsene.

– Vi var på vei til gasskammeret da krigen sluttet. Bare to dager før vi kom, ble de siste transportene gasset i hjel.

-Hvordan klarte du å overleve alle disse prøvelsene?

– Jeg klarte ingenting. Det var flaks, mirakel, skjebne, tilfeldigheter, jeg vet ikke.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Plikt til å fortelle

Av de rundt 15 tusen barna som ble sendt til Terezin, overlevde bare noen hundre. Helga Weiss liker ikke å snakke om opplevelsene sine.

Hun ser alt tydelig for seg i sitt indre fremdeles. Det gjør vondt, både psykisk og fysisk. Men hun føler det som en plikt å fortelle.

– Jeg har spurt meg hvorfor akkurat jeg overlevde. Kanskje var det fordi noen måtte fortelle om det som skjedde. Nå hevder enkelte historikere at jødeutryddelsen ikke skjedde, nå er det enda viktigere at vi som er igjen forteller.

Helga er en anerkjent kunstmaler i Tsjekkia. Mye av kunsten hennes beskriver krigens grusomheter. Det er også en måte å dokumentere hendelsene på, Helga har viet mye av livet sitt til dette.

– Det er ikke bare snakk om fortiden. Det er en advarsel om ødeleggelse, om hva som kan skje igjen. Om det som ikke må få lov til å skje igjen. Det er grunnen til at i vi snakker om det.

Mot alle odds

Det er ikke lett for Helga å gå gjennom dagbøkene og minneboka si nok en gang.

Guttene i den forbudte skoleklassen til Helga har skrevet navnene sine på en av sidene i minneboka. Ingen av dem ble menn.

Bestevenninnens hilsen om ikke å glemme, går ekstra hardt inn på henne. Francka døde før hun ble 15. Faren forsvant, hennes første kjærlighet ble også borte.

– Tenker du fremdeles på henne?

– Jeg tenker på dem alle sammen. Sier Helga Weiss. Jenta som overlevde mot alle odds.