«Datsjaen har blitt like viktig for russerne som hytta er for nordmenn»

Prøv å forestille deg min situasjon.

Å være NRKs Russland-korrespondent, men ikke kunne være i Russland. På grunn av koronaviruset og smittefaren, må jeg inntil videre være i Norge.

Hvordan i all verden skal jeg få gjort jobben min? Det å lese på pc-en om det som skjer i det store russiske riket, kan jo ikke sammenlignes med å være i landet.

Fotografen er redningsmannen

Heldigvis har jeg mange og lange samtaler hver eneste dag med NRKs russiske fotograf Jurij Linkevitsj som for det meste sitter hjemme i leiligheten sin i Moskva.

Han er en litt rastløs sjel, og vil gjerne ut i samfunnet og dokumentere det som skjer.

Han følger de russiske smittevernreglene som ikke skiller seg så mye fra de norske, bortsett fra at folk flest måtte holde seg innendørs i seks uker.

Jurij har unntak fordi han er journalist, også bruker han munnbind stort sett hele tiden.

I begynnelsen av pandemien fortalte jeg Jurij om hvor viktige hyttene er for nordmenn, og at mange nesten måtte trues med våpen før de fulgte myndighetenes ordre om å forlate sine fritidsboliger.

Jurij fortalte at russernes forhold til sine datsjaer, eller sommerhus ikke er så veldig annerledes.

Ble kaos

I Russland har det ikke vært et hytteforbud, særlig til å begynne med ble folk nærmest oppfordret til å komme seg ut i landlige forhold og frisk luft.

Etter hvert så myndighetene at byfolk ofte tok med seg smitte ut til områdene rundt storbyene, og da rådet de folk til å holde seg hjemme i leilighetene sine.

Men russere flest er vel som nordmenn på dette området, de er ikke så begeistret for at myndighetene skal bestemme hva de skal gjøre med fritidsboligen sin.

Da en nesten to uker lang friperiode startet i begynnelsen av mai, ble det trafikkaos på veie ut fra hovedstaden Moskva.

I russiske byer bor folk ofte i gigantiske høyblokker og i leiligheter som er ganske små.

Det er dyrt å kjøpe bolig, derfor bor ofte flere generasjoner sammen.

De som har en datsja, eller sommerhus, hadde et sterkt ønske om å komme seg ut av byen.

Særlig moskovittene var ivrige, fordi mer enn halvparten av alle smittetilfellene er i Moskva-området.

De som ønsker å kjøpe en fritidsbolig må ut med mer penger enn før, det samme må de som ønsker å leie.

Noe nytt i dagliglivet

Jurij og jeg bestemte oss for å lage en reportasje om russernes voksende interesse for livet på datsjaen.

Folk vi kontaktet var i utgangspunktet skeptiske til å ta imot fotografen, både på grunn av smittefaren og litt frykt for å påkalle myndighetenes oppmerksomhet og vrede ved å si noe som ville bli oppfattet som kritikk.

Etter ganske mange avslag, fikk vi omsider avtaler med noen moskovitter som hadde reist til fritidsboligen sin.

Jurij ble utstyrt med en liste med spørsmål som jeg ville ha svar på hos det russiske hyttefolket.

De som sa ja til å ta imot NRK, hadde nok datsjaer som var litt over snittet.

De tilhørte vel middelklassen pluss i hovedstaden, og var mest opptatt av å hygge seg når de var på hytta. De hadde for eksempel handlet inn tujabusker for å pynte opp i hagen rundt datsjaen etter en lang vinter.

De syntes det var tryggere å være isolert på datsjaen enn å være i leiligheten i Moskva der det nesten ikke er lov til å gå ut. Å være hele døgnet innenfor fire vegger er til å bli sprø av, sa de.

Det andre paret vi filmet hos var geologer med hjemmekontor. De hadde internett på datsjaen og kunne jobbe derfra.

Altså ikke så veldig forskjellig fra nordmenn med gode hytter. Men på ett punkt skilte geologene seg fra de fleste norske fritidsboliger. De dyrker poteter, grønnsaker og frukt på datsjaen. Og akkurat det er veldig russisk.

Ingen vet hva som vil skje

Det sitter på et vis i ryggmargen på mange russere at det er best å dyrke sine egne tomater, agurker, hvitløk, vanlig løk og krydderplanter. Som regel er det hard konkurranse blant datsjaeierne om å få fram de første tomatene og agurkene. Det er også mange hemmeligheter rundt hva som er best å gjødsle med.

Geologparet sa at smaken blir mye bedre på det de dyrker selv. Men de minnet også om 90-tallet da det var matmangel i landet, og at ingen riktig vet hvordan det blir dersom pandemien blir langvarig.

Fortsatt er det ofte slik at familier går sammen når det skal plantes eller høstes. Det er en anledning for flere generasjoner å komme sammen og utveksle erfaringer under arbeidet.

Etter vel utført jobb er det populært blant mange å riste og salte solsikkekjerner i en panne, og så spise det som snacks. Det tok meg mange år å lære kunsten å bite av skallet for å komme til den spiselige kjernen. Fremdeles får jeg gnagsår i munnen hver gang jeg spiser dette. Men når man først har kommet i gang, er det nesten umulig å slutte.

De millioner av datsjaer som finnes rundt omkring russiske byer, har naturligvis veldig ulik standard.

Og de siste tiårene har nivået på fritidsboligene blir stadig høyere.

Men veldig mange datsjaer er ganske enkle, sammenlignet med norske hytter.

En ære å bli invitert

I den russiske kulturen settes det et ganske klart skille mellom mennesker som er i den nære krets, altså familie og gode venner, og andre som er utenfor denne kretsen.

Når en utlending blir invitert til datsjaen, så er det som regel et bevis på at vedkommende er akseptert i den indre krets.

Jeg unner mange nordmenn å få oppleve en dag på en russisk datsja, helst med grilling av sjasjlyk, store og saftige biter av marinert svinekjøtt på grillspyd. Spist med en tomatsaus full av stedets krydderplanter og hvitløk.

Hjemmelagde marinerte grønnsaker og sopp hører også med, i tillegg til den russiske nasjonaldrikken.

Ingen har det travelt, og samtaler om politikk og krig og fred og sånt, kan vare i timevis.

Fotografen var skeptisk

Jurij kom tilbake fra de to datsjaene med diverse opptak og intervjuer. Nå var det tid for å redigere det sammen.

Han sendte alt over til meg, så jeg kunne gå gjennom det og velge ut det som skulle brukes, pluss å skrive og lese inn mine kommentarer som jeg sendte over til Jurij som lydfiler.

Deretter satte han seg bak redigeringspc'en i Moskva, og begynte på redigeringen. Jeg fulgte med på alt via skype på telefonen, og vi diskuterte oss fram til løsninger og varianter vi likte.

Jurij var til å begynne med litt skeptisk til denne måten å arbeide på, han mente det ville bli veldig tungvint. Men etter hvert måtte han innrømme at det gikk ganske bra, og at det var behagelig å ha meg så langt unna istedenfor å ha meg hengende over skuldra.

Uansett, jeg ser veldig fram til å komme tilbake til Russland og til mer eller mindre normale arbeidsforhold, og til en tur på gode venners datsja.