– Vårt gamle liv er jevnet med jorden

Jeg sitter på T-banen på vei til Londons tjukkeste østkant. I lomma har jeg billett til et av høstens fotballhøydepunkter når West Ham møter Tottenham i et prestisjetungt lokaloppgjør.

Det er bare en uke siden jeg flyttet til London som NRKs korrespondent, og jeg suger inn alle inntrykk jeg kan få.

I et forsamlingshus i West Hams kjerneområde møter jeg hjemmetilhengere i mørkerøde drakter fra ulike årganger.

Stedet heter Eastham Working Man Social Club. Bare smak på ordet. Det er ingen tvil om at vi befinner oss i et gammelt arbeiderstrøk. Husene er nedslitt, de lokale forretningene likeså.

Fotballklubben sprang ut av miljøet rundt skipsverftene nede ved Themsen i 1890-årene. Folk her er stolte av klubbens lange tradisjoner og av nabolaget sitt.

Jeg har bodd i London før. Men det er snaue 20 år siden. Jeg var 25 år og journaliststudent på Englands journalisthøyskole ikke langt fra avisgata Fleetstreet.

– 50 år av livet mitt er jevnet med jorden

Nå er West Hams gamle stadion Boleyn Ground rett borti gaten jevnet med jorden. Borte er nesten 100 år med London-historie.

– 50 år av livet mitt er borte, sier Martin Gales (59) og blir blank i øya.

Faren min tok meg med på kamp her første gang i 1965, men den første kampen jeg husker noe av var mot Newcastle i -68, forteller han.

Men østkanten skulle rustes opp til OL 2012. Blant skyskrapere og et moderne kjøpesenter har laget nå fått sitt nye stadion i Stratford, noen kilometer unna det gamle nabolaget der den gamle stadion stod.

Den tar 60.000 tilskuere og ble tatt i bruk i fjor. Men de hardbarkede West Ham-tilhengerne liker ikke den nye utviklingen.

Billettprisene er skrudd opp og nå får de ikke lenger lov å stå på tribunene som de gjorde i gode gamle dager. Det vil si: vaktene prøvde å få dem til å sitte ned, men har ikke klart det. Akkurat nå er det våpenhvile og supporterne står fortsatt.

– Jeg har ikke ord for det. Det er blitt noe sterilt over det hele, sier Martin.

– Nå skal man tekkes middelklassen og de utenlandske supporterne. Og klubben skal håve inn mer penger, sier han.

Større og finere arenaer

Noe av det samme har skjedd med London-klubbene Arsenal og Tottenham. Begge lag har fått nye arenaer. Jeg bodde ikke langt fra hjemmestadionene til det to Nord-London-lagene i min forrige periode som London-beboer.

Både Highbury og White Hart Lane var så intime at tilhengerne kunne rope til spillerne så de hørte det.

Jeg husker en gang på Highbury. En gutt ropte og ropte på keeperen David Seaman. «Seaman» «Seaman»! Til slutt måtte keeperlegenden bare snu seg og se opp på tribunen. Det var da det kom fra gutten:

«Du suger!»

På Eastham Working Men Social Club har de besøk av en gammel storspiller. Mark Ward var beste mann i 1986 og spilte 165 kamper for klubben totalt, som også har hatt flere norske spillere, blant dem John Carew fra Lørenskog.

– Vi gikk ut på banen og blødde for trøya den gangen, sier Mark Ward fra scenen og nostalgien varmer publikum.

De gamle beboerne har flyttet ut, nye har kommet inn

Selv om Martin Gales og kameratene hans synes alt var bedre før, er de selv del av en stor samfunnsendring i Storbritannia.

Alle unntatt en i gjengen hans av fotballsupportere har flyttet ut av den litt slitne bydelen på østkanten og til et rekkehusområde i Essex i utkanten av London. Det var et steg opp på samfunnsstigen de tok for 20 år siden.

Inn i de typiske engelske, men små og nedslitte, tre-etasjers smale husene i West Hams kjerneområde flyttet det inn folk med utenlandsk bakgrunn i stedet. Arbeidsledighet og sosiale problemer ser ut til forfølge bydelen, selv om befolkningssammensetningen er annerledes nå enn før.

De gamle sangene

Det nærmer seg kampstart og sammen med tusenvis av fotballtilhengere beveger vi oss mot stadion. En halvliter på The Carpenters Arms er et must for mange. West Ham-sangen runger i lokalet.

Ingen husker helt hvorfor West Ham synger akkurat den sangen, eller hva sangen handler om. Men de synger av full hals for det.

«I am Forever Blowing Bubbles» ble tatt i bruk av West Ham-fansen allerede på -20-tallet, og er nesten like kjent som Liverpool-sangen «You`ll Never Walk Alone».

Alle her vet innerst inne at Tottenham er et bedre lag. Rundt de små bordene blir det diskutert faren ved å få tidlig mål mot seg for da er det kjørt.

Mer slåssing før

Det lukter frityr og eddik. Fish and chip vogna står parkert utenfor stadion. Britenes nasjonalrett hører selvsagt med på kampdagen, selv om de ikke serverer den i avispapir lengre som de gjorde da jeg var student i byen.

Det er lange køer for å få seg en øl selv om det er tidlig på formiddagen. Lokaloppgjøret mellom West Ham og Tottenham er lagt til klokka halv ett. De fleste her tror det er fordi man vil unngå at supportere av begge lag blir for fulle og klare for å slåss.

Sist jeg bodde i byen var det slåssing i forbindelse med kampene nesten hver helg. Noen ganger gikk det så voldsomt for seg at politiet måtte rykket inn med store styrker.

– Slåssing tilhører fortiden, men det var tider det, sier Martin Gales.

Terrorfare

Tungt bevæpnede politifolk patruljerer utenfor stadion. Pansrede kjøretøy står klare. Det samme gjør politi til hest. Fotballsupporterne tvinges inn gjennom en sluse. Bager og vesker blir gjennomsøkt og vaktene skanner deg som på flyplasser.

– I fjor kunne vi bare gå rett inn, men sånn er det ikke lenger, blir jeg forklart av en av fansen.

– En eller annen idiot kan jo gå komme inn med bombebelte, sier han.

Så langt i år har 36 mennesker blitt drept og rundt 150 mennesker blitt skadet i terrorangrep i Storbritannia.

For kort tid siden gikk det av en hjemmelaget bombe på et t-banetog ved Parsons Green sørvest i London. Det er tre stopp fra mitt nye hjem i London og det får meg til å tenke.

Slik var det nemlig ikke rundt århundreskiftet da jeg bodde i byen sist. IRA-bombene som engang terroriserte hovedstaden var den gang et tilbakelagt kapittel.

– Vi kan ikke ta det innover oss. Det er bare å gå videre, sier en røslig kar i West Ham-trøye.

Stadion koker

Jeg følger etter inn på stadion. Det koker der inne. Med begge armene over hodet synger Martin og titusenvis av andre fans West Ham-sangen igjen. Noen blåser såpebobler. Det er en intensitet på kampene i Storbritannia som du ikke får hjemme.

Den gode stemningen varer helt til Tottenham skårer sitt første mål. Hjemmelagets fans mener det var offside.

En mann reiser seg opp og gjør promiskuøse bevegelser med høyrehånda mens han skriker til linjedommeren at han skulle hatt juling. Han er ildrød i ansiktet av sinne.

Få minutter etter skårer Tottenhams store stjerne Harry Kane igjen. Det står 2-0, og Martin og de andre West-Ham-tilhengerne er sjokkskadd. Det blir stille på tribunene. Bare Tottenham-tilhengerne bak det andre målet jubler og synger sine fotballsanger.

Flere barn og unge

En gutt i 10 årsalderen og en jente på rundt 12 sitter på benken nedenfor meg. Mellom dem sitter faren bøyd framover mot banen. Ut av munnen hans kommer det bare enstavelsesord av den grove sorten, for det meste et lite pent ord for det kvinnelige kjønnsorgan.

Guttungen med West Ham-trøye vrir seg i stolen over farens utbrudd. Det er en hard skole å gå dersom man skal bli blir vaskeekte fotballsupporter i Storbritannia. Fotballgalskapen går i arv.

Jeg ser rundt meg. Det er flere barn og unge her nå enn jeg kan huske det var på kampene før.

På guttedoen er det lange køer av mannfolk som er tissetrengt etter all ølen. Men det er og lagt til rette for de yngste nå, som står i en egen kø til et pissoar som er hengt opp på veggen i passende barnehøyde.

Har tatt med datteren på sin aller første kamp

Kanskje har også det tradisjonelle britiske samfunnet blitt mer likestilt. I dag har nemlig Martin tatt med seg datteren sin Cara på kamp for aller første gang. Han har hatt sjansen i 33 år, men det har liksom aldri blitt sånn. Jeg spør han hvorfor han ikke har gjort det før.

– Det var andre tider. Det var ikke noe tradisjon for jenter på kamp. Fotball var en mannegreie, sier han.

Bygningsarbeideren fra West Ham sier det også var en annen viktig grunn.

– Vi hadde ikke råd. Og når måtte jeg velge, så ble det å ta med broren hennes på kamp.

Cara aksepterer at det var sånn det var. Etter dagens kamp har hun fått lysten til å fortsette å se farens lag spille.

– Det var litt underlig å være på kamp for aller første gang. Jeg er jo vokst opp som West Ham-supporter, men uten å ha sett dem spille på ordentlig, sier hun.

Noen ting forandrer seg aldri

På tribunen er det igjen trøkk. West Ham våknet til live og har skåret to mål. Håpet er tent etter at bortelaget mister en mann til rødt kort, og dommeren legger til noen minutter.

Men Martin og de andre West Ham-supporterne må gå slukøret hjem fra stadion med to mål mot tre.

Men man går bare ikke hjem rett hjem fra kamp. Ikke nå og ikke da. Veien går til en pub i West Ham High Street. Interiøret er brunt og vegg- til veggteppet som engang var rødt, likeså. Det lukter svette og øl. Sorgene etter tapet skal slukkes.

Samme lørdag starter Labour-landsmøtet i Brighton. Arbeiderpartiet gjør det bra på meningsmålingene og jeg tenker at jeg skal spørre østkantfolket litt om hva de tenker om politikk.

Men jeg får meg ikke til å gjøre det.

På høyttaleren runger gamle Madness slagere. En pint koster to og et halvt pund, eller rundt 28 kroner.

Kanskje er det noe i det folk sier om at det ikke blir revolusjon i Storbritannia før man tar fra folket fotballen og ølen.

– Hele uka girer vi oss opp til helgens kamp. Det er det som er livet, sier Martin.

Mye har endret seg i London de siste tjue årene. Men det er noe som alltid består. Lidelsen er en del av det poenget med å være fotballtilhenger.

Det er hardt å være West Ham-fan, sier Martin Gales. Altfor hardt.