– Påkjenning for morderes familie

Din sønn, eller datter, et uskyldig barn du har brødfødt, lekt med, stellet, lært opp og kysset god natt – ble plutselig voksen.

Det utenkelige kan skje. Ditt barn, søster eller bror er en massemorder.

Drapsmennenes pårørende sitter i de fleste tilfeller igjen med skylden og skamfølelsen, og kan ha store vanskeligheter med å få livet til å fungere igjen.

– Stigmatisering er en tilleggsbelastning, som gjør påkjenningen ekstra utfordrende for drapsmannens familie, sier psykiater Michael Setsaas til NRK.no.

Han er spesialist i adferd, beredskap og krisehåndtering.

Føler ansvar

Han har jobbet som rettspsykiater i en rekke drapssaker i Norge gjennom tjue år, blant andre den mye omtalte Meløy-saken. Han jobber med å kartlegge hva som foregår i hodet på gjerningsmenn.

• LES OGSÅ: Sterkt preget Brundtland
• LES OGSÅ: – Føles forferdelig å være hans far

I tillegg har Setsaas studert de pårørendes psyke etter at familiemedlemmet har utført en drapshandling.

– Umiddelbare følelser som dukker opp er preget av nummenhet, hjelpeløshet, og maktesløshet. Dimensjonen med skammen kommer i tillegg, sier Setsaas.

Tar avstand fra barnet sitt

Seks år etter at Timothy McVeigh rystet Oklahoma med en bombe i 1995, der 168 mennesker ble drept, ble McVeigh straffet med døden.

• LES OGSÅ: Store likheter mellom Oklahoma massakren og Oslo

På henrettelsesdagen, 11. juni 2001, spikret hans far Bill McVeigh opp et skilt på utgangsdøren sin: «Media ingen tilgang», skriver MSNBC.

– Jeg kan tenke meg at for enkelte foreldre til drapsmenn i USA, er det et ønske om å få en sikkerhet om at rettferdigheten seirer. De kan si at sønnen burde bøte med livet, men dette kommer ofte av sterke følelsesladete utsagn i en akutt tilstand, snarere enn realiteten, sier Setsaas.

Han beskriver de sterkt ulike reaksjonene man kan få når man har en etterkommer som dreper.

– Vi har den ene ytterligheten med grenseløs omsorg og kjærlighet til gjerningspersonen, til en annen ytterlighet med total avstand og avskriving av sitt familiemedlem.

Setsaas har også opplevd at enkelte foreldre forsvarer sitt barn, og er følger avkommet gjennom hele straffeprosessen. De lukker ut media og andre faktorer som bidrar til stigmatisering.

– Noen er med barnet hele veien. De har nok med sine egne følelser og reaksjoner, og følelser til sitt eget barn, sier Setsaas.

Snakket ut om å være foreldre til en massemorder

Foreldrene til finske Pekka-Eric Auvinen valgte å stå fram i et intervju året etter at deres sønn hadde drept åtte skolekamerater, skadet ti, og deretter tok sitt eget liv 7. november 2007.

Det var på Jokela videregående skole i Tusby i Finland at 18-åringen skjøt elever og lærere med en halvautomatisk pistol.

– Jeg skylder på meg selv for alt. Man er vel skapt slik at man analyserer livet og hvordan saker og ting hadde sett ut om man hadde oppført seg annerledes i livet, fortalte faren Ismo Auvinen til finske MTV3. Deler av intervjuet ble også sendt i NRK.

NRK har vært i kontakt med moren til Pekka-Eric Auvinen, Mikaela Vuorio. Hun sier at terrorangrepene i Norge har gjort sterkt inntrykk på henne, og kondolerer til det norske folk. Men hun ønsker ikke å kommentere terrorangrepet ytterligere.

I intervjuet fra 2008 fortalte faren om mange år der sønnen ble kraftig mobbet på skolen og ikke minst på skoleveien.

– Han ble skutt på med luftpistol og lyst inn i øynene med laser og stukket med spiker. Til slutt var situasjonen slik at han ikke hadde en eneste venn, forteller moren.

Foreldrene hans kjente umiddelbart på skyldfølelsen.

– Jeg minnes anledninger der min sønn spurte meg hvorfor han ikke hadde noen venner. Jeg sa at man ikke kan kjøpe kompiser eller bestille dem som et brev i posten, fortalte faren.

Gransker sin oppdragelse av barnet

De pårørende spør seg selv hva de har gjort feil i barneoppdragelsen, erfarer Setsaas.

– Av og til kan man vise til funn som antas å ha medvirket til en uakseptabelt atferd, men slettes ikke alltid, sier han.

Kaos, sviktende kontroll, familieoppløsning, vold og psykisk omsorgssvikt kan være medvirkende.

– I de tilfeller hvor gjerningsmannen er psykotisk, eller har en sinnssykdom, kan det være en trøst og lindring for familiemedlemmene, sier Setsaas.

Lang vei å gå før forsoning

Pårørende til en gjerningsmann må oppsøke psykisk hjelp selv, men i ekstraordinære tilfeller, som for eksempel etter terrorangrepene i Norge, blir det gjort en omorganisering og pårørende får tilbud om hjelp.

– Jeg har opplevd at familiemedlemmer har vært nødt til å flytte for å komme seg videre. Det har vært umulig for dem å fortsette å bo på stedet der ugjerningen fant sted, sier Setsaas.

Setsaas sier at forsoningen mellom gjerningsmannen og familien ofte skjer etter at deler av soningen til den dømte er gjennomført, med forbehold om at gjerningsmannen fremstår annerledes enn på gjerningstidspunktet.

– Gjerningsmannen må erkjenne at handlingen var gal overfor de pårørende. Som oftest er blodet tykkere enn vann, men det er følelsesmessig sterkt og krevende for begge parter, sier Setsaas.