– I skogen kan vi bli voldtatt. Vi kan til og med bli drept

Hun går ikke inn i skogen etter ved. Ikke nå lenger. Der ligger soldater og andre banditter og venter.

– I skogen kan vi bli voldtatt. Vi kan til og med bli drept, sier hun.

I dag kjøper fembarnsmoren Santiano Alsandro noen tørre kvister av kvinnen i naboteltet på krita. Glør får hun fra en annen. Det er tid for lunsj.

Flere små bål tennes opp i leiren under jerngryter med vann, maismel og noen krydderblader. Alsandro fyrer opp for syns skyld. NRKs fotograf ville gjerne filme henne i aktivitet, men hun har ingenting å ha i gryta. Det hadde hun heller ikke i morges.

– Noen dager spiser vi, noen dager ikke, sier hun.

• Les også: Knuser fjell med unger på ryggen

Vitne til drap og voldtekt

Santina Alsandro er 26 år. Hun har fem barn og en mann hun ikke vil snakke om. Hun flyktet hit i juli da presidenten og visepresidents soldater gikk løs på hverandre igjen.

– De drepte mange rundt meg, jeg så det selv. De ødela huset vi bodde i. Nå er det ingenting igjen av hjemmet mitt.

Hun er fra landbyen Djebel og kan nesten se hjem. Der fortsatte overgrepene etter at visepresident Riek Machar hadde rømt og soldatene hans var uskadeliggjort.

– Soldatene som holdt til ved landsbyen voldtok mange. Jeg så tre soldater voldta en kvinne, sier Santina Alsandro.

Voldtekt som belønning

Kvinner i Sør-Sudan utsettes for seksuell vold i et omfang som verden aldri har sett maken til, rapporterte Røde Kors i oktober 2015.

Det var ni måneder før den seksuelle volden i hovedstaden skal ha økt kraftig. FN-tropper avviste ropene om hjelp ifølge en FN rapport. Styrkens øverstkommanderende fikk sparken i oktober.

Voldtekt blir sett på både som krigsvåpen og som belønning for dårlig betalte soldater. Også seksuell vold rammer etter etniske skiller. Det er regjeringssoldatene som står for de fleste overgrepene, ifølge FN og Amnesty.

Kvinneleiren

Mange i landsbyen til Santina Alsandro tilhører andre grupper enn dinkaene, presidentens eget folk. Men her i flyktningleiren Don Bosco 2 møtte vi ingen dinkaer. Hit flyktet kvinner og barn for livet i juli. Det er nesten ingen menn å se.

– Mange er drept, noen kriger mot regjeringssoldatene og andre streifer selv rundt med våpen i hånd. Ingen med våpen får komme inn i leiren, derfor ser du ingen menn her, sier Tarsa Unako. Hun er nestkommanderende i leiren.

Rundt halsen bærer hun det sørsudanske flagget. Det har hun selv perlet, selv om landet har behandlet henne dårlig.

– Jeg og de fem brødrene mine bodde i en landsby i Øvre Nilen. En dag kom noen soldater og skjøt dem. Jeg så det, men jeg vet ikke hvem de var. Jeg løp. Jeg hadde ikke engang tid til å begrave brødrene mine. Jeg vet ennå ikke om noen har begravet dem, forteller Unako.

Hun tør ikke dra hjem. Det er for farlig. Heller ikke her i flyktningleiren er det trygt.

– Her i leiren har vi ingen menn som passer på oss. Sikkerheten er dårlig. Fremmede kommer om natten, sier hun.

Møteplassen

Tarsa Unako sitter med naturlig autoritet på en vaklende, lilla plaststol under et stort tre. Det tette løvverket gir et kjærkomment vern mot ekvators brennende sol. Her samles kvinner og barn i alle aldre. Krydderblader renses, ungene leker, nyheter diskuteres.

Det er her kvinnene tar opp viktige spørsmål med Tarsa Unako. Mangel på mat, på såpe, på sikkerhet, at de ikke tør gå på do om natten av frykt for å bli voldtatt og om kolera.

– Tre barn har mistet livet pga. kolera på tre måneder, sier en helseaktivist.

Hun har kommet til møteplassen for å snakke med kvinnene om hygiene. På T-skjorta er det skrevet slagord for renslighet og bruk av såpe.

Hjelperen fra India

Rett bortenfor løper noen unger mot noen blikkskur. Der er toalettene. Det er for farlig å gå alene.

– En seksåring ble voldtatt av to menn her for noen uker siden. Barnet ligger fremdeles på sykestua, sier pater David Tulimelli.

Han er prest i den katolske Don Bosco-menigheten. Han er fra Sør-India og så godt likt at David er blitt et ganske vanlig navn på nyfødte guttebarn i leiren, ifølge Tulimelli selv.

– I løpet av et par julidager strømmet det tjue tusen flyktninger fra 14 ulike folkegrupper hit til denne kirketomta, sier Tulimelli. Han forteller at mange flyktet fra seksuell vold:

– Omfanget har vi ikke noe tall på. Det er svært tabubelagt. Men mange er traumatiserte. Vi har prøvd å hjelpe så godt vi har kunnet. Som kjent er hjelpende hender bedre enn foldede, men vi vet at troen også kan lege sår.

Presten siterer Moder Theresa og sier at hun er et forbilde for det arbeidet som gjøres i leiren. Han er bekymret over mangelen på hjelp til å skaffe flyktningene mat og takker Kirkens Nødhjelp for støtten til å borre brønner.

• Les også: Norsk spesialutsending: Sør-Sudans ledere har ingen planer for landet

Håpet

Santina Alsandro viser oss plastteltet der hun og de fem barna hennes bor. Et par tepper, ingen madrass. Ute er det over 30 grader. Det er varmere inne.

– Her er det helt forferdelig. Vi får det ikke bedre før det blir fred i landet. Det må andre land hjelpe oss med, sier Alsandro. Hun nevner Europa og USA og hysjer på ettåringen. Datteren har grått siden vi kom et par timer tidligere.

På vei mot vannposten går vi forbi noen glade unger. En tom plastflaske bundet i et tau slenges rundt i en sirkel rett over bakken. Den som ikke klarer å hoppe over, må svinge tauet. Leken har pågått lenge. Unger er unger, også i en flyktningleir.

Alsandro pumper opp vann i en gul plastikk-kanne. En av de andre kvinnene ved vannposten hjelper henne med å få kanna opp på hodet.

Så går fembarnsmoren tilbake til teltet. Hun bærer på 20 liter, en mengde bekymringer og et håp.

– Jeg håper barna mine får god helse og god utdannelse slik at tjene landet vårt godt, sier Santina Alsandro.