Hopp til innhold
Kronikk

En av de verste krisene på flere tiår

En av verdens største kriser utspiller seg i øredøvende stillhet.

Zalingei teaching hospital entrance, Zalingei, Central Darfur st

Humanitær tilgang til Darfur er ekstremt vanskelig og situasjonen er prekær. Selv FN er ikke til stede i området, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser sykehuset som omtales i kronikken.

Foto: Juan Carlos Tomasi / MSF

Krigen i Sudan har gjort sykehus til slagmarker og etterlatt millioner mennesker uten tilgang til grunnleggende helsehjelp. Mens FN og mange andre aktører har trukket seg ut, står vi nesten alene igjen for å møte de overveldende behovene.

Millioner av menneskeliv står i fare, hvorfor er det så stille?

Jeg kom nylig hjem fra feltoppdrag i Zalingei, hovedbyen i Sentral-Darfur, vest i Sudan. Der jobbet jeg som logistikkleder på delstatens største sykehus.

Da Leger Uten Grenser kom til sykehuset for noen måneder siden, var nærmest alle avdelinger ute av drift på grunn av intens krigføring og regelrett plyndring.

Bygningene bar tydelige merker fra skuddskader og treff med rakettdrevne granater. Takplater hadde falt ned, og selv sykesengene manglet.

Ute på bakken lå tomhylser – en grufull påminnelse om at sykehuset, hvis nøytralitet aldri skal brytes, hadde blitt til en slagmark.

Millioner mangler grunnleggende helsetjenester

Siden den voldelige krigen brøt ut i Sudan for over ett år siden, har sykehus systematisk blitt rammet. I konfliktområdene er kun 20–30 prosent av helsefasilitetene fortsatt i drift. Sykehus har blitt plyndret og bombet, helsearbeidere drept og trakassert, og pasienter evakuert under nådeløse angrep.

«Krisen i Sudan er en av de verste vi har sett på flere tiår.»

Hvert sykehus som går ut av drift, betyr mangel på livreddende hjelp for tusenvis av mennesker i nød. I dag står to av tre sudanere uten tilgang til grunnleggende helsetjenester. Over 11 millioner mennesker er på flukt i landet og 25,6 millioner, halvparten av Sudans befolkning, er i sultkrise.

Surgical department before rehabilitation by MSF teams in Zaling

Sykehuset i Zalingei var plyndret og ødelagt da Leger uten grenser kom til stedet. Bildet viser restene av den kirurgiske avdelingen.

Foto: Juan Carlos Tomasi / MSF

Leger Uten Grensers prioritet i Zalingei var å gjenopplive det ødelagte sykehuset så raskt som mulig. På kort tid ble akuttmottak, fødeavdeling, barneavdeling og underernæringsavdeling satt i drift. Sykehuset begynte å fylles opp igjen av pasienter. Det var fint å se, det ga et glimt av håp.

Når barn ikke får være barn

En kveld fikk vi inn tre barn på akuttmottaket. Ett hadde kun mindre fysiske skader, det andre var alvorlig skadet, og det tredje var i kritisk tilstand og hadde mistet en hånd. Vi fikk vite at barna hadde lekt med en ueksplodert granat de hadde funnet i nabolaget. For selv i krig vil barn leke, oppdage verden og være nysgjerrige – å være barn.

«Nærmest alle var avdelinger ute av drift på grunn av intens krigføring og regelrett plyndring.»

Siden den kirurgiske avdelingen fortsatt var ute av drift, kunne vi ikke behandle pasienten med livstruende skader på best mulig måte.

Sikkerhetssituasjonen og de militære sjekkpunktene gjorde det for farlig å transportere barnet til et annet sykehus i nattemørket. Selv om vi visste at rask behandling kunne bety forskjellen på liv og død, måtte vi vente.

Utsettelse av behandling kan være livstruende ikke bare for krigsskadde, men også for fødende kvinner, småbarn rammet av malaria, underernæring og kreftpasienter. Når helsevesenet kollapser, slik det skjer i Sudan foran øynene våre, går utallige liv tapt på grunn av sykdommer som ellers kunne vært forebygget og behandlet.

«I konfliktområdene er kun 20–30 prosent av helsefasilitetene i drift.»

Strekker ikke til

For humanitære arbeidere i Sudan er følelsen av å ikke strekke til konstant til stede. Behovene er overveldende.

På vei til Zalingei kjørte vi forbi en flyktningleir som ble satt opp etter krigsutbruddet. I leiren bor tusenvis av mennesker i spinkle stråhytter laget av det de har kunnet finne, for de har ikke fått utlevert så mye som en presenning.

Helsetilbud er helt fraværende. Med regntiden som starter, kan jeg bare forestille meg hvordan leiren vil bli forvandlet til et gjørmebad med kollapsede hytter, og hvordan smittsomme sykdommer vil kunne florere.

Dette kunne vært unngått om flere aktører hadde vært til stede.

Hvor er dere, FN?

Kanskje det vondeste med å oppleve situasjonen i Darfur nå, er vissheten om at dette foregår utenfor resten av verdens oppmerksomhet.

«Sykehus har blitt plyndret og bombet.»

Krisen i Sudan er en av de verste vi har sett på flere tiår. Likevel opplever vi i Leger Uten Grenser å stå nærmest alene i å respondere på de enorme behovene.

Humanitær tilgang til Darfur er ekstremt vanskelig, og selv FN har ikke returnert til regionen etter å ha evakuert for over ett år siden. Dermed står store deler av behovene for nødhjelp uten noen form for respons. Det er livsviktig å få på plass andre aktører i regionen. Uten FN og flere humanitære organisasjoner med tilstrekkelig kapasitet blir det umulig å fylle tomrommet.

«Barna hadde lekt med en ueksplodert granat de hadde funnet i nabolaget.»

I mai publiserte Clingendael Institute, en nederlandsk tenketank, en rapport som advarer om at 2,5 millioner mennesker i Sudan kan dø av sultrelaterte årsaker innen utgangen av september 2024.

Det har vært altfor stille og altfor liten respons rundt krigen i Sudan til nå.

Det internasjonale samfunnet kan ikke lenger passivt vente på at dette ufattelige scenarioet blir virkelighet.