Obamas basketkompis: – «Barry» styrer landet som han styrte banen

– Han var den klare lederen på basketbanen. Det handlet ikke om hvor mange poeng han scoret, tilbakekast eller minutter som ble spilt. Det handlet om lidenskap, hardt arbeid, og måten han gjorde alle de andre bedre på. Motet til å fortelle folk at de ikke gjorde som de hadde fått beskjed om, og til å stille de vanskelige spørsmålene, sier Alan Lum.

NRK.no møter 50-åringen på skolen Punhaou i Honolulu, storbyen på øya Oahu i Hawaii. Her, hvor han nå underviser barneskoleelever, gikk han selv gradene fra barneskole til ungdomsskole på 70-tallet. Det gjorde også mannen som 30 år senere ble landets president og nå kjemper en innbitt kamp om gjenvalg 6. november, Barack Obama.

– Mistet aldri besinnelsen

Men i 1978 var Obama først og fremst en helt vanlig 17-årig ungdomsskoleelev som jobbet hardt på skolen og elsket basketball. Lum var ett år yngre, men de to spilte likevel sammen på skolelaget i to år. Siste året vant de to titler, både det lokale skolemesterskapet på Oahu og det interstatlige basketmesterskapet på Oahu.

Den fremtidige presidenten var ikke den som engasjerte seg i elevrådspolitikk og diskuterte verdensproblemer. Han var den dedikerte basketfyren som gikk med ballen mellom forelesninger og brukte friminuttene ute på banen.

– Vi ble som en familie, vi trente jo hele tiden for å bli så gode. Og den innsatsen han la ned på banen, den inspirerte oss. Det kunne bli ganske så opphetet på banen, men han var aldri den som mistet besinnelsen, sier Lum, og ser ned på basketbanen 15 meter unna oss, hvor 1978/79-kullet nedla mang en treningstime.

Mye har forandret seg siden den gang på det enorme skoleområdet, det største i USA som rommer både før-, barne- og ungdomsskole. Den privatfinansierte skolen breier seg nå over hele 307 mål og 44 undervisnings- og idrettsbygg. I den provisoriske miniinnsjøen ved siden av oss forsøker en gruppe fnisende småjenter å erte opp de fargerike fiskene som svømmer rundt med en lang pinne.

Men basketbanen hvor en ny generasjon ivrige elever kjemper om å få ballen i nettet i stekende Hawaii-varme, står der som den gjorde på 70-tallet. Det er ikke bare bokstavelig talt, men også symbolsk likevel ett hav av forskjell mellom tiden da Obama spilte her, og tilværelsen hans nå som president i Det hvite hus i Washington.

Likevel ser Alan Lum igjen de mye av det samme han verdsatte i den litt tørrvittige, sindige og arbeidsomme basketkompisen som han nå leser om som landets president i aviser og på TV. Selv om han aldri hørte han si ett ord om politiske ambisjoner disse årene.

Kalte ham Barry

– Som president må han stole urokkelig på seg selv, når alt kommer til alt. Han må ta tøffe avgjørelser, som folk både vil være enig og uenig i, som kan skape store kontroverser, men han må vite at han kan leve med dem uansett. Det dette krever er egenskaper jeg virkelig ser opp til han for nå som han styrer USA, og som jeg så opp til han for den gangen vi spilte basket, sier Lum.

– Han var alltid veldig moden for alderen, og klarte å balansere lidenskapen med modenhet, legger han til.

• SAMLESIDE: Les alle sakene om presidentvalget i USA her

Det gjør også Eric Kusunoki, Obamas kontaktlærer fra 1975 til han gikk ut fire år senere, som fremdeles underviser på Punahou. Også han husker en nøktern, høflig, hardarbeidende ung kar som gjorde lite av seg – men som alltid markerte seg med veloverveide ord når han først snakket høyt. Folk kjente ham som «Barry».

– Der oppe, sier Kusunoki og peker opp på et smalt, høyt vindu bak en palme i andre etasje i et stort steinhus, like ved inngangen til skoleområdet.

– Der, i det rommet, møtte jeg ham hver dag, mandag til fredag, i fire år. Hver morgen da han kom inn døren, hilste han med en høflig «God morgen, herr Kuzunoki» og et stort smil. Og han hadde alltid den stødige gangen, den samme stødige måten å bevegelse seg på som nå. Veldig rakrygget, tydelig holdning. Og øynene hans. Han var ikke den som sa mest, men jeg kunne alltid se på blikket hans at han fulgte nøye med og lyttet, sier han.

– Kjenner du igjen egenskapene til eleven Obama i dagens president?

– Han gjorde ikke mye ut av seg. Men jeg visste den gang da at han ville bli suksessfull, han jobbet hardt i bakgrunnen fremfor i rampelyset. Han var smart, artikulert og veltalende, og hadde svært gode menneskelige egenskaper. Han var mest med basketgutta, men klarte å komme overens med de fleste gruppene på skolen. Jeg tenkte alltid at de evnene ville gjøre ham godt i fremtiden.

• BAKGRUNN: I disse delstatene avgjøres presidentvalget

«Aloha-presidenten»

Obama, USAs første fargede president, har blitt kalt annerledespresidenten. Hawaii, bestående av en gruppe vulkanøyer drøyt fem timers flytur over Stillehavet fra den amerikanske vestkysten, har blitt kalt annerledesstaten. Her lever folk lenger enn i noen annen stat i USA, og stillehavskulturen, på folkemunne i gatene kalt «aloha-stemningen» råder. Foruten blomsterkranser og kokosnøtter og en svært åpensinnet befolkning, er staten kjent som Stillehavets etniske smeltedigel.

Obama kom tilbake til Hawaii tidlig på 1970-tallet fra et opphold i Indonesia, og bodde der frem til han begynte på college i Los Angeles etter Punahou. Blant de 3740 elevene som er ute og nyter storefri denne fredagen på hans tidligere skole, ser vi unge med alt fra polynesisk, asiatisk, latinamerikansk, nordamerikansk, europeisk og kaukasisk bakgrunn, for å nevne noe.

Et klassisk eksempel på det Kusunoki karakteriserer som det gylne Hawaii – som han mener står i motstrid til det noe mer svart-hvite USA. Og som han tror har gitt Obama nyttig ballast i jobben med å bygge broer mellom stadig mer polariserte motparter i verdenspolitikken og på hjemmebane. Førstedame Michelle Obama har tidligere sagt at for å forstå Obama, må man forstå Hawaii.

– Å vokse opp her har, sammen med årene han hadde i Indonesia, gitt Obama et bredere verdispekter. Vi ser det igjen på måten han har blitt tatt imot på i ulike deler av verden, hans ideer har blitt møtt positivt både i Europa og Asia, mener Kusunoki, som får støtte av basketkompis Lum.

– Her på Hawaii vet alle at man må jobbe sammen som et lag, selv om vi er veldig forskjellige, fordi vi lever i et lite øysamfunn, og det gir oss et fellesskap. Det gir oss en helt spesiell aksept overfor ulike mennesker, bakgrunner og meninger. Dette tror jeg har gitt ham en spesiell ryggrad og noe å bygge videre på, en evne til å fylle ut de blanke feltene. Det var flott å vokse opp her, og jeg mener å se at det reflekterer hans politiske arbeid også, sier den nå 50 år gamle læreren.

– Visste ikke om alkohol og doptrøbbel

Men helt uproblematisk var ikke ungdomstiden til den fremtidige presidenten. Obama har selv skrevet i sin bok hvordan han som ung afroamerikaner på 1970-tallets Hawaii slet med å plassere seg og sin multikulturelle bakgrunn. Resultatet ble både alkohol- og narkotikamisbruk en periode, skrev han. Men i omgivelsene på Punahou var det få, om noen, som visste om tankene han slet med.

– Det var en stor overraskelse for meg da jeg leste det i boken hans, jeg hadde ingen anelse. Som jeg nevnte, han var alltid presis, høflig, flink, respektfull og hadde ingen atferdsproblemer. Jeg var hans rådgiver, og han sa aldri noe, sier Kusunoki.

Gutta på basketlaget skulle i ettertid ønske at han hadde delt problemene sine med dem, for heller ikke de hadde noen anelse. Basketlaget Obama spilte på hadde en omfattende etnisk miks, ifølge Lum, som hevder rase ikke var noe ømtålig tema i Honolulu da.

– Men det at han klarte å takle dette på egen hånd, viser jo en evne til å vise styrke i svakheten. Og kanskje det hadde noe å gjøre med det jeg sa, at han var veldig mye mer moden for alderen enn vi var. Kanskje vi var for umodne til å skjønne at han hadde problemer, sier han.

6. november skal det avgjøres om Obama får fire nye år i Det hvite hus. I turistmekkaet Waikiki i Honolulu smiler Obama i pappvariant med blomsterkrans rundt halsen mot oss fra flere butikkvinduer. Uten at det fremkaller store protester blant fastboende – Hawaii har tradisjonelt vært en sikker stat for Demokratene. I 2008 fikk Obama over 70 prosent av stemmene i staten. Både Lum og Kusunoki er blant de som har tenkt å gjenta sin støtte i år. Men seieren vil ingen feire for tidlig.

– Ikke styrt landet til A ennå

Etter fire år sliter landet fremdeles med statsgjeld og budsjettunderskudd og de problemene det fører med seg. Mange amerikanere lurer på hvor det blir av forandringen som ble lovet i 2008. Motkandidaten Mitt Romney har kommet sterkt på oppløpssiden i innspurten.

– Jeg håper han blir gjenvalgt. Jeg tror han er nær. Men han har hatt det stritt i kongressen, med å få igjennom ting der. Jeg kan forstå hvorfor folk her spurte seg «Hvorfor vil han bli president nå?», med de problemene som var da. For slikt tar tid å snu, sier Kusunoki.

– Som hans tidligere lærer, vil du si at han har egenskapene til å snu USA på rett kjøl?

– Jeg mener det, men ingen kan gjøre en slik jobb alene. Og folk glemmer at forandring ikke skjer over natten, heller ikke fire år. Vi er i en tid hvor folk vokser opp med hurtigmat, umiddelbare tilbakemeldinger og internett, og er vant til at det går raskt, sier han.

Lum mener at basketkompisen fra ungdomsskolen har brukt de første fire årene til å så noen frø, som han nå må få tid til å høste inn. Han frykter at en ny mann i jobben vil føre til at helsereform og andre tiltak vil bli reversert og USA står tilbake i kaos.

– Alle vil at USA skal være best i alt. Få karakteren A i økonomi, sport, utdanning, utenrikspolitikk. Faktum er at USA ikke er i nærheten av A nå, men «Barry» har bidratt til at det har gjort fremskritt. Det fortjener han muligheten til å fortsette med. Tilbake til basketterminologien, så må han bare gjøre som der, stå på for det han tror på selv om det stormer, gjøre folk gode og ikke miste motet, sier han.

Kontakten ble mer sporadisk etter at Obama forlot Hawaii for å klatre karrierestigen. Men kommer han hjem, tar han kontakt med gutta fra baskettiden. Spør om de skal ta en burger, som i gamle dager. Men helt som før blir det ikke.

Spiste burger på gresset

– Han er den første til å spørre hvordan du har det, mens du selv står der og prøver å si «Men hei, du er jo president, hvordan er det?». Men vi ligger likevel litt lavt når han kommer hjem, vil ikke bry ham for mye når han endelig har fri. Da han kom her første gangen etter å ha blitt valgt, skjønte vi for alvor hvor viktig han var blitt. Han var som før, men det var Secret Service og snikskyttere på taket, sier han.

– Men det var godt å se ham ligge på gresset og spise burger. Da skjønte jeg at han slappet av, at han følte seg hjemme, legger han til.

Eric Kusunoki har møtt Obama én gang etter at han ble uteksaminert fra Punahou, da han som senator i 2005 var på besøk i et kapell i Honolulu. Det var et helt tilfeldig møte, og den erfarne læreren blir fremdeles rørt av at den tidligere eleven husket ham igjen og ga ham en klem, 25 år og mange trinn opp karrierestigen etterpå.

– Jeg har mange ganger tenkt, hva skal jeg kalle ham hvis jeg ser han igjen nå? Obama, herr president, Barack, eller bare Barry? Jeg tror jeg hadde gått for Barry, sier han og ler.