Jada. Jeg har sett gamle mennesker på TV og tenkt at det må da være mer humant ikke å leve i det hele tatt. Jeg tenkte det ikke spesielt om demens, men om det å ikke være tilstede mentalt.
– Ingen vil vel være en slags grønnsak på et kommunalt hjem, hvor mandatet er å oppbevare, medisinere og låse folk inne, men hvor jævlig er det egentlig å miste minnet og å komme på hjem?
Er livet på institusjon verdt å leve når demensforløpet har kommet så langt at tiden har blitt en grøt, at kroppen ikke har kontroll, og hjernen nekter å lagre ny informasjon?
Sikkerhet, medisinering, oppbevaring
Ikke alle mennesker med demens har en ressurssterk ektefelle eller barn som kan ta vare på dem når sykdommen akselererer. Derfor bor mange på institusjoner, hvor jeg trodde det handler mest om sikkerhet, medisinering og oppbevaring.
Jeg så for meg gamle bygg hvor murpussen drysser, steder som ikke har godterivogn på lørdager, institusjonskatt, eller sansetrening og erindringssamtaler.
70.000 nordmenn har demens. De aller fleste av dem kommer til slutt til å havne på en institusjon. Men hvordan er det? Det ville jeg finne ut av, og søkte jobb som pleieassistent på Hvelven omsorgssenter.
(Teksten fortsetter under videoen)
VIDEO: Lotte er spent før jobbintervjuet på Hvelven. Legg merke til at det første hun lærte var at det ikke heter «demente», men «mennesker med demens».
Jeg visste jeg skulle be om mye; full tilgang til beboerne på senteret. Jeg skulle be om å få jobbe som en hvilken som helst annen ansatt. Og verre; Jeg skulle be pårørende om å få vise deres kjære i en fase av livet som på ingen måte representerer dem som de menneskene de engang var.
Ren ønsketenkning
For å være helt ærlig trodde jeg ikke at vi skulle få den tilgangen vi var avhengige av. Derfor ble jeg både overrasket og glad over at sjefen på Hvelven, Inger Gåsbakk Grønvold, nærmest umiddelbart sa ja. Hun mente dette var for viktig til ikke å være positiv til den eksponeringen av sykdommen som dette kom til å bli.
Hvelven omsorgssenter ligger på Hønefoss, og er en del av Ringerike kommune i Buskerud. Det er en såkalt , som betyr at kommunen ikke får lov til å bruke penger før fylkesmannen har godkjent det. Dette er sjefen på Hvelven rask til å fortelle meg, men sier de gjør så godt de kan med de midlene de har.
Og her får jeg bekreftet min første teori: Det er smått med penger, men man sørger for minstekrava og gjør det de må. Det handler om sikkerhet, medsinering og oppbevaring. Jeg håpet i det lengste at dette skulle bli avkrefta.
Og det ble det.
Dagens outfit: Crocs og fordommer
Jeg hadde noen dager å forberede meg på mens vi venta på svar fra de pårørende. Den tiden motsto jeg alle innebygde journalistiske reflekser på å researche sykehjemslivet og å google saker om å ha demens. Jeg ville være så «ren» som mulig, og det ga meg også tid til å tenke på andre aspekter ved det å jobbe på et hjem.
Jeg visste jeg skulle få låne klær, men var det fortsatt skumskoene crocs som var gjeldende fottøy for helsearbeidere? Se video fra den store crocsjakten!
(Saken fortsetter under videoen)
VIDEO: På crocs-jakt på kostymelageret til NRK.
Med fottøyet i orden lå alt til rette for å ta fatt på arbeidet.
Sammen med fotograf Gunnar Grønlund skulle jeg jobbe tre vakter på Hvelven: En kveldsvakt, en dagvakt - og en nattevakt. Det var det jeg visste. Men at jeg skulle sprenge alle intimgrensene mine, at jeg skulle endre fullstending syn på det å bo på et hjem, at jeg skulle se for meg et arbeidsliv innen helse, og at jeg skulle bli ufattelig glad i mennesker som glemte meg fra dag til dag, det var jeg fullstendig uforberedt på.
LES OM HVORDAN DET GIKK VIDERE MED LOTTE OG BEBOERNE VED HVELVEN OMSORGSSENTER:
