– Pass deg for de farlige slangene!

Som programleder for TV-aksjonen fikk jeg den unike muligheten å reise dypt inn i en av verdens mest myteomspunnete og unike regnskoger i Papua Ny-Guinea.

Men det er mye du ikke kan forberede deg på og vite før du tar rennafart inn i regnskogen. Mitt reisefølge bestod av prosjektleder og regnskogbeskytter gjennom flere år, Ida, kameramann og høvding-lignende bauta, Jørn, og Rune fra Regnskogfondet.

Rune har bodd flere år på Papa Ny-Guinea og gjort feltarbeid som antropolog her. Han har bodd med stammer i ett med naturen, helt skjermet fra verden rundt.

Så er det én mann som kjenner Papa Ny-Guinea på godt og vondt, så er det Rune.

Og da vi skulle forberede oss på denne turen var det mange møter med Rune. Her fortalte han om de gode sidene ved reisen, så vi ikke skulle bli så stressa.

De mindre gode ga han oss dryppvis gjennom hele reisen, én luke hver dag med noe skummelt, farlig eller ekkelt, så det hele ikke skulle føles så overveldende. Vi kalte det Runekalenderen, og var like spente hver dag på hva dagens luke skulle inneholde.

• Minifrosk oppdaga på Borneo

Luke 1: Denguefeber

Det startet på flyplassen da vi hadde landet i Port Moresby. Da det var ingen vei tilbake. Rune lanserte kalenderen ved å si «har dere hørt om denguefeber?» på klingende sørlandsdialekt.

Denguefeber er en virusinfeksjon som overføres gjennom stikk fra smittebærende mygg. Man kan få kraftigere plager med høy feber, frysninger, verk i hode, bak øynene, rygg, armer og bein, sår hals og utmattelse. Smertene i ledd og muskulatur er ofte så sterke at tilstanden også kalles «break bone fever».

De fleste får et rødlig utslett i ansikt, hals og bryst. Vi måtte være oppmerksomme på eventuelle symtomer. Great!

• Tegn for regnskogen

Luke 2: Krypdyr som legger egg

Etter å ha kommet over sjokket over denguefeberen var det tid for å advares mot blodigler og andre sleipinger. Det var veldig viktig at vi ALLTID gikk med sko. For det var nok at krypdyr som ville entre kroppen vår via fotsålene våre. Og noen små luringer ville helst legge seg under tåneglene våre for å legge egg der. Deilig!

• Sting til TV-aksjonen

Luke 3: Livsfarlig slange

Vi har konkludert med at med sko med tykke såler og nok myggspray er vi trygge. Men neida!

Runes luke nummer tre inneholdt nemlig den livsfarlige slangen Death Adder, så de gode skoene måtte toppes med fotballstrømper eller gamasjer så slangen ikke kunne bite oss i leggen. De fleste slanger rømmer om de hører menneskeskritt, men ikke denne slangen. Neeeida, Death Adder-slangen bare venter til du står nærme nok, så den kan bite deg. Og blir du bitt, er det et aldri så lite prosjekt å få deg ut av bushen.

Nå så vi smarte ut. Fjellsko, gamasjer og dynket i myggspray. Det er bare det at disse tingene beskytter deg ikke mot kjempekrokodiller.

Det var klart for luke fire i Runekalenderen.

• Kongen er høy beskytter i år

Luke 4: Krokodillefrykt

Det føltes som jeg skulle adopteres bort. Jeg ble fraktet av reisefølget mitt nedover elva i en kano. Vi skulle møte Ruth og Jackson på en liten innsjø og jeg skulle overleveres til dem, for å bli med på fisketur. Vi skulle få erfare hvor viktig elva er, både som matfat og reisevei. Avfall fra gruver truer elvene som de er totalt avhengige av.

Sola skinte og vi følte oss trygge, men det varte ikke lenge. Rune måtte nemlig opplyse om en krokodille. Ikke en vanlig krokodille, men en KJEMPE-krokodille som levde i sivet rundt innsjøen. Jeg ba en stille bønn og satte meg tett inntil Ruth. Vi fikk seksten fisk, og heldigvis ingen kjempekrokodiller.

• Ti ekle feriesykdommer

Luke 5: – Ikke møt blikket hans!

Vi var så glade for at de som bodde i landsbyen vår var så utrolig imøtekommende og snille med oss. De viste oss gledelig hvordan de sanket mat, bodde og levde. Vi bodde i huset til Sebbie, en enkemann med syv barn. Han stekte fisk til oss på kvelden og brygget kaffe til oss om morgenen.

En av våre faste rusleturer gjennom landsbyen en tidlig morgen fikk en uventet vending. Rune hadde nemlig en liten luke vi måtte åpne. «Ser dere den mannen som står bak dere på stien? Ikke snu dere! Jeg har nå snakket med flere i landsbyen og har fått vite at han ikke er riktig god, han er rett og slett sinnsyk.»

«Han med kniven? Han som står og stirrer på oss med et tomt blikk?», spurte jeg.

«Ja, han. Ikke møt blikket hans og hold dere unna ham. Han er nok ikke farlig, men vi vil ikke ta noen sjanser».

Sjanser skulle jeg ikke ta, men jeg sleit litt med å skille noen av mennene fra hverandre, så å vite akkurat hvem jeg skulle unngå å gå bort til, var litt utfordrende. Og mer utfordrende skulle det bli med disse mennene…

• Les også: Selmar (90) har organisert TV-aksjonen i 37 år

Luke 6: – Ikke forvent riktig svar

«Når du stiller et spørsmål må du alltid forvente å få svar, fordi de vil så gjerne være til hjelp, men du kan nesten aldri forvente at svaret stemmer.»

Sånn lød Runes ord i luke seks. Ikke så farlig, men litt forvirrende. Dette fikk vi beskjed om etter en tre timer tur oppover i bratt jungelterreng, på vei til en hule hvor de levde for over tjue tusen år siden! Helt ufattelig spennende og et viktig kort for å bevare regnskogen. For jo flere huler som dokumenteres og får internasjonal oppmerksomhet, jo mer press blir det på myndighetene om å beskytte områder med huler i.

Det er snakk om mange hundre, kanskje tusenvis av intakte huler med kunst, våpen og menneskeskjelett i stabler. Drømmen er at hulene kommer på UNESCO sin verdensarvliste, da vil hele verden verne om disse områdene.

Det er jo greit å vite hvor langt igjen det er til denne hulen. Men her kunne vi altså ikke forvente et riktig svar, men svar - det skulle vi få. Så én sa ti minutter, en annen sa tre timer, og det viste seg å være halvannen time igjen.

Det samme gjaldt alder på barna. Du så tydelig at barnet var mellom åtte og ti et sted, men da du spurte, fikk du vite at gutten vår sånn omtrent tre år.

• Fant 200 nye arter i Papua Ny-Guinea

Ville aldri vært foruten dette

Til tross for seks luker med skrekk og forvirring, har dette vært en reise jeg aldri ville vært foruten. Å få møte og bo med et folk som er så isolerte fra den verdenen jeg kjenner, som har hele livsgrunnlaget sitt i naturen rundt seg har vært en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Når man er der føler man en klokke som tikker ned. Folkene her er sjanseløse i møte med hogst og gruveselskaper fra hele verden, som vil forsyne seg av naturressursene deres og korrupte myndigheter.

De trenger sårt hjelp fra oss og organisasjoner som Regnskogfondet som hjelper dem med å beskytte landet. Hele verdens klima trenger regnskogen, og de beste til å ta vare på den, er de som bor i skogen, og alltid har gjort det.

Om avskogingen fortsetter som den gjør nå, vil alt det jeg opplevde være borte om 10-15 år.

• Dette skal pengene gå til