Heksebrenning

Det å bli brent levende var viktig i slike saker. Ilden skulle rense den dømtes sjel for å gjøre møtet med skjærsilden og himmelen lettere.

Foto: NTNU UB, Gunnerusbiblioteket

De måtte brennes

Trondheims siste grusomme heksebrenning slo tilbake mot maktas menn.

Finn-Kirsten ble kastet levende på bålet på retterstedet i Ila i Trondheim i 1674. Hun var en av 250 kvinner og 50 menn som Den norske kirke og stat hadde dømt som trollfolk. De var styrt djevelen. Det ble Trondheim siste heksebål og en del av en dyster historie.

Demonologi av Jean Bodin

En av de bloddryppende oppskriftene på heksebekjempelse var skrevet av juristen Jean Bodin.

Foto: Lars Erik Skjærseth / NRK

I Europa og Nord-Amerika kan det være snakk om 60.000 mennesker som ble rammet av demologiens bloddryppende teorier om at tortur måtte til.

– Det er en del av kirkas historie. Og en erkjennelse av hva som skjer med også den kristne religionen når den er lagt i hendene på et maktapparat og maktmennesker, sier biskop i Nidaros, Tor Singsaas.

Forskere regner kjernetiden for trolldomsprosessene i Europa fra 1570 til 1680.

Dokument fra Finn-Kirstens sak

Dokument fra Finn-Kirstens sak.

Foto: Trondheim lagtingsprotokoll 1671-1676.

Heksesamling til fjells

Finn-Kirsten var ei fattig omstreifer-kvinne. Hun var mistenkt for å drive med trolldom, men det fikk de henne ikke til å bekjenne uten videre. Hun satt fengslet hos fogden på Støren, dømt til halshogging for omstreiferi og for å ha barn utenfor ekteskap.

Men en dag kunne fogden melde at hun hadde fortalt om pakten med djevelen. Hun hadde vært med ham flere ganger til fjells og det var mange andre med på ferden.

– Da ble det en trolldomssak, sier Ellen Alm.

Det førte til at Finn-Kirsten ble overført til Trondheim, til et kjellerhull på Kongsgården, eller Erkebispegården som det heter i dag. Der satt hun. Og tilståelsene kom etter hvert.

Med dem ble lista over navgitte folk som hadde vært med og flydd i fjellet på sopelimer i djevelens følge utvidet.

Ellen Alm

Ellen Alm har forsket på hekseprosessene i mange år. Ei bok er unnagjort og en ny er i emning.

Foto: Lars Erik skjærseth / NRK

Hekseforskning

Alm har forsket på fenomenet i 15 år, mer intenst i det siste. Boka om Finn-Kirsten er allerede utgitt og ei ny er på gang.

Det er mange gamle skrifter å gå igjennom.

Jeg har blant annet funnet et gammelt skinnbrev, et diplom om den aller første hekseprosessen i Trøndelag i 1575. Det var bare tre kjente prosesser før dette i Norge.

Ellen Alm jobber så å si midt i smørøyet. På Gunnerusbiblioteket, stedet for gamle skrifter. Her er protokoller, kart og tegninger.

– For meg er det først og fremst spennende forskning på et felt svært få har gode historiefaglige kunnskaper om. Ettersom man får erfaring med emnet, ser man stadig flere detaljer som forteller noe om den tids samspill mellom stat, kirke, den lokale embetsutøvelse og folketro.

Hentet av øvrigheten

Mange ble hentet av øvrigheta, på mistanker om trolldom eller tilhørende skumle affærer.

Foto: NTNU UB, Gunnerusbiblioteket

Omstreifende kvinner

Men tilbake til Finn-Kirsten.

– Hun var samisk og omstreifer. Hun holdt til i Gauldalen og var kjent og sannsynligvis ikke så populær på de trakter, sier Alm.

Og ting tyder på at dette var typisk for dem som ble anklaget for hekseri.

– Fattige tiggere som kanskje også truet med at det skulle gå bøndene dårlig om de ikke ga fra seg noe.

De fikk skylda for uår og andre hendelser som rammet avling, folk og fe.

Og det var flere enn fattige omstreifere som ble rammet. De dømte fortalte om andre som var med. Det kunne være naboen eller noen de ville ramme.

Motivene for anklagene kunne være mange. Effektivt var det, for med en trolldomsanklage fulgte statusfall og folkesnakk og umenneskelighet.

Heksebrenning med stigemetoden 1571

Heksebrenning med stigemetoden 1571.

Foto: Fra The Martyrs mirror 1685

Et brutalt tankegods

Alm viser oss en av de største demonologiske skriftene. Et verk av den franske juristen og filosofen, Jean Bodin fra 1500-tallet.

– Han har skrevet ett av de mest bloddryppende verk om hekser og demoner og deres vesen. Den er særdeles brutal, sier Alm.

Boka er tykk og tettskrevet og den ble utgitt mange ganger på flere språk.

– Den hadde stor innvirkning som rådgivende juridisk litteratur på denne tida.

Her anbefaler Bodin at hekser bør grilles langsomt over bål. De kan ikke gråte fordi tunga deres er bundet av djevelen.

– Så hekser skulle pines til det kommer en tåre eller en tilståelse, sier Alm.

Retterstedet i Ila, kart fra 1761

Retterstedet i Ila, kart fra 1761

Foto: Kartverket i Trondheim

Aktiv heksejakt

Bodin mente at rettsapparatet aktivt skal oppsøke og undersøke hekserykter og få alle dømt.

– Demonologi var et viktig universitetsfag, alle som fikk utdanning var i kontakt med disse tankene, sier Alm.

Det finnes mange rikt illustrerte beskrivelser om hva det var mulig å se for seg i møtet mellom djevelen og mennesker som sa fra seg sitt dåpsløfte og gikk i kompaniskap med djevelen.

Torturmetodene var grusomme og de var teoretisk grunnlagt, blant annet trua på at de som var i djevelens makt hadde et djevlemerke, et følelsesløst punkt på kroppen. Letemetoden var å stikke heksa for å finne det følelsesløse punktet.

Fengselscene

Slik kunne en fengsels-scene skildres.

Foto: NTNU UB, Gunnerusbiblioteket

Kirkas menn var aktive

Kirkas mektige menn var pådrivere i dette.

– Når vi ser på hekser og heksebrenninger så var jo presteskapet veldig sentralt med. Da hadde kirka ei makt og ei forferdelig trist og sørgelig makt, sier Singsaas.

Han peker på at det var ei tid med veldig mye overtro, der menneskene var satt under ekstremt press både sosialt og materielt samtidig var det ei tid som politisk var kontrollert.

– Det går an å lese bibelen på mange måter. Det er 66 bøker som er skrevet over en 700 års periode. Den som tror at bibelen er ensartet, må ta en runde og gå igjennom den på nytt.

Cella i Erkebispegården

Her i cella i Erkebispegården i Trondheim ble Finn-Kirsten sperret inne før hun ble brent.

Foto: Nils Kristian Th. Eikeland/NTNU

– Tolking gir makt

Nidarosbispen er ikke i i tvil om at det å tolke bibelen gir makt.

– Nå er alle fri til å lese bibelen og fortolke den. I tida der de brant hekser, var det bare maktapparatet som hadde bibelen og kunne lese den.

Ble hekseriet truende fordi det hentet fram strømninger i folkelivet som maktapparatet ikke hadde kontroll over?

– Det var en egen demonologi og et statssystem som var opptatt av «djevelens herjinger» i samfunnet. Hvor de også definerte heksene inn i dette regimet. Det var i hele tatt et miljø som var ekstremt på utkikk etter «synden» og «ondskapen» i samfunnet, sier Singsaas.

– I lesinga av bibelen nå, legger vi mye vekt på likeverd, rettferdighet, likestilling, barmhjertighet og kampen for den svake. Vi følger Jesus veldig sterkt.

Galge, steil og hjul

Galge, steil og hjul.

Foto: NTNU UB, Gunnerusbiblioteket

Måtte brennes

For Finn-Kirsten førte altså heksedommen til at hun ble brent.

Det skjedde ved at hun ble bundet til en stige og dyttet inn i flammehavet.

Det å bli brent levende var viktig i slike saker. Ilden skulle rense den dømtes sjel for å gjøre møtet med skjærsilden og himmelen lettere.

– De så nok på det som å gjøre heksa en tjeneste, sier Alm.

– Vi har også eksempler på «benådning», at trollfolk som ble dømt til bålet, ble halshugget først.

Andre fanger som ble dømt til bålet, ble halshugget først.

Finn-Kirsten ble brent i Ila, 1674, på retterstedet i Trondheim og restene gravd ned på Galgebakken. Men saken fikk et interessant etterspill.

Cella i Erkebispegården

Her i cella i Erkebispegården i Trondheim ble Finn-Kirsten sperret inne før hun ble brent.

Foto: Nils Kristian Th. Eikeland/NTNU

Kona til strindafogden

Under tortur hadde Finn-Kirsten trukket 23 andre personer inn i mørket. Blant dem bedrestilte bondekoner fra Gauldalen, Verdal og Stjørdalstraktene.

Og de tok til motmæle, eller rettere, deres menn gjorde alt de kunne for å renvaske familien. Det ble mange rettssaker som rullet i fire år. Mange av dem dreide seg om tilsvar på injurierende uttalelser fra andre deler av øvrigheta, med bakgrunn i Finn-Kirstens sak.

Kona til Strinda-fogden var en av dem som Finn-Kirsten utla. Og han var høyt oppe i hierarkiet. Han hadde mulighet til å føre rettssaker mot Domkapitlet i Nidaros og mot det offentlige verdslige rettsapparatet.

– Det er igjennom hans iherdige søksmål vi finner mest informasjon. Han hadde penger og kunnskap om juss slik at han kunne påpeke feil i Finn-Kirstens sak, sier Alm.

Demonologi av Jean Bodin

Det var mange bøker om demonologi og de satte dype og brutale spor.

Foto: Lars Erik Skjærseth / NRK

Tollkassereren i fengsel

Og det var ikke bare kvinner Finn-Kirsten hadde utlagt som trollkyndige. Blant mennene var en tollkasserer i Trondheim. Han var også prokurator, altså en med juridisk kompetanse. Han ble arrestert og lagt i jern i en periode.

Det fant han seg ikke i og gikk rettens veg i flere runder. Til slutt ble hans sak ført helt til Høyesterett i København.

Slik sett ble Finn-Kirstens sak kjent oppover i rettssystemet og feil og mangler i behandlinga grundig påpekt.

Etter hvert ble dødsdommene avviklet i trolldomssaker og demonologiens kraft avtok gradvis, kanskje ikke minst på grunn av profesjonaliseringa av rettssystemet.

En dyster periode i kristenheten var over.