Kvinnen som ble «fritt vilt»

Agnes Waade ble på 80-tallet norgeskjent for å rømme til skogs. I ettertid har det vist seg at flukten var et stille rop om hjelp.

Det var knappe halvmeteren mellom plankegulvet og betongen i fjøset. Der nede i det lille hulrommet, helt sammenklemt, lå en vettskremt kvinne i 50-årene og stirret opp i taket.

Hun var musestille. Det siste hun ville var å bli oppdaget.

Slik skal Agnes Waade ha ligget i omtrent to uker før nevøen fant henne. Hun overlevde ved å drikke geitemelk fra tanken om natten.

Men dette var ikke første gang kvinnen fra Trøndelag valgte å gjemme seg.

Over 30 ganger rykket letemannskaper ut for å finne henne – hun som ble feilaktig stemplet som åndssvak da hun var ei lita jente.

Det skulle etter hvert vise seg at Agnes Waade hadde gode grunner til å rømme hjemmefra.

Ble gjemt vekk

Kvinnen fra Leksvik var født i 1927 – som den yngste av fire søsken.

Den lille jenta var ikke som de andre. Hun manglet språk, og det tok lang tid før hun lærte seg å både sitte og krabbe.

Ved skolestart kunne Agnes fremdeles ikke snakke, og jenta skal ha virket redd for å møte de andre elevene.

Flere mente 7-åringen var snål og at hun ikke hørte hjemme i et klasserom. Moren fikk henne derfor undersøkt av distriktslegen i bygda, og han konkluderte raskt:

Agnes Waade var åndssvak.

Dette var noe foreldrene tok svært tungt, og etter den tid ble den lille jenta gjemt vekk på familiens gård. Og der ble hun værende. År ut og år inn.

Nesten ingen visste at Agnes eksisterte.

Lite visste også jenta fra Trøndelag at en feil diagnose skulle føre til et liv preget av omsorgssvikt og ulike overgrep.

Familien til Agnes Waade.

Familien til Agnes Waade bestod av tre eldre søsken, samt hennes mor og far. Agnes står i midten av bildet med sin karakteristiske hvite stripe i håret.

Foto: Privat

«Besynderlige skapninger»

Det var ikke uvanlig at såkalte åndssvake eller evneveike barn på denne tiden ble gjemt vekk.

Utviklingshemmede har gjennom hundrevis av år blitt sett på som vanskapninger, og overtro tilsa at det beste var at de ble satt ut i naturen for å dø, forteller Kitt Margaret Lyngsnes.

Hun er forsker og professor ved Nord universitet og har blant annet forsket på tidligere elever ved spesialskolen Røstad i Levanger.

Denne skolen ble åpnet i 1903 og fikk navnet «Røstad Aandssvageskole». En artikkel fra avisen Nordre Trondhjems Amtstidende den 30. juli i 1903 omtalte begivenheten slik:

Fredag forrige uke var en stor dag for Levangers innbyggere. Endel åndssvake bestemt for Røstad skole skulle nemlig komme med tog halv to. Hvilken begivenhet for de nysgjerrige byens barn. Å hvor morsomt! Tenk 30 stykker av samfunnets stebarn – det blir noe å se. Hvorledes montro de ser ut, er det virkelige mennesker? (...)

Videre kunne man lese at både gamle og unge, allmuen og sosieteten var møtt opp på stasjonen for å se «disse besynderlige skapningene».

Røstad spesialskole

Bildet viser barn som gikk på spesialskolen Røstad i Levanger. Den ble startet opp i 1903, og var den tredje skolen for såkalt åndssvake og evneveike i Norge.

Foto: Sverre Bjerkan / Levanger Fotomuseum

For Agnes Waade i Leksvik ble det verken skolegang eller noe særlig hjelp å få. Heller tvert imot – som en av de svake i samfunnet fikk hun kjenne på det å være mer eller mindre «fritt vilt».

Men hvorfor valgte ei kvinne i 50-årene å rømme til skogs?

Mange mente det lå psykiske årsaker bak, men sannheten skulle vise seg å være mye verre.

Ei villkvinne

Under oppveksten og i voksen alder jobbet Agnes hjemme på gården. Hun melket geitene, laget mat og hjalp til med det meste.

På et tidspunkt hadde hun mer eller mindre ansvar for hele gårdsdriften, og familien beskriver henne som et arbeidsjern. Det var lite som minte om en åndssvak person.

Agnes ble, ifølge slektninger, aldri betalt penger for jobben hun gjorde, men de opplevde henne som stort sett glad og smilende.

Sakte, men sikkert var det noe som endret seg. Den blide damen ble mer og mer engstelig.

Hun begynte å stikke av. Og letemannskaper måtte trå til – gang på gang.

På starten av 80-tallet rømte Agnes mer enn 30 ganger.

Agnes dro aldri særlig langt fra gården, men gjemte seg på de mest utenkelige steder.

Avisartikkel om Agnes på flukt

Disse rømningene fikk etter hvert stor oppmerksomhet, både i lokale og nasjonale aviser.

Kvinnen fra Leksvik ble kjent for å være ei slags uflidd villkvinne, som kledde seg i striesekker og levde både i og av naturen. Hun kunne være ute flere uker i strekk.

Til slutt valgte familien å sende henne til Levanger Sykehus for en utredning. De ville vite om det var sammenheng mellom sinnslidelsen og de mange turene til skogs.

Det var det på ingen måte.

Bekreftelsen

Ved Sykehuset Levanger beskrev personalet henne som ei redd kvinne. Ifølge legen som undersøkte henne, brukte Agnes å ta på folk for å finne ut om de var snille eller ei.

NRK gjorde et intervju med den aktuelle legen tilbake i 1989, og da kunne han avsløre at undersøkelsene av Agnes ikke tydet på noen form for sinnslidelser. Hun var på ingen måte tilbakestående. Men hadde derimot en medfødt hørselsfeil.

Agnes Waade var hørselshemmet, ikke åndssvak.

Legen mente også at redselen og rømningene hennes heller bunnet i den spesielle oppveksten. At det var et resultat av å ha levd isolert i svært lang tid.

Og kanskje hadde legen delvis rett, men vitner og pasientjournaler gir et rystende innblikk i den virkelige tragedien.

Agnes Waade.

Agnes Waade var mest sannsynlig født med det som heter Waardenburg syndrom. Det er en sjelden genetisk tilstand assosiert med døvhet og endringer i pigmentering av hår, hud og øyne.

Foto: Privat

1969

Sven Ole Haukaas vokste opp sammen med tante Agnes på Heggbakken gård. Han forteller at de to hadde et nært forhold. Nevøen brukte mye tid sammen med tanten.

De to kommuniserte blant annet med fingerspråk.

Nevøen husker én spesiell episode fra Agnes sitt liv godt. Det skjedde i 1969.

Tante Agnes var da oppe på familieseteren for stelle geitene, og Sven Ole skulle besøke henne. På vegen dit møtte han en bil med to menn. Der og da tenkte han ikke noe særlig over akkurat det.

Vel framme på seteren skulle brikkene derimot falle på plass.

Der oppe fant han en blødende og skamfert kvinne. Tårene til Agnes trillet, og han husker tanten ropte ut i fortvilelse.

– Det var så grotesk. En forsvarsløs dame – helt fryktelig.

Agnes ble sendt til sykehus, og et brev fra distriktslegen bekreftet at den tunghørte kvinnen hadde blitt voldtatt av to personer.

Videre kom det fram av brevet at legen forventet at saken ville bli overlevert og etterforsket av politiet.

Noe som aldri skjedde.

Sykehusdokumenter om Agnes Waade.

NRK har fått innsyn i dokumenter fra Levanger sykehus, og disse bekrefter at Agnes ble påført alvorlige skader.

Forklaringer fra lege om Agnes Waade.

Legen som undersøkte henne skriver blant annet at Agnes Waade ble voldtatt.

Forklaringer på skadene til Agnes Waade.

Hun skal også ha blitt påført andre skader.

Også Sven Ole Haukaas ville at familien skulle anmelde voldtekten, men de andre nektet. Selv lensmannen på denne tiden var imot det, forteller han.

Gamle pasientjournaler avslører at hendelsen på seteren ikke var den første av sitt slag. Noe lignende skal også ha skjedd med Agnes i 1964.

Det skulle heller ikke bli siste gang den forsvarsløse kvinnen ble utsatt for seksuelle overgrep.

Bygda som tier

Historiene er mange, og det viste seg at Agnes kan ha vært et lett bytte for flere av bygdas menn gjennom årene.

Folk NRK har snakket med, sier de visste at noe foregikk – noen la merke til at menn i biler kjørte opp til gården, ofte etter mørkets frambrudd.

En av dem som vokste opp i nærheten av hjemstedet til Agnes, Per Morten Bugten, beskriver noe av det han opplevde som liten gutt:

– Jeg skjønte jo ikke hva som foregikk den gang, men det var flere menn som skulle opp til gården for å «hjelpe» henne. Nå vet jeg jo at det var sex de ville ha.

Han husker spesielt én gang Agnes virket svært redd.

Dette skal ha vært da en mann kom til gården på dagtid. Han ville ha henne med seg opp på låven. Bugten sier han selv gikk til angrep på mannen.

– Jeg tror det førte til en anmeldelse, men jeg var bare 14 år, så det ble ingen konsekvenser. Den gangen så jeg redselen i øynene til Agnes. Hun skalv, og det var helt tydelig at hun ikke ville ha denne mannen i nærheten av seg.

Historiene som blir fortalt, bekreftes av flere sambygdinger i Leksvik.

– Det er ingen som liker å bli antastet i sitt eget hjem, er det rart man rømmer da, spør den tidligere naboen.

Agnes måtte tåle mye urettferdighet i sitt liv, men hjelpen hun sårt trengte, skulle komme. Sent, men godt.

Vendepunktet

Målfrid Gangstad jobbet i Leksvik kommune på 80-tallet, og ble etter hvert sendt til Heggbakken gård for å være en slags støttekontakt for Agnes.

Der oppe møtte hun ei redd og depressiv dame.

Gangstad var tydelig på at alle rømningene Agnes foretok, var et stille rop om hjelp. Hun bestemte seg raskt for å trå til.

Støttekontakten sendte flere brev til ulike hold i kommunen, men fikk lite respons. Hun møtte til og med motstand.

Underskriftskampanje

Til slutt klarte hun, sammen med flere av bygdas kvinner, likevel å skaffe Agnes Waade hjelp. En underskriftskampanje ga etterlengtet oppmerksomhet.

VGs forside hvor man ber om at Agnes Waade må få hjelp.

Og deretter ble et avisoppslag i VG avgjørende. Etter denne artikkelen rakte fagfolk ved Gaustad sykehus i Oslo ut ei hjelpende hånd.

Dette ble et vendepunkt i Agnes liv.

For aller første gang fikk den hørselshemmede kvinnen forlate Leksvik, og hun ble boende i Oslo i mange år. Hun fikk også hjelp til å lære tegnspråk.

Fagfolk ved Gaustad tok også et oppgjør med Leksvik kommune:

Agnes Waade gikk etter hvert rettens veg for å få oppreising. I lagmannsretten vant hun fram og ble tildelt 600.000 kroner i erstatning.

Støttekontakt Målfrid Gangstad har et godt minne fra den gangen hun møtte Agnes i rettssalen. Da var det ei god stund siden de to hadde sett hverandre.

Da tror jeg det gikk opp et lys for Agnes. Hun jublet og kom mot meg. Det var betalingen jeg fikk for det strevet jeg hadde for å gi henne hjelp.

Målfrid Gangstad.

Målfrid Gangstad ble sendt til Heggbakken gård for å hjelpe Agnes tidlig på 80-tallet. Kvinnen ble en svært viktig støttespiller i Agnes liv.

Foto: NRK / NRK

Men etter dommen var klar, valgte kommunen å anke til Høyesterett.

De var redde for at Agnes historie ville utløse et skred av lignende saker, innrømmer tidligere rådmann i kommunen, Per Tronstad.

– Det var ikke slik at kommunen ikke ville betale penger til Agnes, men vi ville forhandle fram en løsning. Det er stor forskjell mellom en dom og en felles løsning. Men dette var ikke motparten interessert i, sier han.

Et trist kapittel i norsk historie

Og kanskje hadde Leksvik kommune den gang gode grunner til å frykte at flere lignende saker ville komme. Senere år har nemlig vist at svært mange nordmenn har søkt om denne type oppreisning.

Dette er, i likhet med Agnes, folk som føler seg sviktet av det offentlige Norge.

Stiftelsen Rettferd er én forening som jobber for å hjelpe disse menneskene. I fjor mottok de et rekordhøyt antall henvendelser, og 206 slike saker havnet på deres bord.

Det samme viser tall fra Statens sivilrettsforvaltning. Også de hadde i 2021 det høyeste søkertallet siden 2016, med 507 nye oppreisningssaker.

Forsker Kitt Margaret Lyngsnes ved Nord universitet sier dette er et trist kapittel i norsk historie. Og hun mener vi fremdeles har noe å gå på i dagens samfunn.

– I dag er rettighetene på plass, men det er nok varierende hvordan både botilbud, skoletilbud og aktivitetstilbud fungerer for utviklingshemmede. Det ser vi jo stadig medieoppslag på.

For Agnes Waade kom hjelpen sent i livet, og hun fikk noen gode år i hovedstaden. Men som man sier – lykken varer ikke evig ...

2. oktober 1990

I Høyesterett fikk ikke kvinnen fra Leksvik medhold. Hun tapte mot kommunen, og begrunnelsen var at saken hadde blitt foreldet.

Agnes fikk heller ingen videre støtte for å bo i Oslo. Høsten 1990 ble hun returnert til hjembygda for godt, mot sin vilje.

Mange som bistod Agnes mente også at avgjørelsen var feil. Hun skal ved flere anledninger ha gitt uttrykk for at det var få gode minner fra Leksvik.

I tillegg skal hun ha vist med kroppsspråk at det var visse personer hun fremdeles var redd for. En av de ansatte på Gaustad, som var med på et besøk til hjembygda, forklarer hvordan Agnes grøsset med hele kroppen idet visse menn passerte henne på gaten.

Natt til 2. oktober i 1990 ble Agnes borte på nytt. Dette ble den aller siste turen til skogs.

Agnes Waade vinker.

Her vinker Agnes til kameraet

Foto: Privat

Spionene

Det ble brukt store ressurser på å finne Agnes etter den siste forsvinningen, og mannskapene lette fram til snøen la seg i Leksvik.

Året etter, en sommerdag i 1991, var tre gutter fra bygda ute og lekte spioner. Akkurat denne dagen valgte de å ta en snarveg på eventyrferden. De krysset åkeren på et heller uvanlig sted.

Og det var inne i en gjengrodd liten skog at de oppdaget kroppen.

– Vi kunne jo ikke være sikre den gang, men der lå Agnes. Det var naturlig å tro, for vi hadde jo vært med og lett etter henne året før, sier en av de tre som fant henne.

Kroppen hadde gått mer eller mindre i oppløsning, så det var først og fremst en haug med klær som lå på stedet. De tre guttene ble preget av stundens alvor, men fikk varslet naboen, som igjen varslet politiet.

Tidligere lensmann i Leksvik, Per Rostad, sier de aldri mistenkte at noe kriminelt skulle ha skjedd. Agnes Waade ble identifisert ved at hun manglet noen tær på den ene foten etter en tidligere frostskade. Ingen andre undersøkelser ble gjort.

– Fåtallet trodde at noen kunne ha gjort henne noe. Vi så på dette som en av de mange rømningene hun foretok, men at denne endte i tragedie, sier Rostad.

Dermed endte Agnes sak sommeren 1991.

– Ufattelig

For Agnes' nevø, Sven Ole Haukaas, er det i dag vanskelig å skjønne at politiet ikke gjorde mer for å finne ut hva som skjedde med tanten hans.

– Det er ufattelig for meg at politiet ikke visste noe om det som foregikk, når hele bygda visste så mye. Noen må ha lukket ørene, sier han.

Tidligere lensmann i Leksvik, Per Rostad, sier nå i ettertid at politiet ikke hadde kunnskap om misbruket som foregikk på Heggbakken gård.

– Men i ettertid ser jeg jo at det er mye som kan beklages i denne saken.

Selv om Sven Ole og Agnes hadde et nært forhold, er hun likevel et kapittel i nevøens liv som har plaget ham.

– Tante Agnes skjønte det meste, men de voksne skjønte ikke at hun trengte hjelp. Hun ble for gammel før noe skjedde. Hadde hun fått hjelp i tidlig alder, hadde hun vært normal. Det sa doktoren også.

Selv om gravsteinen til Agnes Waade sier at hun døde 2. oktober i 1990, kan ingen med sikkerhet vite når og hvordan det skjedde.

Gravsteinen til Agnes Waade.

Gravsteinen til Agnes Waade og andre familiemedlemmer.

Foto: NRK