Jens er pedofil og fordømmer seksuelle overgrep mot barn

Mannen i slutten av 20-årene er helt sikker på at han tilhører den aller mest hatede minoriteten i samfunnet vårt.

Han er pedofil.

– Det å være født pedofil betyr å være født med en ufortjent ballast som blir verre og verre som årene går, sier Jens.

Han stiller opp i denne NRK-saken med det han mener er viktig informasjon om pedofili.

Egentlig heter han ikke Jens, men NRK har valgt å gi ham det navnet fordi det vil være svært belastende for ham å bli identifisert.

Dessuten vil han ikke stå frem selv heller, han tør ikke.

– Jeg er ikke sterk nok akkurat nå til å tåle offentlig skittkasting, sprengt postkasse eller at utleieren kaster meg ut av leiligheten.

I mange år var det bare andre pedofile han var åpen med, mennesker han hadde kommet i kontakt med på internett. Hemmeligholdet han drev med overfor sine nærmeste, kjentes vondt for ham.

Derfor valgte han å fortelle familien hva han bar på. Det gikk ikke helt som han hadde håpet.

Ikke alle pedofile er overgripere

NRK har den siste tiden jobbet med et stort graveprosjekt om et av verdens største folkehelseproblemer: seksuelle overgrep mot barn.

Vi har blant annet gått gjennom nesten 2000 dommer fra norske rettssaker fra 2015 til og med 2019 som omhandler nettopp seksuelle overgrep mot barn og seksualisering av barn under 16 år.

Gjennomgangen viser at mange av de dømte har fått diagnosen pedofili. Men langt fra alle.

– Ikke alle pedofile er overgripere og ikke alle overgrep gjøres av pedofile, sier psykologspesialist Svein Øverland.

Selv jobber Øverland med å behandle mennesker som er tatt for å ha skadet barn, blant dem pedofile.

Forskerne vet lite om de pedofile som ikke forgriper seg på barn.

– Det er nok mulig å være pedofil uten å gjøre noe straffbart, men jeg tror det krever ekstrem viljestyrke, sier psykologspesialisten.

Pedofili defineres som en voksens seksuelle tiltrekning mot barn. I diagnosemanualen til Verdens helseorganisasjon er pedofili en psykiatrisk sykdom, en diagnose.

Jens på sin side, ser på pedofili som en legning.

– Navnet til diagnosen pedofil impliserer at alle vi pedofile er sjuke overgripere som må behandles, uansett hvor lovlydige vi er og hvilke holdninger vi har til barn, sier han.

Jens har rent rulleblad, det har NRK sjekket. Han sier at han heller aldri har gjort noe han ikke er tatt for.

Han sier han aldri har forgrepet seg fysisk på barn, eller søkt tilfredsstillelse i ulovlige filmer og bilder. Han synes det er frustrerende at han må understreke noe slikt.

Også overfor sin egen familie har han vært nødt til å forsvare seg.

Møtt med fordommer

Han valgte å dele med sine nærmeste, og hadde et stort håp om at de ville ha interesse for å forstå ham. At de ville akseptere ham for den han er.

Han kjenner til andre pedofile som har gode erfaringer med å åpne seg for sine nære og kjære.

I stedet opplevde Jens å bli møtt med skepsis og fordommer. Siden har ikke pedofili vært et tema i familien.

– Legningen min er aldri et tema, hverken på godt eller vondt. De har ikke kunnskap om hva en pedofil egentlig er, og de er heller ikke interesserte i kunnskap om dette. Skulle jeg finne på å minne dem på legningen min, får jeg høre: «Jeg håper virkelig ikke at du holder på med noe ulovlig», sier Jens.

Selv oppdaget han at han var pedofil da han var 13 år.

Jens var på tivoli i hjembygda, og hadde kommet seg inn i et hoppeslott da ei jente gikk forsiktig inn.

Jenta i hoppeslottet

De andre barna forlot hoppeslottet like etter at jenta hadde kommet inn. Det var bare hun og Jens igjen.

Han forteller at hun fikk hjertet hans til å dunke raskt, og at han smilte sjenert til henne. Tilbake fikk han et selvsikkert smil.

Var hun åtte år? Kanskje ni? Jens husker at han ble bergtatt av jenta da de hoppet og danset rundt hverandre.

Hun bodde i minnene hans i flere uker etter at de begge forlot hoppeslottet. Jenta var fortsatt en navnløs fremmed, men likevel strømmet det varmt gjennom kroppen hans da han tenkte på henne.

Det er barn på hennes alder han fortsatt kjenner seg tiltrukket av, nå når han er i slutten av 20-årene.

I løpet av ungdomsskolen begynte Jens å reflektere over at kameratene hans ikke var som ham. Mens de ivret over at jentene begynte å få pupper, mistet Jens fullstendig interessen.

Han forteller at han gråt over det han mente var jentenes «kroppslige forfall».

Men det handlet ikke bare om kropp. Det var like uattraktivt for ham at jenter begynte å oppføre seg mer voksent.

Jens ble forelsket i jenter som var flere år yngre, og innså at det ikke var sosialt akseptert. På videregående var han forelsket i lærerens unge datter, som var i barneskolealder.

Uaktuelt å gjøre noe ulovlig

Mange vil lure på hvordan Jens klarer å holde seg unna barn.

Han synes spørsmålet er tåpelig.

– Som reell pedofil har jeg like god kontroll over egne seksuelle impulser som de fleste andre mennesker på jorda, så dette er en oppkonstruert, vag og irrelevant problemstilling, mener han.

Det er uaktuelt for ham å gjøre noe som ikke er lov. Han tar sterkt avstand fra seksuelle overgrep mot barn, og sier at han fordømmer alle som så mye som vurderer å tvinge, true eller manipulere barn til seksuell kontakt.

Jens sier det bare én ting han gjør for å få utløp for sine seksuelle lyster. Å fantasere.

Et nettverk av likesinnede

Seksuelle overgrep mot barn er høyt på agendaen til helseminister Bent Høie og regjeringen. I opptrappingsplanen mot vold og overgrep for 2017 til 2021, er et av punktene at voldsutøvere og overgripere skal få hjelp for at overgrep skal forebygges.

I høst fikk Norge dessuten for første gang et statlig lavterskeltilbud rettet mot mennesker som har en seksuell tiltrekning mot barn og som ønsker hjelp for ikke å forgripe seg.

Tilbudet heter «Det finnes hjelp», og NRK har skrevet om det før.

Hovedmålet er todelt: Det ene er å forhindre seksuelle overgrep mot barn. Det andre er å hjelpe personer som har en seksuell interesse for barn.

– For mange er det en kjempestor påkjenning å gå rundt med disse tankene, sier Martin Sjøly.

Han er psykologspesialist og seniorrådgiver i Helsedirektoratet, og fagansvarlig for det nye tilbudet.

For Jens er det uaktuelt å oppsøke et slikt tilbud. Han trenger ikke hjelp, sier han.

– Jeg skjønner at noen pedofile sliter med å takle følelsene sine, men jeg er ikke en av dem.

Hans største problem, er at samfunnet ikke vil forstå at det går an å være lovlydig pedofil, en pedofil som fordømmer vold og overgrep mot barn.

Han opplever at en helt vanlig oppfatning er at pedofile automatisk er kriminelle.

– Det er uheldig, og henger ofte sammen med kunnskapsløshet og desinformasjon. Mange etablerer pedo-begrepet som et synonym for overgrep mot barn.

Han finner mye støtte i andre likesinnede pedofile. Ifølge ham har han en relativt stor omgangskrets via lovlige internasjonale fora på det åpne nettet.

Jens sier det bare er der de får snakke åpent.

Jens kommer ikke til å forandre seg

– Det prates om alt mulig. Både om nye forelskelser vi opplever, om hvordan vi best mulig kan fremme attraksjonen vår, og om aktualiteter.

Hvis noen skriver noe inkriminerende, reagerer andre brukere og moderatorene. Slikt innhold fjernes og straffes, ifølge Jens. Den strenge linjen har bidratt til at foraene overlever.

Han forteller at flere av dem han kjenner ikke utelukkende er pedofile. Noen av dem skal til og med være godt gift og ha egne barn.

Ifølge Jens forventer familien hans det samme av ham. At han en gang vil få seg en voksen kjæreste. At pedofilien er en fase han snart blir ferdig med. Men det kommer aldri til å skje, fastslår han.

Han sier at han er født sånn, og at han aldri kommer til å forandre seg.

– Jeg må akseptere at jeg er som jeg er, og at samfunnet er som det er.