Søstre i skammen

Kan han ikke bare la være?!

Tungen som slikker vannet. Den våte smattingen.

Line må ofte gå ut av kjøkkenet når hunden hennes drikker fra vannskåla. Hun kan kjenne at hun blir irritert, nesten sint, på den uskyldige, lodne vennen sin.

Men det er jo ikke hundens skyld at magen hennes knyter seg.

Det ingen andre voksne gjorde

Line vokste opp med storesøster Sofie og foreldrene på et tettsted i Trøndelag.

Gjennom oppveksten har familien hatt et nært forhold til en eldre mann. Da familien samlet seg til selskap eller høytider, pleide han å være med. Han bodde en kort biltur unna, og sa at døra alltid var åpen for Line og søsteren.

Han var som en bestefar for dem. En stebestefar.

En jovial fyr, som satte i gang vannkrig med barna og fortalte skrøner de lo av. Den morsomme voksne. Han hadde ikke like strikte regler som resten.

Line og stebestefaren var gode kamerater. De delte interesser, blant annet snekring og fisking. Han tok henne med til skogs eller sjøs rett som det var.

Først føltes det trygt og trivelig å være sammen med ham.

Så begynte det å skurre.

Det var noe stebestefaren gjorde, som Line ikke ordentlig klarte å forstå. Noe som ingen andre voksne gjorde. Hun forsto at det ikke føltes greit. Det føltes ekkelt.

Han kunne gjør det når de var alene, men også når andre var i rommet.

Den store mannehånda som strøk over rumpa, kløp tak i bar hud. De grove fingrene som smøg seg ned i buksa for å stryke i underlivet, eller inn under genseren, opp for å klå på det nakne brystet.

Noen ganger stivnet barnekroppen til. Som en statue. Ordene ville ut av munnen, men ble til ingen ting.

Andre ganger prøvde hun å vri seg unna grepet hans, å si nei med kroppen.

Men han sluttet ikke.

Line prøvde å unngå å være alene med stebestefaren.

Noen ganger var ikke det så lett.

Som den natten i det mørke rommet på hytta, i sengen. Hun var 10 år.

Den verste natten

Det som skjedde da, står igjen som «det verste» for Line.

Det var den natten hun plutselig forsto at det som føltes feil, er feil.

Hun sier hun våknet av pustingen hans. Han sto der og så på henne. Så nærmet han seg.

Hun sov alltid med dongeribukse da hun overnattet hos ham. Nå ble den dratt ned over knærne. Hun prøvde å holde i hempene i buksa. Men det hjalp ikke.

Kjølig soveromsluft mot bar hud.

To hender, store mannehender, på hver av rumpeballene hennes.

Line sier hun konsentrerte seg om å holde øynene lukket. Han måtte tro at hun sov, og hun ville ikke se. Men lyden klarte hun ikke å stenge ute.

Det hørtes ut som en hund drakk vann.

De to venninnene hun kort tid etter bestemte seg for å fortelle til, måtte love at de ikke sa noe videre. Ingen andre i hele verden skulle vite om det stebestefaren pleide å gjøre. Heller ikke storesøsteren. Det å fortelle til venninnene, til noen, var en enorm lettelse for henne.

Men det at venninnene visste, satte ikke en stopper for det ekle. Line ville bare at det skulle gå over av seg selv. Stoppe. Forsvinne.

Men det gjorde ikke det.

Da ordene glapp ut

En fredag ettermiddag i november følte hun seg desperat. Line var blitt 13 år, storesøsteren 14, og de hadde begynt å vaske hos en bekjent av familien.

Line visste hvor de skulle etter helga. Hun hadde visst det, og gruet seg, i flere uker.

Søstrene skulle overnatte hos stebestefaren. Når kabalen ikke gikk opp i familien, var det så praktisk sånn, hadde foreldrene sagt.

Line ble overrasket da storesøsteren hintet om at hun ikke ville overnatte der. Da Line sa at hun kjente på det samme, gløttet Sofie opp fra vaskebøtta og satte blikket i henne. Hun ville vite hvorfor.

– Han gjør ting som jeg ikke liker at han gjør.

Line hørte at ordene glapp ut av munnen sin. Hun ble forfjamset over sine egne ord.

Men det som overrasket henne enda mer, var svaret fra storesøsteren.

– Hæ? Mot deg også?

Sviket mot barna

Navnene til Line og Sofie er to av over 2300 navn i en dyster statistikk.

^{Listen viser ikke reelle fornærmede, men er representativ ut fra alder og kjønn.}

Så mange barn har vært fornærmet i en straffesak om seksuelle overgrep eller seksualisering fra 2015 til og med 2019.

NRK har gått gjennom nesten 2000 dommer fra norske rettssaker.

Dommene forteller historier om barn som er jaget inn i en verden med svik, skam og forvirring.

Noen har hatt overgriperen inne på barnerommet, i sin egen seng.

Andre har blitt utsatt for overgrep på nett.

For mange barn setter overgrepene dype spor for livet.

NRKs datagrunnlag viser at 1798 personer er dømt i femårsperioden.

Når barnet stoler på den som forgriper seg

Mørketallene antas å være store.

I en stor undersøkelse fra 2019, oppga flere enn 1 av 20 norske barn at de er blitt utsatt for seksuelle overgrep av en voksen.

I dommene står det om mange dømte som har utnyttet barn de kjenner.

Barn de har lett tilgang på. Barn som stoler på dem.

Onkel og niese. Fosterfar og fosterdatter. Stefar og stesønn. Stebestefar og stebarnebarn.

Sofie

Storesøster Sofie øver seg fortsatt på å la blikket hvile når hun sitter på bussen. Likevel tar hun seg i det; hun speider etter den røde varebilen.

Det er mange biler som ligner. Ser hun en slik, tar angsten tak i henne igjen.

Sånn er det også når hun fornemmer lukten hun fremdeles er redd for. Lukten av gammel mann.

Sofie hadde egentlig bestemt seg for å holde stilt om det stebestefaren gjorde mot henne.

Hun husker han pleide å si «du har så fin hud, Sofie». Hun følte seg som et dyr som snart skulle bli flådd.

Hun minnes de kalde, grove mannehendene som tok tak i henne og dro henne mot seg. Som den gangen han satt barnevakt. Hun var alene med ham, skulle overnatte.

Han satt i stolen foran henne, ba henne snu seg. Han tok tak i bukselinningen hennes, dro den ned, ba henne bøye seg fremover. Hun husker at hendene strøk henne fra foran til bak.

Den natten turte hun ikke sove.

Hun hadde lenge hatt en sterk følelse av at det han gjorde mot henne var feil. Men hun var usikker på hvor ille det egentlig var. Hun var jo et barn – ville de voksne tro henne?

Hun var dessuten livredd for at slekta ville rives i stykker hvis hun sa noe. For at også alt det som var bra, skulle bli ødelagt. Mye var jo bra. Stebestefaren var morsom, en skøyer.

Men tanken på at han gjorde ekle ting også mot lillesøsteren, hadde ikke streifet henne. Ikke før den ettermiddagen over vaskebøttene.

Bare en ting føltes riktig da.

SMS-en som startet bråket

Å være stille var ikke lenger et alternativ. Han skulle ikke få ødelegge livet til lillesøsteren.

Selv ikke da Line tryglet henne om å la dette forbli en hemmelighet.

Sofie satte fra seg moppen, tok frem mobilen. Tomlene gikk fort.

Sofie trykket på den blå send-knappen, ga blaffen i lillesøsterens bønn.

Et svosj fra telefonen til Sofie. Et lite pling i morens.

Og snart et voldsomt leven.

Svart fredag

Det var black friday, handelsstandens store festdag, da moren fikk SMS-en om at døtrene måtte snakke med henne.

Hun kastet seg i bilen. Hun skjønte at det var noe som hastet, men ante ikke at dette skulle bli den svarteste fredagen hun kunne tenke seg.

– Jeg vet at jeg spurte dem: Er dette sant? For det er det eneste jeg angrer på i alt dette, at jeg stilte det spørsmålet. Det hørtes ut som jeg ikke trodde på dem.

Moren tok seg raskt i det. Sa at hun trodde dem, at hun var der for dem.

Ballen begynte å rulle. I løpet av det neste halve året, skjedde mer for Line og Sofie enn de fleste slipper å oppleve i løpet av et liv.

Pappa fikk vite. Anmeldelse ble levert til politiet. Ei helsesøster ble koblet inn, så Barnevernet. Søstrene ble innkalt til avhør på Barnehuset i Trondheim. Så skulle de snakke mer, da med psykologer og psykiatere.

Oppi alt dette, tenkte både søstrene og foreldrene mye på de andre som var berørte. For det var jo mange av dem.

Mange vil nok lure på hvordan en stebestefar kan holde på slik i det skjulte. Hvordan kan det ha seg at en mor og en far ikke lukter lunta? At de ikke ser noe?

Et siste «hei» i rettssalen

– Jeg har tenkt på småting i ettertid, som jeg ikke tenkte på før. Han har kommentert at jentene hadde forandret kropp og sånt. Det synes jeg ikke det er greit at en stebestefar gjør, forteller moren.

Men det er kanskje ikke mange som trekker slutningen fra en kommentar de oppfatter som ugrei, til noe så alvorlig som seksuelle overgrep mot barn.

Stebestefaren ble tiltalt. Rettssaken startet. Han nektet for å ha gjort det han var tiltalt for; seksuell handling med barn under 16 år.

Line og Sofie var ikke i retten, men det var foreldrene deres.

– Jeg sa hei. Etter det har jeg aldri snakket med ham, forteller faren.

I retten ble avhøret med søstrene spilt av. Alle i salen fikk høre Line fortelle blant annet om episoden på hytta, da det hørtes ut som at en hund drakk vann. Retten mente at et barn umulig kunne ha diktet opp en slik skildring.

Stebestefaren ble dømt til seks måneders fengsel i tingretten. Han anket. I lagmannsretten fikk han åtte måneder for det han hadde gjort mot søstrene.

Den farlige skyldfølelsen

– Det var som å gå bak ryggen på bestevennen din og pælme ham i fengsel. Det var ikke artig. Fullt av folk i slekta er glad i ham og visste ingenting av det han hadde gjort. Jeg følte at jeg sviktet alle. Det er helt feil, men det var slik det føltes, sier Line.

Dommen skulle sette punktum. Men den voldsomme skyldfølelsen nektet å slippe taket, den vokste bare. Det gikk så langt, at Line var blitt mer redd for å leve enn for å dø.

– Jeg så hvert eneste tre og hvert eneste tau som en mulighet, sier Line.

Da Sofie begynte å fatte hvor mye lillesøsteren slet, angret hun plutselig på alt hun hadde satt i gang den svarte fredagen i november.

– Jeg følte at jeg hadde ødelagt for henne. Hun ville jo ikke fortelle mamma og pappa om dette, men jeg sa det likevel.

Sofie skulle bare beskytte. Sette en stopper. Hun måtte bare si det.

At et monster av skyld skulle klore seg fast i lillesøster Line, var aldri en del av planen.

Da både foreldrene, politiet og retten tok dem på største alvor, var Sofie selv klar for å gå videre i livet. Hos psykologen fikk hun påvist symptomer på posttraumatisk stress-syndrom, og hun var motivert til å ta imot hjelp. Hun lærte å åpne seg, å prate om det hun så lenge hadde holdt for seg selv.

Men hjemme så hun at Line slet.

Dette måtte det ryddes opp i.

En annerledes jentegjeng

Gro Mentzoni åpner døren og hilser på søstrene hun kjenner så godt. De har sett hverandre ofte i løpet av de to siste årene, opp til en gang hver uke, faktisk.

De har pratet mye, de to søstrene. Ikke bare til Mentzoni, men til en hel, liten jentegjeng.

Hver gang de møtes, er det mye som minner om en vanlig jentekveld med tenåringer. Skåler med godteri og kjeks. Klirring fra tekopper. Fnising og latter. Men også gråt.

I denne jentegjengen har alle blitt utsatt for seksuelle overgrep. Det er det som forener dem.

Lydene og luktene

Gro Mentzoni er rådgiver for Jentegruppa, et samarbeid mellom Statens barnehus i Trondheim og Nok Trondheim, senter mot seksuelle overgrep.

Line og Sofie har snakket med de andre om skyldfølelse. Skammen. Hemmeligholdet. Om røde biler, lukten av eldre menn og lyden av hunder som drikker.

I Jentegruppa har søstrene skjønt at de ikke er rare eller unormale som ennå får gufs fra fortiden, som utløses – trigges – av noe så enkelt som en liten lyd eller en bestemt lukt.

Når pulsen hamrer. Frysningene sprer seg i kroppen. Det tetner seg i halsen. Av noe så lite.

Det gjelder å lære seg å ikke forbinde triggerne med overgrep. Jentene i gruppa er rause med å dele teknikker de har testet ut med resten av gjengen. I jentegruppa skal barna lære å fikse livet, selv om seksuelle overgrep ga dem en vanskelig start.

En del av jobben til Mentzoni, er å la jentene prate og bli klokere sammen.

– Det er ikke sånn at de tømmer ut av sekken sin. Alle bærer hver sin sekk, og de snakker om hvordan de skal klare å bære den. Det er noe med å vite at en ikke er alene. Se at andre har kommet videre. Det handler om å lære av hverandre. Jeg kan fortelle så mye jeg bare vil fra læreboka. Men det som er ti ganger bedre, er å høre «ja, akkurat sånn hadde jeg det også».

Mentzoni pleier å minne jentene om at det er mulig å ikke la «utsatt for seksuelle overgrep» bli overskriften for livet, men heller en parentes i livshistorien.

De to søstrene fikk en vanskelig start. Men nå har de det bra.

– Jeg har vært sint i ni år og lei meg i tre år. Jeg har ikke så mye negativt i meg lenger. Jeg har brukt det opp. Nå er jeg glad, sier Line.

Søstrenes appell

«Hæ? Mot deg også?»

Ordene fra storesøsteren den svarte fredagen for fire år siden kommer Line aldri til å glemme.

Det er vanskelig å si hva som hadde skjedd hvis de to søstrene ikke fikk vite, ved en tilfeldighet, at de bar på den samme hemmeligheten.

Men de tror de seksuelle overgrepene ville fortsatt en god stund til.

De tør ikke tenke på hva som hadde skjedd, hvis de ikke hadde hverandre.

Mannen er ferdig sonet. Han bor fremdeles i bygda, men familien har ingen kontakt med ham.

I dag er Line 17 år, Sofie 18. De har flyttet for å gå på videregående skole. De har fortsatt traumer og triggere. Og de har hverandre. Søsterbåndet er sterkere nå, sier de.

Søstrene vil at barn skal vite at de aldri må holde slike hemmeligheter for seg selv. Og hvis de kan få si en ting til alle barn i hele verden, vet de hva de vil si.

– Hvis det føles feil, er det feil. Det er din kropp, sier Sofie.

– Uansett hva du tror, har følelsene dine rett. Hvis det ikke er greit for deg, er det ikke greit, og da må du si fra, sier Line.

NRK har vært i kontakt med stebestefaren. Han har ikke villet kommentere saken.