Karen Marie (5) seilte jorda rundt i tre år

– Penger koster det garantert, men de pengene har man jo. Vi solgte hus, bil – alt vi hadde. For hva skal man med huset og bilen hvis man egentlig har lyst til å gjøre noe annet? Vi solgte alt – og har brukt alt.

Levde på sparepengene

Jon Petter Li Slungaard Myklebust sitter i seilbåten Vilja og drikker morgenkoppen med kaffe. Sjøen er stille og gir kun fra seg lyden av regndråper som treffer overflaten.

Det er over tre år siden han sammen med kona Ingrid Slungaard Myklebust og datteren deres Karen Marie kastet loss og forlot Norge for å leve drømmen på sjøen.

Nå ligger seilbåten trygt fortøyd ved kaia i Trondheim.

– Vi har brukt det vi har spart opp gjennom et liv for å reise, og har fått med oss en annen del av livet på kjøpet. Vi har stola på det vi har hatt lyst til og at det er det vi skal gjøre, sier de.

• Her kan du lese blogg fra turen verden rundt

Oppvokst på båt

På dekk løper den lyshårede femåringen. Hun kjenner til hver eneste krik og krok på båten – og hvordan alt fungerer.

Kanskje ikke så rart, ilddåpen fikk hun med smokken i munnen da hun var åtte måneder gammel.

– Hvor får vi maten vår fra når vi er på en stor seilas? Vi har vår egen matbutikk under her, sier Karen Marie og løfter opp kjøkkengulvet som skjuler et stort matlager for hele familien.

I en alder av fem har hun allerede reist flere steder enn de fleste ville ha gjort på et helt liv. Det vises i kosedyr-samlinga på soverommet også.

– Jeg har en isbjørn-bamse som er fra New Zealand og den andre bamsen er fra Grønland.

Korona-fast i Sør-Amerika

De har lagt bak seg reiser nedover Europa-kysten, Karibia, Panama-kanalen, Stillehavsøyene, New Zealand og USA. Lista er lang.

Men etter årsskiftet i 2020 ble reisen langt fra enkel for den norske familien på seilbåten Vilja.

På veg fra Brasil til Surinam begynte meldingene fra Norge å tikke inn; Har dere fått med dere hva som skjer?

Etter ti dagers seiling fra Brasil ble det stopp like ved grensa. Koronapandemien var i full blomst og landegrensene ved flere Sør-Amerikanske land var stengt.

– Det sa stopp ved hver landegrense vi kom til. På rekke og rad fikk vi de samme beskjedene om at vi ikke fikk komme til kai, og da var vi hjelpeløse.

Men så kom redningen. En bekjent ved havna i Surinam sendte inn søknad til øverste hold og ba dem gjøre et unntak.

Den norske seilbåten var eneste båt de slapp inn.

– Vi påberopte oss ikke nødhjelp, men hun forsto alvoret og at vi burde fylle opp med drivstoff og mat. For på det tidspunktet visste vi ikke om vi måtte seile helt til Norge igjen.

Tett på hverandre døgnet rundt

Ingrid sa opp jobben som seniorrådgiver i Enova mens Jon Petter fikk permisjon fra jobben i Kystverket i tre år. Nå nærmer det seg slutten, og hverdagen i Svolvær i Lofoten nærmer seg med stormskritt.

– Jeg gleder meg til en annen hverdag. At Karen Marie skal starte i første klasse og det blir trivelig å ha et nabolag man kan bli kjent med.

Denne hverdagen vil bli annerledes for trioen som har tilbrakt 24 timer sammen hver dag i over tre år.

– Vi har blitt et team, men det har ikke bare vært enkelt. Det finnes dager hvor man nærmest har lyst til å kaste mannen eller seg selv over bord. Det som er litt spesielt er at man også er litt alene utpå sjøen. Man har bare de andre to å spille på. Det blir spennende å se hva det har gjort med oss, sier Ingrid og ser på ektemannen.

– Det å reise rundt jorda er greit å gjøre, men jeg ville ikke ha anbefalt å gjøre det uten Ingrid.