Voldsutsatte «Renate» føler at hun og barnet blei svikta: – Hvor mange liv skal ødelegges?

– Det har gått så mange år av våre liv til dette. Barne- og ungdomsår som mitt barn aldri får tilbake. Hvem skal ta ansvar? sier Renate.

Hun levde i mange år i et kontrollerende og voldelig ekteskap. Etter at hun kom seg ut av forholdet, opplevde hun at trusler, stalking og vold likevel fortsatte – mot både henne sjøl og barnet.

Å bli fri, blei mye vanskeligere enn hun kunne ha sett for seg.

Renate er ei av 15 kvinner som NRK har vært i kontakt med, som har erfart dette.

«Det tar aldri slutt før han er død», er noe som går igjen blant kvinnene.

NRK har tidligere fortalt om Sandra, Lillian, Katja og Margaret, som føler seg svikta av systemet som egentlig skal hjelpe dem. Det gjør også Renate.

– Du tror du er ferdig når du går fra forholdet, men så møter du systemet og kjenner at det akkurat har starta.

Renate er et navn NRK har gitt kvinna, av hensyn til henne og barnet hennes.

For å ta deres frykt og sikkerhet på alvor, er enkelte detaljer i Renates historie endra, og NRK har heller ikke kontakta eksmannen. Vi vet dermed ikke hva han ville sagt.

NRK har imidlertid sett dokumentasjon fra politi, barnevern, tingretten, offentlige registre og helsevesen for å underbygge og bekrefte det Renate forteller.

Besøk tross besøksforbud

Etter å ha forlatt mannen, blei Renate blant anna utsatt for drapstrusler fra ham.

Hun fikk voldsalarm og han fikk besøksforbud, men Renate måtte likevel forholde seg til eksen fordi han hadde krav på å treffe sitt barn.

– Han måtte kjøre til oss sjøl om han hadde besøksforbud. Det var ei sjukt stor belastning, og det var ingen som kontrollerte at han oppførte seg, sier Renate.

NRK har sett dokumentasjon på at han trua med både vold og kidnapping av barnet ved minst ei av disse overleveringene.

Etter hvert begynte også barnet å vise tegn på å bli utsatt for vold. Det kom i barnehagen med blåmerker og fortalte at pappa hadde vært sint.

Likevel mista han ikke rett til samvær.

– Vi blei svikta. Barnet mitt blei svikta da det rapporterte om vold og blei tvunget til samvær med faren likevel, sier Renate.

Ønsker profesjonalisering

Risikoen for fortsatt vold etter et brudd er spesielt høy i relasjoner der det er felles barn, fordi man tvinges til å forholde seg til hverandre i samarbeid om barna.

Det skal nemlig mye til for at noen mister omsorg eller samvær, sjøl når det er vold i bildet. Det styrende prinsippet er at det er til barns beste å ha kontakt med begge sine foreldre.

En studie av foreldretvister i norske domstoler beskriver det som om volden «glipper» og ikke får konsekvens for spørsmålet om foreldreskap.

Lagmannsretten har riktignok gitt vold større betydning de siste 10–15 åra, men samtidig havner de færreste sakene der – rett og slett fordi det er svært kostbart.

I de aller fleste sakene inngås forlik, og partene må sjøl bli enige om hvordan ting skal foregå.

Her er det et stort forbedringspotensial, mener professor og psykologspesialist ved OUS, Solveig Karin Bø Vatnar.

Hun sikter spesielt til tilfeller der det for eksempel eksisterer besøksforbud eller den ene forelderen skal ha samvær med tilsyn. Også i disse baserer en seg i stor grad på private avtaler, påpeker hun.

– På dette området er det behov for profesjonalisering.

Vatnar har i ei årrekke forska på partnervold. Hun har blant anna gjennomført studier som viser at partnervold vedvarer lengre etter samlivsbrudd i forhold med felles barn, og at barna i stor grad blir en del av voldsbildet.

Fordi mye vold ikke kan dokumenteres, forstår Vatnar at det hersker tvil i en del saker. Andre saker er mer ubegripelige, mener hun.

– Når en situasjon er alvorlig nok til at foreldrene ikke kan ha kontakt, så skal barna likevel stå midt i det. Det kan være vanskelig å forstå at det skal være til det beste for barna.

På likestillingas alter?

Flere av kvinnene NRK har snakka med forteller at de følte seg pressa til å gå med på avtaler de egentlig ikke ønska. De opplevde at de hadde lite de skulle ha sagt da han skulle kreve sin rett som far.

Dette er noe Margunn Bjørnholt, som forsker på partnervold etter samlivsbrudd ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), også har sett i si forskning.

Hun stiller spørsmål ved om mødre og barn ofres på likestillingas alter.

Både politisk og rettslig legges det veldig stor vekt på likestilt foreldreskap, med aktiv deltakelse fra begge foreldre, påpeker forskeren. Dette er noe de aller fleste støtter, men samtidig bygger det på stabile og likeverdige relasjoner.

– Å få til et reelt samarbeid i en relasjon prega av vold, hvor den ene parten utøver makt overfor den andre, er krevende og i verste fall umulig, mener Bjørnholt.

– Dette gjør det svært vanskelig for dem som er utsatt for vold, som risikerer aldri å få fred fra voldsutøveren.

Ikke minst går det også ut over barna. De betegnes som ofre for vold både ved å utsettes for det direkte, eller ved å være vitne til det.

Flere av kvinnene NRK har snakka med forteller at barna deres har fått forskjellige plager av det de lever i. Det kan være snakk om alt fra søvnvansker og konsentrasjonsproblemer, til utagering og sjølmordstanker.

Barnet til Renate er et av dem som har slitt mye.

– Hvor mange andre liv skal ødelegges før systemet endres?

– Alvorlig rettssikkerhetsproblem

Psykologspesialist Jannicke Stav er bekymra for rettsvernet til barna som lever i hjem prega av vold.

Stav har jobba med vold i nære relasjoner ved behandlingssenteret Alternativ til Vold i ti år, og savner et system og et lovverk som jobber målretta og helhetlig for å gi beskyttelse.

Psykologspesialisten viser til at det ofte er tre lover i sving i saker om vold i nære relasjoner.

• Barneloven, som sier noe om blant anna foreldreansvar og samværsrett.
• Barnevernsloven, som skal beskytte barna og sørge for en trygg oppvekst.
• Straffeloven, som regulerer straffereaksjoner etter straffbare handlinger, som for eksempel vold.

Disse lovene håndteres innafor vidt forskjellige rammer og med svært ulik saksbehandlingstid, påpeker Stav.

– Det gjør at familier kan stå lenge i en uavklart situasjon – opptil flere år. Det kan være skadelig.

Stav kunne ønske seg ei utredning av hvordan man kan få de tre lovene til å fungere sammen for å ivareta voldsutsatte barn. Tross flere handlingsplaner, har hun sett for lite endring på dette området de siste ti åra.

– Jeg har ikke lyst til å sitte her om nye 10–15 år, og se like lite endring. Barna våre har ikke råd til det, sier Stav.

– Manglende samkjøring utgjør et alvorlig rettssikkerhetsproblem for de barna dette gjelder.

Aldri helt ferdig

For de voldsutsatte er det også ei utfordring at det er mange instanser å måtte forholde seg til i sin søken etter hjelp.

Familievern, barnevern, politi, helsevesen, rettsvesen. Det er ikke alltid lett å vite hva en skal få hjelp til hvor, og om man i det hele tatt blir trodd og får hjelp.

De fleste av kvinnene NRK har snakka med forteller at møtet med systemet i grunn bare blei ei ytterligere belastning.

Renate hadde i mange år mest av alt følelsen av å være kasteball mellom instanser.

– Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke kan få en veileder eller en koordinator som kan stå i kampen med deg. Du blir etterlatt helt til deg sjøl, sier hun.

– Instansene prater heller ikke sammen i det hele tatt. De kan være i samme bygg, men likevel må jeg springe mellom og fortelle hva som har blitt sagt her og der. Det er utrolig utmattende.

Etter at Riksrevisjonen i fjor slo fast at det er stor fare for at voldsutsatte ikke får den hjelpa de trenger, har regjeringa lova styrka innsats og satt i gang arbeidet med en opptrappingsplan mot vold i nære relasjoner.

I denne skal alle relevante instanser involveres, med mål om å styrke samhandlinga, og sørge for at vold og overgrep får nødvendig prioritet i hele straffesakskjeden.

Planen skal også behandle blant anna spørsmål om samvær og ordninger knytta til dette.

Dem det gjelder, har ingen tid å miste.

Renate så seg til slutt nødt til å bruke mye tid og ressurser på å få hjelp fra en advokat. Etter mange runder gikk eksmannen med på å si fra seg foreldreansvaret.

Likevel måtte hun flytte til et ukjent sted for at han skulle slutte å dukke opp utafor huset hennes.

Men Renate kommer aldri til å slutte å se seg over skuldra. Å vente på at han plutselig kommer tilbake for å fullende sine trusler.

– Jeg tror aldri vi kommer til å bli helt ferdig med denne kampen. Og det er så trist, for barnet mitt fortjener det virkelig ikke.