Illustrasjon av kvinne som sitter i en bil i en vaskehall - hun holder seg til ansiktet og ser redd ut. Ved siden av henne ser man en knyttneve.

«Hvis han dreper meg inni denne vaskehallen, er det ingen som kommer til å høre skrika mine», tenker Sandra.

Illustrasjon av en sint mann i en bil i en vaskehall.

Øya hans er svarte, orda kvelende.

Illustrasjon av en mann og en kvinne i en bil i en vaskehall. Han er sint, hun er redd.

Det er lenge sia hun forlot ekteskapet med en voldelig mann, men hun er likevel ikke fri fra ham.

Illustrasjon av såpe, vann og vaskebørster i en vaskehall for bil.

«Aldri før han er død»

Kvinner utsettes for partnervold etter å ha forlatt forholdet – føler seg svikta av systemet

Hun turte ikke si nei da han spurte om hun ville ha skyss.

Sandra var sliten, hadde dårlig tid, og tenkte det var bedre å bli med han enn å risikere en svær scene på parkeringsplassen utafor skolen.

I etterpåklokskapens lys, akkompagnert av duren fra vaskemaskinen, tenker hun at hun var ekstremt naiv.

Hvor fæl ett menneske kan være mot et anna fikk hun daglige leksjoner i gjennom åra de var gift, og hun lærer fortsatt.

I løpet av bilturen hadde han blitt sintere og sintere. Da hun ba om å bli satt av, blei han bare enda sintere og kjørte til slutt inn i en vaskehall, sånn at det blei umulig for henne å komme seg ut.

På det tidspunktet var Sandra uansett så paralysert av hans raseri at det ikke engang slo henne å stikke av før maskinen satte i gang.

Nå må hun sitte der og høre på at han skjeller henne ut. Forteller henne at hun er gal, ei dårlig mor, at han skal ta fra henne barna, ødelegge livet hennes.

Sandra klarer verken si eller gjøre noe. Hun minner seg sjøl mest av alt om et dyr som spiller dødt i møte med fare.

Illustrasjon av såpeskum.

Vaskebørstene buldrer, såpa danser på frontruta.

«Dette er helt absurd», tenker Sandra.

Hun har innsett at ved å gå fra marerittet, gikk hun bare rett inn i et nytt helvete.

Ikke bare å vise fingeren

Sandra heter egentlig ikke Sandra. Det er et navn NRK har gitt henne.

Hun er ei av femten kvinner fra hele landet som vi har snakka med i forbindelse med denne saka. Kvinner som deler erfaringa med hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra vold – til tross for at de faktisk har kommet seg ut av det voldelige forholdet.

«Det tar aldri slutt før han er død», er noe som går igjen.

Én ting er uforutsigbarheta – de veit aldri hva han kan komme til å finne på, og når han plutselig dukker opp.

En anna ting er avmakta i møte med et hjelpesystem de føler har svikta dem.

Min største utrygghet er at jeg føler jeg har ingen steder å gå.

«Sandra»

Riksrevisjonen ga i fjor myndighetene alvorlig kritikk i deres arbeid mot vold i nære relasjoner. De slo fast at det er stor fare for at voldsutsatte ikke får den hjelpa de trenger.

For en del av kvinnene NRK har snakka med har systemet heller gjort vondt verre.

I tillegg til Sandra, vil du i denne saka lese om Lillian, Katja og Margaret.

For å ta kvinnenes frykt og sikkerhet på alvor, er enkelte detaljer i deres historier endra, og NRK har heller ikke kontakta deres eksmenn. Vi kjenner dermed ikke til hva mennene ville fortalt.

NRK har imidlertid sett dokumentasjon fra rettsvesen, barnevern, familievernkontor, politi, helsevesen, samt hørt lydopptak for å underbygge og bekrefte det kvinnene forteller.

Felles for kvinnene er at de har barn med sin voldsutøver – derfor er det ikke bare å vise fingeren og dra sin veg. For han har rettigheter som far.

Fordi de er nødt til å forholde seg til hverandre i samarbeid om barna, opplever kvinnene at det legges til rette for mer vold, og at samarbeidet i seg sjøl blir en ny arena for vold. Dette kommer også fram i en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som beskriver det som en forbannelse for voldsutsatte mødre.

I mange tilfeller blir også barna utsatt for vold – enten som vitner, eller direkte.

– Trumfer mer alvorlige forhold

For Lillian falt verden sammen den dagen et av hennes barn kom hjem og fortalte at det hadde blitt skada av faren.

Ungen hadde vært ulydig, pappa hadde blitt sint.

Etter å ha forlatt en mann som til daglig kjefta på og manipulerte henne, som hadde kasta ting etter henne og dytta henne ned trappa, var Lillians største frykt at han skulle gjøre noe med barna deres.

Hun kjente jo sjøl på hvor kontrollerende og aggressiv han fortsatte å være.

Likevel hadde hun motvillig gått med på delt foreldreomsorg. Han hadde argumentert med at det var hans rett som far, «for sånn er loven».

Illustrasjon av en hånd som peker på en lovbok.

Denne dagen angra hun på at hun ikke hadde gjort mer for å beskytte barna.

Derfor valgte Lillian å gå rettens vei for å få aleinerett til ungene. Det førte ikke fram.

Det var helt jævlig. Som om han fikk velsignelse til å være voldelig mot ungene sine.

«Lillian»

Sjøl om faren innrømma å ha mista besinnelsen, og det kommer fram i rettsdokumentene at han har utfordringer med sinnemestring, fikk han fortsette å treffe barna.

Det skal nemlig mye til for at noen mister samvær, sjøl når det er vold i bildet.

Det styrende prinsippet er likestilt foreldreskap og at det er til barns beste å ha kontakt med begge sine foreldre. Det blir også lagt opp til at partene sjøl skal bli enige om barnefordelinga og hvordan foreldresamarbeidet skal foregå.

Tanken er god, men samtidig tufta på relasjoner som er forholdsvis normale. For de voldsutsatte kan det heller oppleves som ei tvangstrøye, som presser dem inn i kompromisser og avtaler de egentlig ikke ønsker.

I en studie fra OUS oppga nesten 90 prosent av de voldsutsatte kvinnene at de var bekymra for om samværsavtalen med faren var bra for barna.

Illustrasjon av et barn som sitter og holder seg rundt knærne, med hodet nedi armene.

Flere av kvinnene NRK har snakka med forteller at barna deres har fått forskjellige plager som følge av det de lever i.

Noen har fått angst, andre spiseforstyrrelser, noen er utagerende og voldelige sjøl, andre sliter med å konsentrere seg på skolen, en del har søvnproblemer, noen driver med sjølskading, og enkelte har blitt innlagt for sjølmordstrusler og -forsøk.

Hver gang Lillian sender barna av gårde, er det med klump i magen.

– Det vil være naivt av meg å late som om alt er greit, når det ikke er det. Hvis det skjer noe med ungene, vil jeg føle at det er min feil, sier hun.

Illustrasjon av to barn som går bortover og vinker farvel.

– Min opplevelse er at fars rett til å treffe sine barn, trumfer mer alvorlige forhold. Når det er vold i bildet, må man ta det hensynet først – ikke at man har rett på et barn. Barn har rett til å leve liv uten vold. Og hva med mors liv – skal ikke jeg få leve?

Ingen av kvinnene NRK har snakka med, sier at de ønsker at barna ikke skal ha kontakt med sin far, men de ønsker å føle seg trygge. At volden tas på alvor.

At det skal bli bedre når de ber om hjelp. At de ikke skal føle at de står aleine.

Illustrasjon av såpeskum og vann på frontrute.

Mens Sandra ser vannet renne over frontruta i vaskehallen, skulle hun ønske at noen hadde satt ned foten overfor han.

I stedet har hennes opplevelse vært omtrent det motsatte.

Karakterbrist

Noen uker tidligere.

Rommet på familievernkontoret føltes klamt og trangt. Sjøl om hun satt på en vattert stol, var den ubehagelig hard.

Ved sida av Sandra satt eksmannen, overfor dem en familieterapeut.

Som mange ganger før, var de her for å finne ut av hvordan de skal samarbeide på best mulig måte. Med haka svakt senka mot brystet måtte Sandra fortelle at hun synes det er vanskelig når hun er så redd for eksmannen.

Han har tross alt stått utafor vinduene hennes om natta. Han har ringt og trua sånn at hun nesten besvimte av redsel. Han har rista et av deres barn til det tissa på seg.

Illustrasjon av en man og en kvinne som sitter foran en terapeut, mannen gestikulerer, mens kvinnen ser trist ut.

– Det her er bare tull. Hun sier ting for at jeg ikke skal få være med barna mine, sa eksmannen.

Han har samme svar på tiltale hver gang: «Det har ikke skjedd.»

Sandra kjente det knøyt seg i magen.

Illustrasjon fra et familievernkontor, hvor vi ser ansiktet til en terapeut, mens et par sitter med ryggen til.

– Kanskje du bare husker litt feil?

Spørsmålet fra terapeuten fikk knuta i magen til å stramme seg. Sandra følte den oppfatta henne som dramatisk og vrang.

Illustrasjon av en mann og en kvinne og en terapeut på et familievernkontor. Kvinnen ser trist ut, mens både mannen og terapeuten ser på henne.

– Du veit at du må ikke gjøre far utrygg, fortsatte terapeuten, – det er best om dere klarer å samarbeide for å løse denne konflikten.

Illustrasjon av en kvinne som sitter på en stol og holder seg til ansiktet, ser trist ut.

Sandra klarte ikke svare på anna måte enn å fryse til og stirre tomt ned i gulvet.

Tårene pressa på. Hun begynte å skjelve.

– Ser dere hva jeg har å stri med? Det er jo hun som er sjuk, kom det fra eksmannen.

Mange som blir utsatt for vold ender opp med å slite psykisk.

NRK har sett dokumentasjon på at Sandra har fått blant anna PTSD-diagnose som følge av traumer fra vold. For henne er det den psykiske volden, spesielt gaslighting, som har vært verst.

Flere av dem NRK har snakka med har blitt diagnostisert med PTSD, andre sliter med angst og depresjon.

Sjøl om det er volden som har gjort dem sjuke, kan de oppleve at sjukdommen blir brukt mot dem. Som Sandras eks gjorde i dette tilfellet.

Som Sandra også opplevde der hun satt, kan naturlige beskyttelsesreaksjoner etter traumer – som det å låse seg – i en del tilfeller mistolkes av hjelpeapparatet.

Man ser karakterbrist i stedet for symptomer på vold. Det er nok ikke vond vilje, men rett og slett manglende forståelse for hva vold er og hva vold gjør med dem som utsettes for det. Derfor trenger hjelpeapparat og rettsvesen å styrke sin kompetanse på vold, sånn at de kan gjenkjenne, anerkjenne og handle.

voldsforsker Margunn Bjørnholt

Mest av alt hadde Sandra lyst til å brøle av full hals:

«DETTE ER IKKE NOEN KONFLIKT – DET ER VOLD! SER DERE IKKE AT DERE BIDRAR TIL VOLDEN VED Å VÆRE NØYTRALE?!!»

Men alt som kom ut av henne var tårene som rant.

Illustrasjon av såpeskum og vann på frontrute.

Snakker ikke sammen

Sandras opplevelse på familievernkontoret er ikke unik.

Samtlige av dem NRK har snakka med forteller lignende historier – ikke bare fra familievernkontoret, men også når de har søkt hjelp andre steder, som for eksempel hos barnevern, politi, skole, helsevesen eller rettsvesen.

Fordi det ofte er vanskelig å bevise volden, kan de oppleve at den blir satt til side som en konflikt mellom to personer, som tredjeparter er nøytrale til.

Det er heller ikke uvanlig at voldsutøveren får mer sympati, fordi den framstår som mer fatta og fornuftig, mens den voldsutsatte kan oppfattes som tverr og i ubalanse.

Dette kan gi den voldsutsatte følelsen av å simpelthen ikke blir trodd, og at møtet med systemet oppleves som et overgrep i seg sjøl.

Ei anna utfordring i møte med systemet, er at det er veldig mange forskjellige instanser med forskjellige ansvarsområder.

Det er brei enighet om at samarbeid mellom tjenestene er viktig for at voldsutsatte skal få et godt tilbud og klare å bygge seg trygge liv. Ikke minst for at de skal slippe belastninga med å igjen og igjen måtte fortelle om hva de lever i, og slippe å være sin egen koordinator i mylderet av tjenester.

Illustrasjon over forskjellige instanser som en voldsutsatt kan komme i kontakt med.

Riksrevisjonens oversikt viser hvor mange forskjellige offentlige aktører som potensielt kan yte hjelp til dem som er utsatt for vold i nære relasjoner.

Illustrasjon: Riksrevisjonen

En rekke tjenester er derfor lovpålagt å samarbeide, men likevel har mange av kvinnene NRK har snakka med opplevd seg som kasteballer i systemet – usikre på hvor det egentlig er meninga de skal få hjelp til hva, og om de i det hele tatt får hjelp.

I både en rapport fra NORCE og NKVTS og Riksrevisjonens rapport kommer det fram at mange av instansene ikke snakker særlig godt sammen.

Flere aktører peker på manglende avklaring av roller og ansvar mellom de ulike aktørene og tjenestene. Dette kan føre til at enkelte voldsutsatte ikke fanges opp og mottar den hjelpen som de har behov for.

utdrag fra «Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot vold i nære relasjoner»

Riksrevisjonen viser til at det sia år 2000 har vært flere nasjonale handlingsplaner som har bidratt til å styrke innsatsen på flere områder, men at det likevel er vedvarende svakheter i samhandlinga for å sikre et helhetlig tilbud.

Også forskere, fagfolk og faginstanser som NRK har vært i kontakt med, erkjenner utfordringa.

Samarbeid fordrer at tjenestene har kunnskap om hvilke andre tjenester som er aktuelle og hvilke roller de har. Man må vite litt om hverandre og hverandres ansvar. Det er også kompetanse som må inn i tjenestene.

Tove Bruusgaard, Bufdir

10.000 stikk

Det er viktig å understreke at en god del voldsutsatte så klart får hjelp, men i de tilfellene systemet svikter, kan konsekvensene være alvorlige.

I Partnerdrapsutvalgets rapport fra 2020, «Varslede drap?», kom det fram at drap kunne ha vært avverga om rette instanser hadde handla på det de visste på gitte tidspunkt.

For Katja holdt det på å gå galt.

Illustrasjon av en kvinne som forsøker å beskytte seg selv, samtidig som man ser skyggen av ei hånd.

Hun endte opp med knuste tenner og varig nakkeskade.

Etter at Katja flytta ut, kom han hjem til henne og voldtok, mishandla og kvalte henne til hun besvimte.

Før dette hadde hun i årevis levd i et strengt regime hvor han bestemte alt – fra hvem hun fikk snakke med, til hvordan hun skulle sette ting inn i oppvaskmaskinen. Gjorde hun noe feil, blei hun slengt veggimellom.

Da hun ikke fikk fred etter å ha forlatt han, bestemte Katja seg for å anmelde. NRK har sett dokumenter som bekrefter dette.

Det gikk lang tid før det kom noen avgjørelse. I mellomtida måtte hun flytte fordi eksen altfor ofte oppsøkte henne. Enkelte ganger stilte han seg bare utafor huset hennes og skreik.

Da brevet fra politiet omsider kom, var det som nok et slag i magen.

Illustrasjon av hender som holder et henleggelsesbrev.

Tall fra SSB viser at over 70 prosent av alle anmeldelsene om vold i nære relasjoner de siste ti åra har blitt henlagt.

Oppklaringsprosenten har også sunket mye de siste åra. I 2015 lå den på 39 prosent, i 2020 var den nede på 29 prosent, og nå er den på 23 prosent.

Konsekvensen av en såpass høy andel henleggelser er at en del voldsutsatte kan kvie seg for å anmelde. De spør seg om det er noen vits, og frykter at det heller kommer til å gjøre ting verre.

For Katja var det å anmelde på ingen måte verdt det.

Du får ikke ro, men et levende helvete med trusler og søvnløse netter hvis du anmelder. Så ender det med at han ikke får straff, og du har stukket hodet inn i et vepsebol og fått 10.000 stikk for ingenting. Det har jeg ikke samvittighet til å anbefale noen – ikke engang for å få det med i statistikken. For vi er individer som skal leve.

«Katja»

Stryke han med håra

Margaret kom på si side aldri så langt som å anmelde. Ei realitetsorientering fra advokaten hennes, fikk Margaret på andre tanker.

Hun forteller at barna hennes ofte er prega av angst og redsel for å gjøre noe feil etter at de har vært hos faren. NRK har hørt lydopptak som bekrefter dette.

Det har også vært netter hvor ungene ikke har turt å sove, fordi faren «klikka» kvelden før og de har vært redde for å bli drept i søvne.

Illustrasjon av et barn som ligger i senga med en bamse under armen og hodet under dyna.

Margaret har også kjent på denne frykta. Den første tida etter at hun flytta for seg sjøl klarte hun ikke å legge seg uten å ha på husalarmen.

– Man hører historier om «familiefar som går bananas». Hvis det er én det kunne ha tilta nok for, så er det han.

Som mange av kvinnene NRK har snakka med, søkte Margaret hjelp flere steder i hjelpeapparatet, men det var ikke her hun fant noen løsning. Det var heller i rådet fra advokaten da hun vurderte å anmelde – et råd hun aldri kommer til å glemme:

«Akkurat den typen mann har jeg vært i retten med før. Hadde jeg vært deg, ville jeg sett om det var mulig å stryke han med håra.»

Illustrasjon av en mobil i en kvinnehånd, hvor hun svarer "Det skal jeg gjøre" på en melding og setter på en smiley.

– Det var vanskelig og imot all følelse av rettferdighet. Men jeg innså at du kan ikke tenke på hvordan det burde være når du må forholde deg til en som driter en lang marsj i det.

Så Margaret fortsetter å føye seg for eksmannen, akkurat som hun gjorde da de var gift. Det har vært den eneste måten å ta tilbake litt kontroll på og sørge for at ting i alle fall ikke blir verre.

Det eneste man kan håpe på er at barna vokser seg sterkere gjennom dette, og en dag klarer å gjenkjenne skadelig oppførsel og klarer å sette grenser for seg sjøl. Men jeg forventer ingen «happy ending» eller noe mirakel.

«Margaret»

Åtte departementer samarbeider

I etterkant av Riksrevisjonens rapport har justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) lova forsterka innsats mot vold i nære relasjoner.

Det skal blant anna komme en partnerdrapskommisjon, reglene rundt voldsalarm skal revideres med et mål om økt bruk av omvendt voldsalarm, og i tillegg samarbeider åtte departementer om en opptrappingsplan, som skal følge opp anbefalingene fra både Riksrevisjonen, Partnerdrapsutvalget, samt Barnevoldsutvalgets rapport fra 2017.

Arbeidet ledes av Justis- og beredskapsdepartementet, og skal legges fram høsten 2023.

Et styrka system er alt kvinnene NRK har vært i kontakt med, ønsker seg. Det er også derfor de har trossa frykta og valgt å fortelle.

Men etter å ha levd i vold i årevis, er håpet skjørt.

Ut av vaskehallen

Sandra sitter fortsatt i bilen og hører på susinga fra lufttørkeren.

Etter at den har blåst bort restene av såpe og vann, starter han motoren igjen.

Illustrasjon av en bil sett bakfra inni en vaskehall.

Nå er det som om ingenting har skjedd. Han skrur opp radioen og nynner litt.

Illustrasjon av en bil parkert utenfor et hus. I førersetet sitter en mann og smiler. På vei inn i huset går en kvinne.

Det er med et bredt smil om munnen han stanser i oppkjørselen.

– Sorry for at du blei litt sein til avtalen din nå. Du får hilse fra meg og beklage – det går sikkert bra, sier han.

Sandra sier ingenting. Med følelsen av sirup i kroppen kommer hun seg så raskt som overhodet mulig vekk fra bilen.

Illustrasjon av ei kvinne som støtter seg til veggen inni yttergangen.

Først da hun har kommet seg inn og lukka døra bak seg, går pusten litt lettere.

Men å puste helt ut, tør hun ikke.

Illustrasjon av ei kvinne som kniper sammen øynene og holder seg for ansiktet.

«Det eneste vi begge to har lært, er at han kan gjøre hva han vil mot meg, og at det ikke hjelper for meg å si ifra.»

Hei!

Takk for at du har lest helt hit! Har du noen tanker om det du har lest, eller innspill til saker vi bør se videre på? Send meg gjerne en e-post!

Trenger du noen å snakke med? Da kan du kontakte den døgnåpne vold- og overgrepslinjen på tlf. 116 006, eller via chat her.