«Hvis han dreper meg inni denne vaskehallen, er det ingen som kommer til å høre skrika mine», tenker Sandra.
Øya hans er svarte, orda kvelende.
Det er lenge sia hun forlot ekteskapet med en voldelig mann, men hun er likevel ikke fri fra ham.
«Aldri før han er død»
Kvinner utsettes for partnervold etter å ha forlatt forholdet – føler seg svikta av systemet
Hun turte ikke si nei da han spurte om hun ville ha skyss.
Sandra var sliten, hadde dårlig tid, og tenkte det var bedre å bli med han enn å risikere en svær scene på parkeringsplassen utafor skolen.
I etterpåklokskapens lys, akkompagnert av duren fra vaskemaskinen, tenker hun at hun var ekstremt naiv.
Hvor fæl ett menneske kan være mot et anna fikk hun daglige leksjoner i gjennom åra de var gift, og hun lærer fortsatt.
I løpet av bilturen hadde han blitt sintere og sintere. Da hun ba om å bli satt av, blei han bare enda sintere og kjørte til slutt inn i en vaskehall, sånn at det blei umulig for henne å komme seg ut.
På det tidspunktet var Sandra uansett så paralysert av hans raseri at det ikke engang slo henne å stikke av før maskinen satte i gang.
Nå må hun sitte der og høre på at han skjeller henne ut. Forteller henne at hun er gal, ei dårlig mor, at han skal ta fra henne barna, ødelegge livet hennes.
Sandra klarer verken si eller gjøre noe. Hun minner seg sjøl mest av alt om et dyr som spiller dødt i møte med fare.
Vaskebørstene buldrer, såpa danser på frontruta.
«Dette er helt absurd», tenker Sandra.
Hun har innsett at ved å gå fra marerittet, gikk hun bare rett inn i et nytt helvete.
Ikke bare å vise fingeren
Sandra heter egentlig ikke Sandra. Det er et navn NRK har gitt henne.
Hun er ei av femten kvinner fra hele landet som vi har snakka med i forbindelse med denne saka. Kvinner som deler erfaringa med hvor vanskelig det er å komme seg vekk fra vold – til tross for at de faktisk har kommet seg ut av det voldelige forholdet.
«Det tar aldri slutt før han er død», er noe som går igjen.
Én ting er uforutsigbarheta – de veit aldri hva han kan komme til å finne på, og når han plutselig dukker opp.
En anna ting er avmakta i møte med et hjelpesystem de føler har svikta dem.
Riksrevisjonen ga i fjor myndighetene alvorlig kritikk i deres arbeid mot vold i nære relasjoner. De slo fast at det er stor fare for at voldsutsatte ikke får den hjelpa de trenger.
For en del av kvinnene NRK har snakka med har systemet heller gjort vondt verre.
I tillegg til Sandra, vil du i denne saka lese om Lillian, Katja og Margaret.
For å ta kvinnenes frykt og sikkerhet på alvor, er enkelte detaljer i deres historier endra, og NRK har heller ikke kontakta deres eksmenn. Vi kjenner dermed ikke til hva mennene ville fortalt.
NRK har imidlertid sett dokumentasjon fra rettsvesen, barnevern, familievernkontor, politi, helsevesen, samt hørt lydopptak for å underbygge og bekrefte det kvinnene forteller.
Felles for kvinnene er at de har barn med sin voldsutøver – derfor er det ikke bare å vise fingeren og dra sin veg. For han har rettigheter som far.
Fordi de er nødt til å forholde seg til hverandre i samarbeid om barna, opplever kvinnene at det legges til rette for mer vold, og at samarbeidet i seg sjøl blir en ny arena for vold. Dette kommer også fram i en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), som beskriver det som en forbannelse for voldsutsatte mødre.
I mange tilfeller blir også barna utsatt for vold – enten som vitner, eller direkte.
– Trumfer mer alvorlige forhold
For Lillian falt verden sammen den dagen et av hennes barn kom hjem og fortalte at det hadde blitt skada av faren.
Ungen hadde vært ulydig, pappa hadde blitt sint.
Etter å ha forlatt en mann som til daglig kjefta på og manipulerte henne, som hadde kasta ting etter henne og dytta henne ned trappa, var Lillians største frykt at han skulle gjøre noe med barna deres.
Hun kjente jo sjøl på hvor kontrollerende og aggressiv han fortsatte å være.
Likevel hadde hun motvillig gått med på delt foreldreomsorg. Han hadde argumentert med at det var hans rett som far, «for sånn er loven».
Denne dagen angra hun på at hun ikke hadde gjort mer for å beskytte barna.
Derfor valgte Lillian å gå rettens vei for å få aleinerett til ungene. Det førte ikke fram.
Sjøl om faren innrømma å ha mista besinnelsen, og det kommer fram i rettsdokumentene at han har utfordringer med sinnemestring, fikk han fortsette å treffe barna.
Det skal nemlig mye til for at noen mister samvær, sjøl når det er vold i bildet.
Det styrende prinsippet er likestilt foreldreskap og at det er til barns beste å ha kontakt med begge sine foreldre. Det blir også lagt opp til at partene sjøl skal bli enige om barnefordelinga og hvordan foreldresamarbeidet skal foregå.
Tanken er god, men samtidig tufta på relasjoner som er forholdsvis normale. For de voldsutsatte kan det heller oppleves som ei tvangstrøye, som presser dem inn i kompromisser og avtaler de egentlig ikke ønsker.
I en studie fra OUS oppga nesten 90 prosent av de voldsutsatte kvinnene at de var bekymra for om samværsavtalen med faren var bra for barna.
Flere av kvinnene NRK har snakka med forteller at barna deres har fått forskjellige plager som følge av det de lever i.
Noen har fått angst, andre spiseforstyrrelser, noen er utagerende og voldelige sjøl, andre sliter med å konsentrere seg på skolen, en del har søvnproblemer, noen driver med sjølskading, og enkelte har blitt innlagt for sjølmordstrusler og -forsøk.
Hver gang Lillian sender barna av gårde, er det med klump i magen.
– Det vil være naivt av meg å late som om alt er greit, når det ikke er det. Hvis det skjer noe med ungene, vil jeg føle at det er min feil, sier hun.
– Min opplevelse er at fars rett til å treffe sine barn, trumfer mer alvorlige forhold. Når det er vold i bildet, må man ta det hensynet først – ikke at man har rett på et barn. Barn har rett til å leve liv uten vold. Og hva med mors liv – skal ikke jeg få leve?
Barns beste?
– Noen ganger kan man virkelig stusse, sier professor og psykologspesialist ved OUS, Solveig Karin Bø Vatnar.
Hun forteller at til og med i tilfeller hvor far har besøksforbud mot mor, så kan det skje at barna likevel må hentes og leveres dem imellom.
– Når en situasjon er alvorlig nok til at foreldrene ikke kan ha kontakt, så skal barna likevel stå midt i det … det kan være vanskelig å forstå at det skal være til det beste for barna.
Vatnar har i ei årrekke forska på partnervold, og gjort studier som viser høy risiko for fortsatt vold etter brudd i forhold med felles barn, og at barna i stor grad blir en del av voldsbildet, sjøl om volden er retta mot forelderen.
– Hvor skal man sette terskelen for når det er bedre for barna å ikke ha samvær med begge foreldre? Vi kan med fordel jobbe mer med denne tematikken, både i forskning og praksis.
Ingen av kvinnene NRK har snakka med, sier at de ønsker at barna ikke skal ha kontakt med sin far, men de ønsker å føle seg trygge. At volden tas på alvor.
At det skal bli bedre når de ber om hjelp. At de ikke skal føle at de står aleine.
Mens Sandra ser vannet renne over frontruta i vaskehallen, skulle hun ønske at noen hadde satt ned foten overfor han.
I stedet har hennes opplevelse vært omtrent det motsatte.
Karakterbrist
Noen uker tidligere.
Rommet på familievernkontoret føltes klamt og trangt. Sjøl om hun satt på en vattert stol, var den ubehagelig hard.
Ved sida av Sandra satt eksmannen, overfor dem en familieterapeut.
Som mange ganger før, var de her for å finne ut av hvordan de skal samarbeide på best mulig måte. Med haka svakt senka mot brystet måtte Sandra fortelle at hun synes det er vanskelig når hun er så redd for eksmannen.
Han har tross alt stått utafor vinduene hennes om natta. Han har ringt og trua sånn at hun nesten besvimte av redsel. Han har rista et av deres barn til det tissa på seg.
– Det her er bare tull. Hun sier ting for at jeg ikke skal få være med barna mine, sa eksmannen.
Han har samme svar på tiltale hver gang: «Det har ikke skjedd.»
Sandra kjente det knøyt seg i magen.
– Kanskje du bare husker litt feil?
Spørsmålet fra terapeuten fikk knuta i magen til å stramme seg. Sandra følte den oppfatta henne som dramatisk og vrang.
– Du veit at du må ikke gjøre far utrygg, fortsatte terapeuten, – det er best om dere klarer å samarbeide for å løse denne konflikten.
Sandra klarte ikke svare på anna måte enn å fryse til og stirre tomt ned i gulvet.
Tårene pressa på. Hun begynte å skjelve.
– Ser dere hva jeg har å stri med? Det er jo hun som er sjuk, kom det fra eksmannen.
Mange som blir utsatt for vold ender opp med å slite psykisk.
NRK har sett dokumentasjon på at Sandra har fått blant anna PTSD-diagnose som følge av traumer fra vold. For henne er det den psykiske volden, spesielt gaslighting, som har vært verst.
Flere av dem NRK har snakka med har blitt diagnostisert med PTSD, andre sliter med angst og depresjon.
Sjøl om det er volden som har gjort dem sjuke, kan de oppleve at sjukdommen blir brukt mot dem. Som Sandras eks gjorde i dette tilfellet.
Som Sandra også opplevde der hun satt, kan naturlige beskyttelsesreaksjoner etter traumer – som det å låse seg – i en del tilfeller mistolkes av hjelpeapparatet.
Mest av alt hadde Sandra lyst til å brøle av full hals:
«DETTE ER IKKE NOEN KONFLIKT – DET ER VOLD! SER DERE IKKE AT DERE BIDRAR TIL VOLDEN VED Å VÆRE NØYTRALE?!!»
Men alt som kom ut av henne var tårene som rant.
Snakker ikke sammen
Sandras opplevelse på familievernkontoret er ikke unik.
Samtlige av dem NRK har snakka med forteller lignende historier – ikke bare fra familievernkontoret, men også når de har søkt hjelp andre steder, som for eksempel hos barnevern, politi, skole, helsevesen eller rettsvesen.
Fordi det ofte er vanskelig å bevise volden, kan de oppleve at den blir satt til side som en konflikt mellom to personer, som tredjeparter er nøytrale til.
Det er heller ikke uvanlig at voldsutøveren får mer sympati, fordi den framstår som mer fatta og fornuftig, mens den voldsutsatte kan oppfattes som tverr og i ubalanse.
Dette kan gi den voldsutsatte følelsen av å simpelthen ikke blir trodd, og at møtet med systemet oppleves som et overgrep i seg sjøl.
Utrolig vanskelig
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som er fagorganet for tjenester som familievern og barnevern, medgir at tjenestene ikke alltid er gode nok til å møte og ivareta voldsutsatte.
– Vold i nære relasjoner er utrolig vanskelig å avdekke og snakke om. Vi anerkjenner behovet for mer kompetanse og bedre verktøy i tjenestene, sier avdelingsdirektør Tove Bruusgaard.
– Har man riktig kompetanse, vil man nok ikke møte de utsatte med ei nøytral holdning. Det er veldig viktig å spre nok kunnskap og bevissthet om dette i alle tjenester som voldsutsatte kan komme i kontakt med.
Ei anna utfordring i møte med systemet, er at det er veldig mange forskjellige instanser med forskjellige ansvarsområder.
Det er brei enighet om at samarbeid mellom tjenestene er viktig for at voldsutsatte skal få et godt tilbud og klare å bygge seg trygge liv. Ikke minst for at de skal slippe belastninga med å igjen og igjen måtte fortelle om hva de lever i, og slippe å være sin egen koordinator i mylderet av tjenester.
En rekke tjenester er derfor lovpålagt å samarbeide, men likevel har mange av kvinnene NRK har snakka med opplevd seg som kasteballer i systemet – usikre på hvor det egentlig er meninga de skal få hjelp til hva, og om de i det hele tatt får hjelp.
I både en rapport fra NORCE og NKVTS og Riksrevisjonens rapport kommer det fram at mange av instansene ikke snakker særlig godt sammen.
Riksrevisjonen viser til at det sia år 2000 har vært flere nasjonale handlingsplaner som har bidratt til å styrke innsatsen på flere områder, men at det likevel er vedvarende svakheter i samhandlinga for å sikre et helhetlig tilbud.
Også forskere, fagfolk og faginstanser som NRK har vært i kontakt med, erkjenner utfordringa.
10.000 stikk
Det er viktig å understreke at en god del voldsutsatte så klart får hjelp, men i de tilfellene systemet svikter, kan konsekvensene være alvorlige.
I Partnerdrapsutvalgets rapport fra 2020, «Varslede drap?», kom det fram at drap kunne ha vært avverga om rette instanser hadde handla på det de visste på gitte tidspunkt.
For Katja holdt det på å gå galt.
Hun endte opp med knuste tenner og varig nakkeskade.
Etter at Katja flytta ut, kom han hjem til henne og voldtok, mishandla og kvalte henne til hun besvimte.
Før dette hadde hun i årevis levd i et strengt regime hvor han bestemte alt – fra hvem hun fikk snakke med, til hvordan hun skulle sette ting inn i oppvaskmaskinen. Gjorde hun noe feil, blei hun slengt veggimellom.
Da hun ikke fikk fred etter å ha forlatt han, bestemte Katja seg for å anmelde. NRK har sett dokumenter som bekrefter dette.
Det gikk lang tid før det kom noen avgjørelse. I mellomtida måtte hun flytte fordi eksen altfor ofte oppsøkte henne. Enkelte ganger stilte han seg bare utafor huset hennes og skreik.
Da brevet fra politiet omsider kom, var det som nok et slag i magen.
Tall fra SSB viser at over 70 prosent av alle anmeldelsene om vold i nære relasjoner de siste ti åra har blitt henlagt.
Oppklaringsprosenten har også sunket mye de siste åra. I 2015 lå den på 39 prosent, i 2020 var den nede på 29 prosent, og nå er den på 23 prosent.
Konsekvensen av en såpass høy andel henleggelser er at en del voldsutsatte kan kvie seg for å anmelde. De spør seg om det er noen vits, og frykter at det heller kommer til å gjøre ting verre.
For Katja var det å anmelde på ingen måte verdt det.
Henlegger ikke lett
– Vi er litt usikre på hva som er årsaken til nedgangen i andelen oppklarte saker de siste åra, men det er noe vi jobber for å finne ut av, sier førstestatsadvokat hos Riksadvokaten, Olav Helge Thue.
– Nedgangen er bekymringsfull, og det må jobbes for å få tallet opp på et høyere nivå. Samtidig er det ikke mange saksområder hvor politiet bruker mer ressurser på å etterforske og påtaleavgjøre enn nettopp denne sakstypen. De henlegger ikke disse sakene lett.
At høye henleggelsestall fører til at enkelte kvier seg for å anmelde, synes Thue er trist.
– Vi vet at det å leve i et mishandlingsregime har store personlige konsekvenser for både barn og voksne. Hvis det er riktig at enkelte kvier seg for å anmelde fordi oppklaringsandelen er lav, er det beklagelig. Uten anmeldelser er det grunn til å tro at enda færre saker blir oppklart.
Skal ikke stå aleine
Seksjonssjef for forebygging og etterretning i Politidirektoratet, Kristin Elnæs, understreker at en henleggelse ikke betyr at politiet ikke tror på den som har anmeldt.
– Men beviskravene i en straffesak er høye – for å bli dømt skal skylda være bevist over enhver tvil.
Hun sier videre at det er viktig for politiet at de som kommer til dem føler seg godt ivaretatt, og at dette er noe de stadig jobber med å bli bedre på.
– At folk skal føle at de står aleine og ikke får hjelp videre i en sånn situasjon, er noe vi må unngå for alt det er verdt.
Stryke han med håra
Margaret kom på si side aldri så langt som å anmelde. Ei realitetsorientering fra advokaten hennes, fikk Margaret på andre tanker.
Hun forteller at barna hennes ofte er prega av angst og redsel for å gjøre noe feil etter at de har vært hos faren. NRK har hørt lydopptak som bekrefter dette.
Det har også vært netter hvor ungene ikke har turt å sove, fordi faren «klikka» kvelden før og de har vært redde for å bli drept i søvne.
Margaret har også kjent på denne frykta. Den første tida etter at hun flytta for seg sjøl klarte hun ikke å legge seg uten å ha på husalarmen.
– Man hører historier om «familiefar som går bananas». Hvis det er én det kunne ha tilta nok for, så er det han.
Som mange av kvinnene NRK har snakka med, søkte Margaret hjelp flere steder i hjelpeapparatet, men det var ikke her hun fant noen løsning. Det var heller i rådet fra advokaten da hun vurderte å anmelde – et råd hun aldri kommer til å glemme:
«Akkurat den typen mann har jeg vært i retten med før. Hadde jeg vært deg, ville jeg sett om det var mulig å stryke han med håra.»
– Det var vanskelig og imot all følelse av rettferdighet. Men jeg innså at du kan ikke tenke på hvordan det burde være når du må forholde deg til en som driter en lang marsj i det.
Så Margaret fortsetter å føye seg for eksmannen, akkurat som hun gjorde da de var gift. Det har vært den eneste måten å ta tilbake litt kontroll på og sørge for at ting i alle fall ikke blir verre.
Samfunnet melder pass
– Samfunnet har ikke så mye å stille opp med i møte med en grenseløs voldsutøver som ikke forholder seg til regler.
Det sier Margunn Bjørnholt, som forsker på partnervold etter samlivsbrudd ved NKVTS.
Hun mener den største systemsvikta ligger i manglende kompetanse og evne til å identifisere vold, men samtidig påpeker hun at det ikke alltid har noe å si at systemet tror på den utsatte og ønsker å hjelpe.
– Ei av deltakerne i mi forskning blei i flere instanser trøsta med at voldsutøveren var mye eldre enn henne, så han kom til å dø før henne. Her er ikke problemet at hun ikke blir trodd, men at samfunnet melder pass.
Bjørnholt mener man må legge mer ressurser i å motarbeide partnervold og beskytte de utsatte, og ikke minst bruke forskning og anna kunnskap.
– Man veit mye om hva problemene består i, og hvor det går galt. Til sammen tenker jeg det finnes et ganske godt kunnskapsgrunnlag for å handle, sier hun.
– Men det krever systematisk innsats, både innafor de enkelte instansene og på tvers.
Åtte departementer samarbeider
I etterkant av Riksrevisjonens rapport har justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) lova forsterka innsats mot vold i nære relasjoner.
Det skal blant anna komme en partnerdrapskommisjon, reglene rundt voldsalarm skal revideres med et mål om økt bruk av omvendt voldsalarm, og i tillegg samarbeider åtte departementer om en opptrappingsplan, som skal følge opp anbefalingene fra både Riksrevisjonen, Partnerdrapsutvalget, samt Barnevoldsutvalgets rapport fra 2017.
Arbeidet ledes av Justis- og beredskapsdepartementet, og skal legges fram høsten 2023.
Kan ikke tolereres
– Forebygging og bekjempelsen av vold i nære relasjoner prioriteres høyt av denne regjeringa. Dette er vold som i ytterste konsekvens tar liv, sier statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet, Geir Indrefjord (Sp).
– I et rettssamfunn som vårt kan vi ikke tolerere at mange utsettes for grov kriminalitet på det stedet man skal være tryggest; i sitt eget hjem.
I arbeidet med den kommende opptrappingsplanen skal alle relevante instanser involveres, med mål om å styrke samhandlinga på tvers av sektorer, samt sørge for at vold og overgrep får nødvendig prioritet i hele straffesakskjeden, sier statssekretæren.
Planen skal også behandle blant anna spørsmål om samvær og ordninger knytta til dette, samt hvordan en skal heve kompetansen i miljøene som jobber med vold i nære relasjoner.
Indrefjord sier at saker der det er felles barn er spesielt vanskelige, men at økt kunnskap kan bidra til at volden fanges opp og håndteres best mulig.
Han påpeker samtidig at det er viktig å ty til mulighetene som allerede ligger i dagens lovverk, som for eksempel midlertidige avgjørelser og bruk av sakkyndige.
Som svar til påstanden om at samfunnet har lite å stille opp med i møte med grenseløse voldsutøvere, viser statssekretæren til en rekke virkemidler som er tilgjengelig for å beskytte dem som blir utsatt for trusler og vold fra nåværende eller tidligere partner.
Eksempelvis mobil voldsalarm, omvendt voldsalarm, besøks- og kontaktforbud, sperra adresse, og i særlige tilfeller rett til å benytte fiktive personopplysninger.
Indrefjord viser også til at det er utarbeida risikovurderingsverktøy og praksiser for å jobbe bedre med forebygging og ivaretakelse av utsatte og voldsutøvere – og det er blant anna slike tiltak som skal videreutvikles i opptrappingsplanen.
– Det er veldig viktig at de som er utsatt for vold søker hjelp og at vi som samfunn støtter dem. De skal bli møtt på en god og hensynsfull måte.
Et styrka system er alt kvinnene NRK har vært i kontakt med, ønsker seg. Det er også derfor de har trossa frykta og valgt å fortelle.
Men etter å ha levd i vold i årevis, er håpet skjørt.
Ut av vaskehallen
Sandra sitter fortsatt i bilen og hører på susinga fra lufttørkeren.
Etter at den har blåst bort restene av såpe og vann, starter han motoren igjen.
Nå er det som om ingenting har skjedd. Han skrur opp radioen og nynner litt.
Det er med et bredt smil om munnen han stanser i oppkjørselen.
– Sorry for at du blei litt sein til avtalen din nå. Du får hilse fra meg og beklage – det går sikkert bra, sier han.
Sandra sier ingenting. Med følelsen av sirup i kroppen kommer hun seg så raskt som overhodet mulig vekk fra bilen.
Først da hun har kommet seg inn og lukka døra bak seg, går pusten litt lettere.
Men å puste helt ut, tør hun ikke.
«Det eneste vi begge to har lært, er at han kan gjøre hva han vil mot meg, og at det ikke hjelper for meg å si ifra.»
Hei!
Takk for at du har lest helt hit! Har du noen tanker om det du har lest, eller innspill til saker vi bør se videre på? Send meg gjerne en e-post!
Trenger du noen å snakke med? Da kan du kontakte den døgnåpne vold- og overgrepslinjen på tlf. 116 006, eller via chat her.