– Flaut å si at jeg var brannmann

– Det er et skikkelig kick der og da, hjertet pumper fortere enn vanlig når vi løper ut i garderoben, sier Anne-Marie Gramstad.

Der står støvlene klare på rekke og rad, så det bare er å hoppe oppi og dra opp buksene. Jakka og hjelmen tar de i hånda mens de stormer ut.

Hun innrømmer at det er spennende og at man til og med kan bli glad når alarmen går.

– Man greier kanskje å berge noen, og hvis det er en dødsulykke er det jo fint for de pårørende å ha ei grav å gå til.

Først i landet

Det var egentlig tilfeldigheter som gjorde at guttejenta fra Kristiansand bestemte seg for å søke på aspirantkurset til brannvesenet i Trondheim i 1987. Hun greide alle kravene og kom inn.

– Brannmesteren i Trondheim hadde bestemt seg for å få jenter inn i brannvesenet og ville nok gjerne være først i landet, tror hun.

Derfor ble det også mye oppstyr.

– Jeg husker blant annet at Arbeideravisa sto og ventet utenfor huset mitt da jeg kom hjem.

Lot folk tro hun var vaskedame

Det stråler av Anne når hun beskriver hvor mye hun elsker jobben sin. Det har hun for så vidt alltid gjort, men i 1987 var det mange som reagerte på at en ung mor til en treåring gikk inn i brannvesenet.

– Jeg syntes egentlig at det var litt flaut å si at jeg var brannmann. Da jeg sa at jeg jobbet på brannstasjonen trodde folk at jeg vasket, og da sa jeg bare ja.

– Jeg var jo ikke noen mann, ikke sant. Og det var ingen andre damer som jobbet som der.

Mente hun ødela machoyrket

Aspirantene som startet sammen med henne ble raskt gode kolleger. Slik var det ikke med de gamle ringrevene på Trondheim brannstasjon.

– Det var de gamle som skulle gå av med pensjon som reagerte mest. De likte ikke at det kom en jente og «ødela» machoyrket deres.

En av dem gikk så langt som å nekte å sitte sammen med henne i utrykningsbilen. Han sa han fryktet at hun ikke ville greie å redde ham ut hvis noe skjedde med ham.

– Jeg ble skikkelig lei meg, for jeg var jo godkjent røykdykker som alle de andre og måtte gjennom de samme kravene.

– Heldigvis har de gått av med pensjon for lenge siden, så den holdninga der er borte.

– Men det fins jo enda folk som mener at kvinner ikke har noe å gjøre i brannvesenet.

Klikk på bildene for å se andre tøffe damer som var de første i Norge. Under kan du lese hvordan brannfolk taklet dødsulykker:

Første gang en bestemor ble godkjent redningsdykker

Anne har fortsatt 6 år igjen til pensjonsalderen, og fram til at hun i fjor greide hun røykdykkerprøvene med glans. Nå har hun rykket opp og blitt underbrannmester, og slipper de knallharde testene.

Prøven består i å rigge seg opp med 23 kilo utrykningsutstyr, så ta minst sju armhevninger, militærpress, gå i oppoverbakke på tredemølla i 8 minutter i 6,5 kilometer i timen og hoppe i en ribbevegg.

– Det er ganske tungt med utrykningstøy på seg for man får jo ikke sluppet ut varmen, forteller hun.

Likevel måtte hun brife med et par ekstra armhevinger.

– Vi var to som tok testen sammen, og jeg tenkte at hvis han klarte det så skulle jeg også klare det. Og det gjorde jeg, gliser hun.

I motsetning til for eksempel politiet og forsvaret stiller brannvesenet samme fysiske krav til kvinner som til menn.

Hun tror at hun kanskje er ekstra sterk til å være jente, men mener at det er mangekvinner som kan bli brannkonstabler.

– Man må kanskje bare trene litt mer.

Da hun selv ble redningsdykker for noen år siden ventet hun sitt andre barnebarn.

Hør hvordan instruktøren reagerte på det:

Tøffingene er blitt mykere

Det lukter røyk inne i garderobene på Kristiansand Brannstasjon. Det sitter igjen i klær og utstyr. Mange av utrykningene gjelder imidlertid ikke brann.

– Vi rykker ut på drukningsulykker, trafikkulykker og når har vi også et eget klatreteam som driver med tauredning og som for eksempel kan redde folk ned fra kraner. Det er kjempespennende.

Etter over 26 år i yrket har hun likevel ikke vent seg til de mest tragiske utfallene.

– Nei, vi er jo mennesker vi også, men noen må jo ha den jobben. Du tenker ikke over det på samme måte, det er jo annerledes om det er familie.

Da hun startet måtte de likevel takle slike inntrykk alene. Man skulle være tøff, og siden guttene var det ble også Anne det.

– Det er veldig annerledes i dag. Nå har vi debrifing, og kan snakke om alt, si at vi er lei oss og til og med grine hvis det trengs.

– Tror du det er fordi det er flere damer i yrket?

– Det vet jeg ikke, kanskje.

(Artikkelen fortsetter under videoen)