Enkelte turer blir aldri som før

Å ferdes på fjellet kan være livsfarlig. En av dem som fikk merke de enorme kreftene på kroppen er Bård Even Pettersen fra Troms.

– Det å miste to av sine bestevenner på en sånn måte er skikkelig tøft. Det er vanskelig å beskrive med ord egentlig.

Bård Even Pettersen og skredekspert Kjetil Brattlien nyter januarnaturen på sitt vakreste. De er på ski i fjellpartiene på Kvaløya i Troms. Men disse to vet også godt hvor brutal naturen kan være.

Her mistet Bård Even to av sine bestevenner for fire år siden. Kjetil møtte han og skrev rapporten etterpå. Få personer har rykket ut på flere snøskred enn han.

– Snøskredene er veldig lunefulle. Det kan gå bra å gjøre feil i mange år. Naturen kan tilgi at du ikke har skjønt all dens uhumskheter, men én dag sier naturen ifra, forteller Kjetil.

Samlet erfaringene i bok

– Man visste jo at det kunne gå skred, men man trodde kanskje at det skjer alle andre, ikke oss. Man levde i en fantasi egentlig, sier Bård Even.

For skredekspert Kjetil er det viktig å dokumentere hver utrykning.

Jobben hans er å samle kunnskap om hvordan de enorme kreftene oppfører seg.

Nå har han samlet erfaringene i en ny bok. Etter hvert ser han et tydelig mønster.

– Den typiske skredulykken skjer med en mann på rundt 40 år som har valgt å dra ut i bratt terreng på helgetur med gutta. De er kanskje gode på fjellski og langrenn, men de har liten skredkunnskap. Så det er en helt ny arena.

– Tankene kommer veldig lett

Bård Even og Kjetil nyter den aller vakreste dagen, soldagen, i retning Middagstinden som for fire år siden.

– Hvis man er i for eksempel fjellet, ting som var naturlig å gjøre sammen med de to kompisene, så kommer tankene veldig lett, sier Bård Even.

Søskenbarnene Harald og Roger Andersen, som omkom i skredet for fire år siden, hadde til sammen sju barn.

– Det var de beste vennene jeg hadde.

Bård Even som normalt aldri tar bilder på tur, tok flere bilder på ulykkesdagen.

– Her er Roger nesten kommet opp på Tverrfjellet. Vi hadde snakket om at snøen var veldig kompakt, og at det ikke kunne være skredfare den dagen, forteller Bård Even mens han ser på bildene.

– Eksploderte plutselig

Selve skredet ble utløst i et skar. Helninger som er mindre enn 30 grader er som regel trygge. Denne stigningen var mellom 35 og 40 grader.

– Det var såpass bratt der at du måtte slå med skiene i snøen for å få tak. Så eksploderte det plutselig. Jeg rakk egentlig ikke å tenke på noe. Til å begynne med var jeg på overflaten, men så ble det mørkt, sier Bård Even.

I løpet av sekunder raser det fra hele fjellsiden. Når hjelpemannskapene først er på plass har det gått lang tid. I de kritiske minuttene etterpå gikk ingenting som planlagt.

– Det var en fortvilet leteaksjon hvor de ikke hadde utstyret som de trengte. Det var ikke mobildekning og redningsmannskapene kom først en time og tre kvarter etter at skredet gikk. Da er løpet kjørt, sier Kjetil.

– Vil alltid slite med det jeg har opplevd

Bård Even husker hvor raskt alt skjedde og hvor vilkårlig alt var. Det at han og kompisen William stanset ved en fjellhylle og overlevde, mens Roger og Harald ble tatt videre ned.

Men det han husker aller best er fortvilelsen over at de manglet nødvendig utstyr. Spaden som lå igjen hjemme.

– Vi måtte bruke det vi hadde og det var ikke masse. Jeg stod der med en ødelagt fot og sparket i snøen. Den håpløsheten kan ikke beskrives. William hadde etter hvert fått tak i hjelp og kom tilbake. Jeg var kanskje kommet en halvmeter ned ved å sparke i snøen og samtidig stø meg med to staver. Da William kom, tok han skien og begynte å grave.

Det finnes én tid før og én tid etter. Alt Bård Even vet i dag skulle han ønske han visste før.

– Jeg vil nok alltid slite med det jeg har opplevd, men jeg nyter naturen i dag. Jeg går på ski, men det blir aldri det samme. Jeg har hele tiden den utrygge følelsen med meg.