De bor over hele landet – få vet hvem de er
Det kvenske folket er tilsynelatende borte. Språket er i ferd med å dø ut. Kan den nye oppvåkningen blant unge redde et helt folk?
Få har hørt om kvenene/norskfinnene, enda færre vet at de er en av Norges fem minoriteter. I tillegg er det kvenske språket et av de mest truede i Europa.
De ble, som samene, et offer for fornorskningspolitikken. Det fikk store konsekvenser for dem. De ble et folk uten historie, uten fortid og uten stolthet.
Nå nekter de å la språket og kulturen gå til grunne.
Gjennom fem personer skal vi fortelle hvem de er og hvordan etterkommerne etter en fornorsket minoritet vil ta tilbake språket og kulturen. De vil heve stemmene.
Unge kvener nekter å tie
Det er særlig de unge som ikke lenger aksepterer å bli tiet i hjel. De vil fortelle om det de gamle ikke ville snakke om, deres historie og kultur.
En av dem er May-Britt Blomli.
May-Britt Blomli og Heidi Blomli snakker om gamle kvenske tradisjoner ved bordet i kafélokalet i Nordreisa.
Foto: Laila Lanes / NRK– Jeg er litt sånn moderne kven som drar på kafé og drikker cappuccino, ler May-Britt Blomli. Hun tar med cappuccinokoppen og finner et bord for seg og søsteren Heidi Johanne i kafélokalet på Storslett hjemme i Nordreisa i Nord-Troms.
De snakker om at de knapt nok har smakt den gamle kvenske tradisjonen kaffeost. Og det er ikke den eneste tradisjonen som er i ferd med å bli borte. May-Britt syns det er trist at så mye kan forsvinne og at kvenene er blitt så usynlige.
– Vi må heve stemmene og gjøre oss mer synlig i samfunnet, sier hun.
Den kvenske og finske innvandringen pågikk i flere hundre år allerede fra 1500-tallet. De kom fra Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland. Mange flyktet fra kriger, sult og fattigdom, andre søkte arbeid langs den fiskerike kysten i nord. I dag bor det etterkommere etter dem over hele landet.
Kvener/norskfinner er en av de fem nasjonale minoritetene i Norge.
De andre nasjonale minoritetene er romanifolket/tatere, romer, skogfinner og jøder. Samer har status som urfolk i Norge.
Kvenene er etterkommere etter folk som vandret til Nord-Norge fra Nord-Finland og Tornedalen i Nord-Sverige fram til 1945.
De første kom allerede til området 1500-1600-tallet, men flyttingen startet for alvor på 1700-tallet, særlig til Nord-Troms, Vest-Finnmark, Indre Finnmarks og Ofoten-området.
På 1800-tallet kom de også til Øst-Finnmark.
Fram til begynnelsen av 1900-tallet hadde de slått seg ned langs hele kysten i nord.
Ved folketellingen i 1875 ble 24,2 prosent av befolkingen i Finnmark registrert som kvener.
I Troms ble 7,7 prosent av befolkingen registrert som kvener.
Reisadalen, May-Britts hjemsted, er et av kjerneområdene for den kvenske og finske innvandringen. Men norske myndigheter gjorde alt de kunne for at folket skulle bli norsk.
– Det er vanskelig å forsone seg med det som skjedde, sier May-Britt.
Hun syns det er sårt at myndighetenes politikk førte til at familiens identitet forsvant på bare en generasjon. Hennes foreldre fikk ikke føre språket videre.
Fornorskningspolitikken som ble gjennomført mot samer, kvener, norskfinner og skogfinner i rundt 100 år fra 1850 var effektiv. Folkegruppene ble nesten visket bort fra kartet og samfunnet.
Jeg sliter fortsatt med å godta alt vi har mistet.
Å finne sin identitet
May-Britt er egentlig litt sint. I dag føler hun stolthet over sine kvenske og samiske røtter, det fikk hun ikke anledning til i sin oppvekst. Ingen snakket om den kvenske arven. Myndighetene tok fra foreldrene og besteforeldrene stoltheten og mange følte i stedet skam over det de kom fra.
Det var først da hun ble voksen May-Britt begynte å forstå.
– Jeg sliter fortsatt med å godta alt vi har mistet, sier hun.
Hun har mange gode minner fra sin oppvekst, minner hun i dag forstår har tilknytning til den kvenske kulturarven. Familien har alltid brukt sauna, faren har bygd og kjørt elvebåt på Reisaelva, stedsnavn med rare ord som de ikke forsto. Ingen sa at det var kvenske skikker.
Søskenflokken på åtte kunne ha vokst opp som trespråklig. Besteforeldrene snakket både norsk, samisk og kvensk. Men i det norske samfunnet hadde ikke kvensk og samisk noen plass, språkene skulle ikke læres videre til neste generasjon. Det hadde foreldrene lært.
Hun og søsteren bærer på en sorg fordi de aldri fikk lære språkene til besteforeldrene. Politikken som ble ført har gjort at de har vokst opp uten helt å vite hvem de er, uten en identitet.
– Vi har mistet så mye uten å vite hva vi har mistet, sier Heidi Johanne.
May-Britt vil ta tilbake kulturen og gjerne språket også om hun klarer det. Hun har begynt på kurs, men kvensk er et vanskelig språk å lære.
Noen var heldige og fikk med seg språket.
Trosset myndighetene og lærte seg det forbudte språket
Nils-Einar Ørnebakk lot aldri myndighetene få ta fra han det kvenske språket. Det angrer han ikke på i dag.
Han vandrer på Oslo S og minnes språkkaféene til Østlandet kvenforening der han fikk møte likesinnede og snakke språket foreldrene ikke ville snakke til han.
Nils-Einar Ørnebakk sammen med Østlandet kvenforening har arrangert mange møter med andre kvener på Oslo S.
Foto: Truls Alnes Antonsen / NRKDa Nils-Einar vokste opp i Skibotn i Storfjord en stund etter krigen var fortsatt fornorskningspolitikken i praksis gjeldende. Den gang skulle ikke barna lære hverken samisk eller kvensk.
De fleste foreldre lot seg overbevise av myndighetenes formaninger om at det ikke var mulig å lære flere språk samtidig. Barna måtte lære norsk.
Også Nils-Einars foreldre var trespråklig. Moren snakket samisk med sin far. Med sin mann, Nils-Einars far, snakket hun kvensk, eller finsk som de kalte språket den gang. Til barna snakket hun norsk.
– For det hadde myndighetene bestemt.
Når Nils-Einar i dag ser at han er en av få i sin generasjon som fikk språket med seg, forstår han konsekvensene av fornorskningspolitikken.
Kvensk ble foreldrene sitt eget språk. Et kjøkkenspråk ble det kalt av noen, som bare ble brukt hjemme, innenfor husets fire vegger.
– Vi tenkte aldri på at det var fornorskingspolitikk vi var utsatt for, den gang kjente ingen engang til ordet.
Skibotn var i tillegg berørt av det som blir kalt «den finske fare». Folk i bygda ble på grunn av sin kvenske bakgrunn mistenkt for å støtte en finsk ekspansjon i nord. Også dette førte til at mange så det best å forlate kulturen og glemme språket.
I dag snakker 68 år gamle Nils-Einar flytende kvensk og finsk.
Han har bodd i Oslo i flere tiår og jobber med å få kvenfolkets historie og kultur fram i lyset igjen. 16. mars 2020 var et av hans største øyeblikk. På Kvenfolkets dag ble kvenflagget heist for første gang i hovedstaden, byen som ifølge han er landets største kvenby.
– Det var et stort øyeblikk for oss alle. Flagget er jo den sterkeste fysiske markøren vi har.
Nils-Einar Ørnebakk har på seg en kvendrakt. Ideen om en egen kvendrakt kom fra «kvenkunstneren» fra Nord-Troms, Jens Stark i 1995. Han ønsket at også kvenene skulle ha en egen drakt som de kunne bruke i 17. mai, barnedåp, konfirmasjon, bryllup eller andre festsammenhenger der det er vanlig å bruke bunad.
Foto: Truls Alnes Antonsen / NRKFlagget ble også heist andre steder som Trondheim, Tromsø og Vadsø. Den kvenske kulturen blir mer og mer synlig over hele landet på grunn av folk som Nils-Einar.
Og det finnes mange måter å synliggjøre det tapte på.
Viser tapt identitet gjennom kunst
– Jeg har ikke kommet så langt med kunsten min enda, men jeg prøver å inkludere det kvenske så godt jeg kan, sier Maiya Syrstad Jerijervi.
Hun tar seg en kaffe latte og setter seg ved vinduskarmen. Det er ettermiddag på Grünerløkka i Oslo og det begynner å bli mørkt. Einar Granum Kunstfagskole, hvor Maiya studerer kunst på sitt siste år, ligger i bydelen.
Den 23 år gamle kunstneren er kanskje i starten av sin kunstnerkarriere, men har allerede blant annet vært med på den nordiske utstillingen til Young Arctic Artists 2021. Der stilte hun ut Jerijärvi/Jerijervi, et maleri som forteller om en del av hennes og kvenfolkets historie.
Maiya Syrstad Jerijervi er opprinnelig fra Kirkenes, men studerer nå kunst ved Einar Granum Kunstfagskole i Oslo.
Foto: Truls Alnes Antonsen / NRKSom May-Britt, ble Maiya opptatt av sine kvenske aner først i voksen alder. En slektning ble interessert i familiens unike etternavn og ville vite hvor det kommer fra. Snart fant slektningen ut at navnet opprinnelig hadde vært Jerijärvi med finsk/svensk ä, og hadde fått en norsk skrivemåte da familien kom fra Finland til Norge.
Maiya ville vite mer om det kvenske opphavet sitt, men de personene som kunne svare best på spørsmålene var allerede borte. Bestefar og hans bror, som var mest klar over sin kvenske kulturarv, var begge døde.
– De tok sin kvenske kultur med seg i graven, sier Maiya.
Maiya rakk aldri å høre hva det kvenske hadde betydd for dem, og hvordan det å være kven var for dem. Men kven var hun allikevel, deres arv lever gjennom henne selv om hun aldri kunne snakke med dem.
– Det er få som kan fortelle oss hvordan det egentlig var å være kven. Vi unge kvener i dag må finne vår egen måte å gjøre det på.
Dette ville hun også vise gjennom maleriet Jerijärvi/Jerijervi. Hvordan det kvenske lever gjennom henne og alle andre kvener selv om den opprinnelige kvenske kulturen og levemåten nesten bare finnes i gamle bilder og historier.
Jerijärvi/Jerijervi viser er at selv om de er borte, er de fortsatt veldig levende. Akkurat som deres arv er.
Maiya er ikke bitter for at hun ikke lærte om sine kvenske aner. Hun forstår at hennes forfedre valgte å ikke gi deres kultur og språk videre på grunn av fornorskningen. Hun vil ha fokus på nåtiden.
For det er mange måter å være kven på, for henne er det å uttrykke det gjennom kunst.
For noen andre er det viktig å prøve å ta tilbake det kvenske språket, et av Europas mest truede språk.
Maiya mener at unge kvener må finne sine egen måte å finne ut hvordan å være kven.
Foto: Truls Alnes Antonsen / NRKVil ta bestemorens språk tilbake
«Nåh!»
Det var et uttrykk som ga Alma Olsen en mystisk hjemmefølelse da hun for noen år siden arbeidet i Estland som universitetslektor i norsk ved Universitetet i Tartu. Hun skjønte ikke da hvor den merkelige følelsen kom fra, det gjør hun i dag.
Hennes kvenskspråklige bestemor brukte ofte uttrykket som viste seg å være vanlig også på søsterspråket estisk.
35 år gamle Alma er opprinnelig fra Bodø, men har bodd i Trondheim siden hun ble nitten. Der møter også NRK henne, foran den velkjente Nidarosdomen. Alma er kledd i svart, men de blåe kvenvottene med motiv av kvenrosen lyser opp i det mørke.
Vottene er Almas måte å vise hvem hun er og hvor hennes røtter kommer fra. Men for henne ville det vært enda viktigere å kunne det kvenske språket, bestemorens språk som Alma selv ikke lærte i barndommen.
Gjennom språket kunne jeg hatt bånd med min bestemor.
Bestemoren vokste opp i Vadsø i Øst-Finnmark og flyttet til Bodø da hun møtte Almas norske bestefar og giftet seg. Som Nils-Einar sin mor brukte hun imidlertid kvensk bare med andre voksne, til sine fem barn snakket hun kun norsk.
Alma hørte aldri bestemoren snakke noe annet enn norsk selv om hun alltid var klar over at hun hadde finske aner.
– Hun hadde jo sånn finsk aksent, men jeg trodde at der var sånn bestemødre snakket, ler Olsen.
Kvensk er definert som et av Europas mest truede språk. Det er et østersjøfinsk språk som er nært beslektet med meänkieli i Sverige og med nordfinske dialekter i Finland.
Andre østersjøfinske språk er blant annet samisk og estisk.
Kvensk ble anerkjent som et minoritetsspråk av norske myndigheter i 2005.
Er kvensk en finsk dialekt?
Før anerkjennelse foregikk det mange og grundige diskusjoner om kvensk kan oppfattes som et eget språk eller som en finsk dialekt.
Er kvensk en finsk dialekt?
Over en lang periode hadde kvensk utviklet seg uavhengig av språkutviklingen i Finland, og til slutt var forskjellene så store at man kunne snakke om forskjellige språk.
Kvensk vs. Finsk
Kvener og finlendere kan forstå hverandre, men det største hinderet for forståelse angår ordforråd knyttet til moderne liv og samfunn.
departement (n.) / departementti (k.) / ministeriö (f.)
regel (n.) / reekeli (k.) / sääntö (f.)
statsminister (n.) / staatinministeri (k.) / pääministeri (f.)
Kvensk språk omtaltes av kvenene/norskfinnene på mange måter.
Utenom kvensk/kväänin kieli, hører man ofte begrepene kainun kieli, våres språk, kjøkkenfinsk, Skibotn-/Alta-/ Varangerfinsk el.l., eller rett og slett bare finsk.
Antallet språkbrukere er usikkert, og anslag varierer mellom 2000 og minst 10 000 ifølge utdanningsdirektoratet.
De fleste av disse språkbrukerne er imidlertid eldre, og derfor er det nå stor fare for at språket kan dø ut.
I 2018 ble Alma interessert i sin slektshistorie og lærte mer om bestemoren sin bakgrunn. Det var da hun oppdaget begrepet «kvensk» og skjønte at også hun er kven.
Spesielt interessert ble Alma i det kvenske språket. Hun har alltid vært opptatt av språk og har mastergrad i nordisk ved NTNU. For henne er språk mye mer enn ord og grammatikk. Det er en del av kulturen og historien. Gjennom språket kan man lære så mye mer om folk og deres tankegang.
Hun begynte å lete etter materiale for å lære mer om bestemorens språk. Alma føler at å lære språket vil føre henne nærmere bestemoren.
– Kvensk ble et spesielt språk for meg. Et hjertespråk. Gjennom det kunne jeg på en måte bli bedre kjent med bestemor og hennes liv og kultur. Språket kan knytte bånd mellom oss, selv om hun allerede er borte.
Alma Olsen har alltid vært interessert i språk, men kvensk er noe spesielt for henne. En bånd gjennom hennes nåtid og fortid.
Foto: BENT LINDSETMO / NRKAlma studerer språket mest hjemmefra med læremateriale hun finner på nett, men deltok også på nybegynnerkurs som den lokale kvenforeningen arrangerte i Trondheim. I 2020 fikk hun studieplass på bachelor i kvensk ved UiT Norges arktiske universitet, men med livet og arbeidet i Trondheim ble det vanskelig.
UiT har gitt henne mulighet til å søke reisestøtte, men det er fortsatt uklart om hun får det.
Alma håper at kvener utenfor Troms og Finnmark i fremtiden får bedre muligheter for å lære språket sitt også hjemmefra. I dag kan man bare lære kvensk ved UiT og på tilfeldige kurs.
Hennes vilje til å lære er stor, men hun er ikke sikker på om det er nok.
– Jeg vet ikke om jeg en gang klarer å lære kvensk. Det hadde selvsagt vært utrolig flott. Kvensk er et utdøende språk. Når et språk dør, mister man samtidig mye av kulturen og historien med det.
Neste generasjon må lære språket
Merethe Eidstø i Tromsø ser håp for fremtiden. Merethe er en av få fra den yngre generasjonen som snakker kvensk. Men om språket skal overleve, må også flere barn og unge lære seg det.
Når NRK møter henne og barna hennes i Tromsø sentrum, sover den yngste i vognen. Merethe graver i sekken sin mens hun snakker med femåringen sin.
– Halluutko sie vantthuut, spør Merethe og viser et par votter til gutten.
– En mie, sier gutten mens han rister på hodet og banker i isen på bakken.
Både sønnen og den yngre datteren snakker og forstår kvensk. Det er et av familiens hjemmespråk.
Jeg vil ikke at de, når de blir tenåringer, sier til meg: «Mamma, hvorfor gjorde du ikke mer?»
Merethe lærte ikke selv språket i barndommen, selv om kvensk var hennes fars morsmål. Språket lærte hun i voksen alder etter å ha studert finsk ved universitetet.
Om Merethe ikke hadde blitt interessert i det finske språket da hun var nitten, er det ikke sikkert at hun hadde skjønt at faren snakket noe annet enn finsk.
– Jeg hadde jo skjønt at far snakket finsk på en annen måte enn jeg hadde lært meg i Finland. Men da skjønte jeg hvorfor han ble så irritert da jeg prøvde å rette på han, ler Merethe.
Derfor vil Merethe lære språket til barna sine allerede i barndommen og gi dem mulighet til å ta språket videre. Hun har snakket kvensk med dem siden de ble født.
I dag bruker hun språket i hverdagssituasjoner. «Onko sinula nälkä/Er du sulten?», «Halluutko sie lissää leippää/Vil du ha mer brød?», er vanlige spørsmål man kan høre hjemme hos Merethe.
I tillegg synger de kvenske sanger sammen og leser fra en av de få barnebøkene som finnes på språket.
På grunn av sin språkkompetanse og arbeid i Kvensk institutt, klarer Merethe også selv oversette norske barnebøker til kvensk.
Det går an å oversette enkle norske barnebøker, men når barna mine begynner å lese Harry Potter, må jeg rett og slett gi opp.
– Man kan jo spørre hva de trenger kvensk til, de lærer jo allerede norsk og tysk hjemme. Men jeg var den første generasjonen som ikke lærte det hjemme. Om jeg ikke lærer dem kvensk, kaster jeg bort en stor mulighet jeg har fått til å videreføre språket.
Men det er barnas valg om de vil fortsette å bruke språket.
– Man kan ikke legge ansvaret for å redde språket på skuldrene til barna, men jeg vil gi dem sjansen til å ta med bestefarens språk videre i livet, sier Merethe og fortsetter:
– Jeg vil ikke at når de blir tenåringer skal si: «Mamma, hvorfor gjorde du ikke mer?»
Også staten har plikt til å følge opp
Om det kvenske språket skal reddes er ikke bare opp til Merethe og andre foreldre som vil lære barna det truede språket. Også staten har ansvar.
Norge ratifiserte Minoritetsspråkpakten i 1993, og dermed godtok de at staten har plikt til å beskytte og verne om alle minoritetsspråk i Norge.
Noen tiltak er gjennomført. Etablering av Kvensk institutt i Børselv i Finnmark, kvenske studier ved UiT Norges arktiske universitet, retten til opplæring i kvensk i grunnskoler i Troms og Finnmark er noen av dem. Regjeringen gir også støtte til fire kvenske språksentre og til kvensk/norskfinsk kultur.
Men kvenske og norskfinske organisasjonene mener at dagens tiltak ikke er nok. De etterlyser mer ressurser i skolen og sterkere økonomiske virkemidler også på andre områder.
Merethe kjenner til mangelen på opplæringsressurser. Hun må ofte ty til søsterspråket i Sverige, meänkieli, for å finne nye bøker til barna. Her er utvalget er større.
Når barna blir eldre blir problemet enda større. Det finnes nesten ingen bøker for tenåringer eller unge voksne. Og filmer og barneserier på kvensk eksisterer ikke.
For å ha læremateriale for sine barn, må Merethe ofte bruke bøker på meänkieli.
Foto: Tomi VAARA / NRKDen kvenske våren
Men det er håp, for nå blåser det noen kaller en kvensk vårvind over landet. Flere og flere blir klar over at de har aner fra over Kjølen i nord. Det er blitt greit å snakke om det, det er ikke lenger en skam å være kven.
Vårvinden har med seg kvenskinspirert musikk og nye bøker. Den har med seg dans og teater, et eget kventeater er under planlegging. Den første kunstutstillingen, Kvenbiennalen, har gått av stabelen.
I barnehager i Troms og Finnmark får ungene lære seg språket i såkalte språkreir, og den første barnehageavdelingen der det bare snakkes kvensk er etablert i Lakselv.
Facebook-gruppa Kvener ut av skapet har nå over 3000 medlemmer og får stadig nye.
Og kanskje blir ungdommene avgjørende. De føler en stolthet foreldregenerasjonen ikke har følt fordi de ikke har vokst opp med skamfølelsen.
De har tatt i bruk sosiale medier. Gjennom Instagram og Facebook forteller de verden at de eksisterer. De har fått kanaler ut der de tradisjonelle mediene ikke slipper dem til. De vil fortelle om en minoritet få utenfor Troms og Finnmark har hørt om.
Mange venter også spent på hva rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen som kommer i juni 2023, kan bidra med for å gi dem en slags oppreisning.
Det jobbes på mange hold for å vekke opp den nesten døende kvenske/norskfinske kulturen. Om man klarer å redde språket er det foreløpig ingen som vet.
Merethe Eidstø er glad for at barna i vinter kan snakke kvensk med andre barn når Tromsø kommer i gang med språkdusj.
May-Britt Blomli venter på rapporten fra Sannhetskommisjonen som skal finne ut hva fornorskningen har gjort med folket hennes, hun håper den vil hjelpe henne med å finne sin flerkulturelle identitet.
Alma Olsen håper hun får reisestøtte så hun kan studere ved Universitetet i Tromsø slik at hun lærer seg kvensk.
Maiya Syrstad Jerijervi er glad for at det er opprettet et kunstnerforbund og at stadig flere kvenske kunstnere vil uttrykke sin kvenske identitet.
Nils-Einar Ørnebakk stiller gjerne opp på stand for å fortelle om kvenfolket og syns det er fint at flere og flere kommuner flagger på kvenfolket dag.
Alle av de har en klar beskjed. Det kvenske folket vil ikke lenger tie.
