Polfarerne har møtt hverandre på isen

Det får VGs team på skipet «Lance» bekreftet over satelittelefon. Nå skal de fire forsøke å ta seg tilbake til «Lance» som deretter skal forsøke å ta seg ut av isen.

Dette blir bekreftet også av ekspedisjonsleder Lars Ebbesen overfor NRK.

De fire polfarerne har nå slått leir tolv kilometer unna skipet, og skal etter planen begynne å gå igjen i 11-tiden.

Tidligere i dag rapporterte NRK at Ousland og Horn befant seg bare 150 meter fra Rotmo og Gamme, men at de var skilt av en råk.

De fire er nå så nær «Lance» at de kan se og gå etter lysene på skipet, melder VG.

Store utfordringer

– Børge og Mike går østover langs råken for å se etter bedre kryssingsted, sier ekspedisjonsleder Lars Ebbesen.

Deretter skal de forsøke å padle over råken som skiller polfarerne. Videre skal de gå til neste råk og krysse den sammen alle fire før de legger seg for natten. Det er foreløpig ikke sikkert når de vil prøve å padle.

Børge Ousland og Mike Horn har gått 86 dager på isen i en ekspedisjon som skulle ta dem tvers over Polhavet og til Svalbard via Nordpolen.

Prosjektet går ut på krysse verdens tjue største isbreer på ti år.

– Ting har overhodet ikke gått etter planen, men vi har landet alt. Så vi er ekstremt fornøyd med gjennomføringen hva Mike og Børge har tålt og fått til.

Han forteller at ekspedisjonen har tatt på for polfarerne.

Vil ikke ta imot maten

– Børge sover som regel godt på tur, men han har sagt at han ikke får sove. Og det er fordi at man løser så mange problemer i løpet av dagen så hodet slipper ikke tak om kvelden. Det sier litt om hvor ekstrem turen er, sier Ebbesen.

Er det forsvarlig å ikke avslutte turen?

– Selv om det har vært infeksjoner og frostskader så vet disse guttene hvor grensen går, så det har ikke vært noen grunn til det. Men selvsagt så skal vi bekymre oss likevel og tenke «dersom om», sier han.

– Feilene kommer hvis man senker garden. Det kan være farlig. Nå er det enda viktigere å ha fullt fokus.

Outland og Horn har sagt de ikke vil ta imot maten som Gamme og Rotmo har med seg. Det forstår Ebbesen.

– Noe av gleden er å fullføre turen slik man hadde tenkt i utgangspunktet, men Gamme og Rotmo kommer nok til å gjøre det de kan for å friste dem, sier han.

• Vil ikke kalle det en redningsaksjon

Kritisk til mediedekningen

I Dagsnytt 18 ble det fredag kveld diskutert om mediedekningen selger en historie om turen som ikke stemmer med virkeligheten.

Det skriver redaktør Lars West Johnsen i en kommentar i egen avis.

– Man leser at alt håp er ute og de er tomme for mat, mens i virkeligheten så står Sysselmannen klare for å hente dem med helikopter. Det er ikke det inntrykket man får som leser, sier Johnsen.

Programredaktør i NRK Nyheter, Espen Olsen Langfeldt sier det er utfordrende med saker hvor man har begrenset med kilder.

– Jeg mener NRK har stilt de kritiske spørsmålene som er nødvendige. Vi har gjentatte ganger spurt om hvor dramatisk det er, sier han.

• Les mer om debatten her.

– Åpne råker som plager mest

– Det er stupmørkt og kaldt. Gjennomsnittstemperaturen er på minus 27 grader. Du lever i en verden der du ikke ser lengre enn hodelykten din, sier Harald Steen.

Han er leder for Svalbardprogrammet ved Polarinstituttet og er godt kjent med området polfarerne Børge Ousland, Mike Horn, Bengt Rotmo og Aleksander Gamme befinner seg i.

Harald Steen ledet hele prosjektet da skipet «Lance» lå fastfrosset i isen i et halvt år i 2015.

Nå ligger «Lance» i det samme området og venter på de fire. På de kartene han har sett fra området ser han de store råkene som forsinker de fire polfarerne nå.

– Snøen tynger isen ned, slik at den synker. Derfor kan de ha opplevd å vade gjennom overvann. I tillegg er det skrugarder av is som de må forsere, og åpne råker. Det er naturlig det som plager dem mest.

Slik er islandskapet polfarerne beveger seg i

Vinden driver isen i Arktis med en fart på 0,3 til over en knops hastighet, forteller Steen.

Retningen varierer. Det er i tillegg stor dynamikk mellom isflakene. De driver i forhold til hverandre. Sprekker kan åpne seg, og de kan lukke seg igjen.

– Dette skjer helt uten forvarsel, og det er forferdelig vanskelig å forutsi, sier Steen.

Fra januar og i et halvår i 2015 drev han med skipet med isen sørover mot Framstredet mellom Svalbard og Grønland.

Om bord så Harald Steen ikke lengre enn det lyskasteren eller radaren gikk.

– Det var vår verden. Du følger deg ekstra isolert.

Når han tar utgangspunkt i målingene de gjorde i 2015, tror han isen de fire polfarerne nå går på er på mellom en og 1,5 meter.

Det er også sannsynlig at det er mye snø på isen, sier han. Det kan også bety mye overvann, men også nye og uventede råker.

– Vi hadde en helt rolig og stille dag. Plutselig åpnet det seg en råk ved båten som var fire kilometer bred. Fire kilometer er jo ganske langt. Da kan bygge seg opp ganske mye sjø.

En råk er en sprekk i isen der to isflak driver fra hverandre. Avstanden kan så lang som fire kilometer, eller den kan for eksempel være på tre meter, sier Steen.

Forholdene endrer seg fort

Så kan det fryse tynn is eller legge seg snø på, men være med mer enn en meter dypt under, beskriver Steen.

– Da kan du tenke deg selv hvor vanskelig det er å komme opp om du ramler nedi. Det som på kartet kan se ut som farbar veg kan være det helt motsatte. At polfarerne har hatt det vanskelig er jeg helt overbevist om.

– Ved en anledning hadde vi en storm fra sør og som drev skipet med en fart på 1,2 knop i retning nordover. I løpet av en time hadde vi drevet 1,2 knop i feil retning.

– Har du over tid observert endringer i isen der oppe?

– Det er mye tynnere is og det er mye snø på isen. Et eksempel er når Nansen dro over. Han brukte 38 måneder på å drive over.

Senere, tidlig på 2000-tallet, var det en fransk seilbåt som også drev over Nordpolen.

– Den brukte mindre enn 12 måneder. Isen driver raskere og det er et mer dynamisk sted. Isen åpner og lukker seg fortere, sier Steen.