Isak (27) klatrer med én arm. Nå er han med på historisk landslag

I klatreveggen i Tromsøhallen er Isak umulig å ikke legge merke til.

Der andre griper klatretaka med begge hendene for å komme til toppen, bruker Isak kun én.

Han ble født med en venstrearm som ikke er utvikla som vanlig. På fagspråket heter det dysmeli. Men det har aldri stoppet han fra å prøve. Og feile.

– Armen min har stoppet å utvikle seg rett nedenfor albuen. Jeg har albuleddet og bein som går ut nedenfor leddet. Sånn sett er jeg veldig heldig.

27-åringen er sin egen trener. Han mener at en klatrer med to armer ikke vil klare å sette seg inn i de spesielle bevegelsene han må gjøre.

Heldigvis er det mange veier til toppen.

Puslespillet

Isak dypper høyre hånd i en pose med kalk. I venstrearmen har han en rull med sportsteip. De ru klatretaka er ikke så snille mot huden der.

Han analyserer veggen med blikket.

– Jeg ser litt på det som et puslespill i 3D. Du har veggen og taka som er rammen for puslespillet. Så skal du sette kroppen din i posisjon og må lage din egen løsning. Målet er å komme til toppen.

Hvordan klatrer du med én hånd?

– Jeg jobber mye med bicepsen på venstre side. Når jeg skal nå taka med venstrearmen må kroppen ofte beveges langt fordi selve armen er kort. Med en lengre arm vil kroppen kunne holdes mer i ro, mens personen strekker seg.

27-åringen er vant til å trene alene. Pønske ut ruter på egen hånd. For det er ikke mange andre som han i klatrehallen.

Lite miljø

Rundt om i Norge finnes det rundt 37 klatreklubber som har rapportert at de har parautøvere, ifølge Norges Klatreforbund.

Men ingen av klatrerne har kunnet delta i organiserte konkurranser før i 2019. Da ble NM i paraklatring arrangert for første gang.

For noen uker siden kom også en gledelig beskjed for alle konkurransesultne paraklatrere. Norgeshistoriens første landslag i paraklatring er nå på plass.

Isak er en av de seks utvalgte som skal presentere Norge i tiden fremover.

– Vi ønsker at paraklatrere skal være klatrere på lik linje som alle andre, sier Kjersti Gausvik, fagkonsulent for paraklatring i Norges Klatreforbund.

Er klatremiljøet godt nok tilrettelagt for de med funksjonsnedsettelser?

– Jeg vil aldri kunne svare ja på det. Men mange klubber gjør en veldig god jobb og har gjort det i mange år.

Norges Klatreforbund gir kurs i kompetanse for paraklatring og støtter klubbene rundt om i landet. Det har gitt utslag, for i 2019 hadde 19 prosent av klubbene paraklatreutøvere, mot bare 5 prosent i 2009.

Gausvik mener miljøet for paraklatring i Norge ikke er lite, slik som Isak beskriver det.

– Det kommer an på hva man sammenligner med. Men vi vil gjerne vil ha med flere.

Likevel klatrer de aller fleste uten å konkurrere.

• Kristina (26) forbløffar: – Når eg klatrar tenkjer eg ikkje på at eg har ein arm

Mann mot veggen

I konkurranse blir man målt med andre med samme eller lignende funksjonsnedsettelser. For eksempel finnes det en klasse for alle med én arm, eller alle med én arm fra skulderen og ned.

Likevel er det ikke alltid nok deltakere til å deles inn i forskjellige klasser. Da blir klassene mer blanda. Slik som da Isak deltok i NM og ble satt i samme klasse med en som manglet et bein.

– Konkurransen er personen selv mot ruta. Ingen er i veggen med deg. Det er bare deg selv mot veggen. Så det er på en måte lite konkurransefølelse i forhold til andre sporter, sier Isak.

Han klatrer også mye utendørs, både i fjellet og på is. Men konkurransene foregår inne i klatreveggen. Derfor tilbringer han mye tid der.

Selv om Isak føler seg hjemme i klatrehallen, har han også møtt lange blikk.

– Klarer du det?

27-åringen er vant til at folk stirrer. Men de færreste spør.

– Mange tror at det ikke går an. Det har jeg fått høre opp igjennom hele oppveksten. De lurer på om jeg klarer det og om jeg trenger hjelp.

Men der andre ser problemer, ser Isak løsninger.

– Det som er så fint med klatring er at det finnes så mange måter å løse problemene på. Alle kan finne sin egen måte. Det gjør klatremiljøet litt mindre fordomsfullt, fordi alle har sine egne løsninger. Da blir det naturlig å klatre selv med én arm.

Hvis noen sier «dette får du ikke til» eller «denne ruta blir for vanskelig», tennes noe inne i Isak.

– Jeg fyrer meg opp og tenker at det der skal jeg klare. Egentlig blir jeg bare mer gira av sånne kommentarer.

Hva vil du si til andre som drømmer om å oppnå det samme som deg?

– Prøv! Det er ikke om å gjøre å være sterk nok eller teknisk god nok. Men du må klare å lage dine egne løsninger. Det er det som er så fint med klatring, det er ikke bare en vei til toppen.