I boken «Spionbasen», som lanseres onsdag, står syv tidligere etterretningsfolk frem og snakker om tett samarbeid med amerikanske CIA og NSA.
Boken er skrevet av NRKs journalist Bård Wormdal. I tillegg til intervjuene har han søkt og funnet nye kilder via internett. Kilder som opplyser om hvordan lille Finnmark havnet i storpolitikkens sentrum uten at det har blitt kjent før nå – 27 år senere.
– Dette er et eksempel på en internasjonal konflikt knyttet til Finnmark som ikke har vært kjent offentlig. Det kan tenkes at det er andre episoder offentligheten ikke har fått kjennskap til, sier Wormdal.
Norge var redd for å provosere
Bård Wormdal kommer med flere nye opplysninger om etterretningstjenesten i sin nye bok, blant dem om hvordan Globus 1 i Vardø havnet i sentrum for en konflikt mellom Sovjetunionen og USA.
Foto: Knut-Sverre HornI 1988 har den etter hvert gamle radaren Globus stått 30 år i Vardø. Den er klar til å skiftes ut.
Vardø ligger strategisk til overfor Russland med en horisont ut i havgapet, i retning naboen, en horisont så vidt at man kan ane krummingen av kloden. Der ute øver den mektige, russiske nordflåten,
Enda lenger unna strekker det seg baner for interkontinentale testraketter og satellitter. Vardø, som ligger langt unna det meste, er et perfekt sted for å overvåke naboen i øst.
Globus er en radar Nato ved anledninger har ønsket å få tilknyttet sin varslingskjede, NADGE. Men Norge var redd for å provosere naboen i øst, Russland. Derfor har den aldri blitt tilkoblet.
Helge Stormo er blant personene som er kilde i Wormdals bok. Han var sjef for radaranlegget i Vardø.
I 1982 tar han med seg kone og barn og flytter til USA. Etterretningstjenesten ville ha en ny radar på plass i Vardø, og Stormo skulle hjelpe til i skissestadiet og være kontaktledd mellom US Air Force og den norske etterretningstjenesten.
– Jeg bisto med informasjon om vær og andre forhold i Vardø. Det var viktig for prosessen at det var en stedlig representant der, forteller han til NRK.
Stormo reiser hjem til Vardø etter et par år. I 1988 ankommer en ny radar finnmarksbyen, Globus 1.
Da nyskapningen kom på plass fikk den ingen oppmerksomhet lokalt eller nasjonalt, men det gjorde den internasjonalt.
Mistenkte Sovjetunionen
Men først: Samme år som Globus 1 ankommer Vardø, kommer USA med en dramatisk trussel: De truer med å avbryte videre samarbeid med Sovjetunionen om ytterligere reduksjon av atomvåpen.
Dette skjer etter at USA og Sovjetunionen har møttes til samtaler i Genéve. I møtene som pågår i seks dager uttrykker USA misnøye med hvordan Sovjetunionen overholder ABM-avtalen.
Denne avtalen skal forhindre at ett av landene kan gjennomføre et atomangrep mot det andre, uten å få smake sin egen medisin: Et motangrep med atomvåpen.
USA liker derfor ikke at Sovjetunionen arbeider med en ny, avansert radar ved grensen til Mongolia.
Slike radarsystemer kan følge raketter, og er derfor ytterst nødvendig for å vite hvor man skal skyte. Det er nemlig kjekt å vite hvor man skal skyte, når det kommer til en øvelse som kan sammenlignes med å skyte ned en geværkule med en annen.
Radaren Sovjetunionen setter opp ved Mongolia er dermed være sentral dersom Sovjetunionen forsøker å utvikle et rakettskjold.
Med et slikt rakettskjold kan Sovjetunionen hypotetisk utføre et atomangrep mot USA, men når USA vil svare på dette angrepet, med atomvåpen, vil dette blitt stoppet – av rakettskjoldet.
Derfor var rakettskjold omstridt, og ikke lov i henhold til ABM-avtalen.
Russisk misnøye
Men selv om USA mistenker Sovjetunionen for å bruke sine radarsystemer som fundament i å utvikle et landsdekkende rakettskjold, så er mistanken gjensidig. Veldig gjensidig.
For saken har nemlig også en annen side: 3012 kilometer unna møtedelegatene i Genéve, men betydelig nærmere Sovjetunionen, i Vardø, var det også akkurat blitt plassert en teknologisk, avansert radar – en radar russerne ikke hadde sans for i det hele tatt.
Høsten 1988, fortsatt under den kalde krigen, var radaren ferdigstilt og operativ. Men viktigst: den var amerikansk.
I Wormdals bok kommer det nå frem at denne radaren var i stridens kjerne da USA og Sovjetunionen møttes til samtaler i Geneve.
Og ja, vi snakker selvsagt om Globus 1.
Globus 1 er altså en langt mer avansert radar en forgjengeren. Det påpeker Helge Stormo, som forklarer forskjellen i korte trekk:
– Den gamle radaren, Globus, var ikke mer avansert enn en radar på en fiskebåt. Globus 1 kunne se flere mål samtidig. Utover det vil jeg ikke gå i detaljer, sier han.
Å kunne se flere mål samtidig, er de samme egenskapene som sovjeternes radar nært den mongolske grensen – den amerikanerne er skeptiske til.
Forfatter Wormdal er klar på hva som var hensikten til Globus 1:
– Radaren var tilknyttet den norske etterretningstjenesten for å få størst mulig oversikt over russisk militær aktivitet, forklarer han.
En kilde i Forsvarets etterretningstjeneste opplyser i boken at Globus 1 hadde som eneste oppgave å overvåke oppskytningen av russiske, interkontinentale raketter fra sjø og land.
Vardø ligger strategisk til overfor Russland.
Foto: Atle Markeng / NRKProblematisk
I et offentlig kjent notat etter Genéve-møtene fremmer USA sitt syn på saken, men russernes misnøye med Globus 1 i Vardø nevnes ikke med et ord.
Sovjetunionen er for øvrig misfornøyd med flere amerikanske radarer, blant annet i Storbritannia og på Grønland. Globus 1s geografiske posisjon vakte imidlertid harme hos russerne, påpeker Wormdal:
– Alt som ligger på grensen til Russland er problematisk på russisk side. Det er 40 kilometer fra den russiske grensen til Vardø. Til sammenligning har Norge hatt mange selvpålagte restriksjoner for hvordan militær virksomhet skal være i Finnmark for ikke å provosere russerne.
Mener den er en spionradar
Amerikanerne trakk seg ikke fra ABM-avtalen etter Genéve-møtene, og trusselen om å trekke seg forble, nettopp, kun en trussel.
13 år senere varslet imidlertid daværende president George W. Bush at han ville trekke seg fra avtalen for å verne mot såkalte «røverstater».
I dag er det en annen radar i Vardø, Globus 2. Vardøradaren, som den også kalles, skaper fortsatt irritasjon hos russerne, som mener at den er en spionradar.
– Dette er en konstant irritasjon fra russisk side. Radaren er eid av US Air Force og moderniseres for nesten en milliard kroner. Det sier noe om prioriteringene til amerikanerne, sier Wormdal.
Det kan virke som om amerikanerne har gjort gode beregninger på det strategiske stedet Vardø-radaren skulle stå, men de meteorologiske forholdene har skapt utfordringer.
Ved to anledninger har duken over kuppelen blåst av. Den første gangen, i 1999, fant NRK grunn til å ta affære og ringte rett og slett det amerikanske spionkontoret National Security Agency (NSA) og fortalte at «the duk was gone».
