– Det er alltid en historie som ikke er fortalt. Martin har alltid en historie, han er som en løk, sier forfatter Asle T. Johansen, og legger til at det derfor tok lang tid å få boka ferdig.
Han forstod at det lå en historie bak det hele – en alvorlig historie – som Martin hadde gjemt på. Men det tok tid for å komme bak skallet – 12 år fra han tenkte tanken til de kom i mål.
Martin ble født 1. januar 1945. Han vokste opp i Leirpollen ved Tanafjorden. I biografien åpner europamester i rallycross og eks-politiker Martin Schanche opp om en fortid han aldri før har snakket offentlig om.
– Jeg regner med at om en psykolog hadde begynt å plukke rundt i skallen min så har han sannsynligvis funnet ut at jeg så vidt har berget meg med fingertuppene. Jeg har søkt kanten og flere fanger holdt på å ramle utfor.
Han tror selv at det kan skyldes hans bakgrunn. Moren adopterte han bort da han var liten. Martins biologiske far er en tysk jagerpilot som døde i en flystyrt i 1945, da Schanche var få måneder gammel. Martin var 12 år da fikk han vite om det.
– Vel, det er ikke så jævlig mye å henge i flaggstanga at du er «avkom etter fienden» selv ikke her i Finnmark hvor folk er veldig tolerant. På den tiden visste jeg lite om mine biologiske foreldre. Martin mener han har hatt flaks som ble adoptert av nettopp foreldrene. De var fantastiske mennesker.
– Martin er en snill gutt
«Mister Rallycross» som han kalles er kjent for sitt temperament, så for forfatteren var det viktig å fortelle om den Martin som få eller ingen kjente.
– Han er både dumsnill og «godsnill. Men hvem er det som kjenner den Martin, undres forfatteren.
– Martin har fanget «villkatter» i skogen. Han har tatt de til veterinær for så å ta de med hjem. En periode hadde han masse «villkatter» boende hjemme som han tok vare på. Martin er snill gutt, sier Asle T. Johansen.
Johansen har hatt mange historier til boka si for Schanches har vært med på og gjort så mye. Han har også vært døden nær en rekke ganger – men har overlevd sin mange påfunn.
– Da det skjedde tenkte jeg ikke så mye over det, skyter Martin inn, men jeg synes det var litt dristig å gå over Tana Brua – oppe på spennet. Det var vel bare måsa og jeg som har vandret der oppe på kablene.