Dropper barten og ber menn bruke stemmen

Kreftforeningen vil at flere menn skal snakke om kreftsykdom og senskader. – Menn er jo gjerne maskuline og tøffe. Det å ha kreft er det motsatte, sier Erik Karlstrøm.

Erik Karlstrøm

ÅPEN: Erik Karlstrøm er masterstudent ved Handelshøgskolen i Tromsø. Han er åpen om senskadene etter hjernesvulsten som hadde vært der hele livet uten at noen hadde oppdaget den.

Foto: Sofie Dege Dimmen / NRK

24 år gamle Erik Karlstrøm fikk påvist hjernesvulst som 10-åring. Etter et langt behandlingsløp er han friskmeldt. Men senskadene slipper aldri taket.

– Jeg har dårlig syn og nedsatt korttidshukommelse. Jeg sliter med vekten og får tilført fem hormoner som kroppen ikke klarer å produsere selv, sier Erik.

Han er åpen, men vet at mange menn syns det er vanskelig å snakke om kreft. Selv om flere menn enn kvinner rammes, er det færre menn som snakker om sykdommen, behandlingen og senskadene.

– Menn er jo gjerne maskuline og tøffe. Det å ha kreft er det motsatte. Man er i en veldig sårbar situasjon. På et lavere nivå enn andre.

Erik Karlstrøm, kreft

Erik Karlstrøm var elleve år gammel da han gjennomgikk en større operasjon for å redde synet. På St. Olavs hospital i Trondheim opererte de bort deler av hjernesvulsten som trykket på synsnerven hans.

Foto: Steinar Karlstrøm

Større åpenhet om senskader

November har vært måneden menn har kunnet gro bart uten blygsel. Det startet i Australia og spredte seg til flere vestlige land. Målet var å øke bevissthet rundt prostatakreft, testikkelkreft og psykisk helse.

Men nå bytter Kreftforeningen barten ut med snakketøyet i kampanjen «Menn snakk om det».

– Det er kjempebra at flere fortsatt holder på med det. Vi skal ikke nekte noen å gro bart! sier distriktsleder i Kreftforeningen i Nord-Norge, Brage Larsen Sollund.

– Men vi har noen tabuer å bryte ned. 19.000 menn får kreft hvert år, og enda flere lever med kreftsykdom. Det er en alvorlig sykdom som endrer livet til veldig mange, men det er flere kvinner som prater om det.

Han har ikke noe klart svar på hvorfor det er slik, og etterlyser mer forskning på området.

30–40 prosent av pasientene som henvises til Nasjonal kompetansetjeneste for seneffekter etter kreftbehandling er menn. Under 30 prosent av de som kontakter rådgivningstjenesten til Kreftforeningen er menn.

Brage Larsen Sollund

– Vi håper at kampanjen kan bryte ned noen tabuer i samfunnet. Ofte er menn mindre forberedt på kreftsykdom enn det kvinner er, sier Brage Larsen Sollund i Kreftforeningen.

Foto: Sofie Dege Dimmen / NRK

Å være utenfor

Erik fikk de første symptomene da han var fem år gammel. Han hadde mye vondt i hodet, drakk og tisset mye.

Da han var 10 år gammel ble han sendt fra Alta til Universitetssykehuset i Nord-Norge for MR. Der fant de hjernesvulsten som trykket på synsnerven.

Det ble en lang og omfattende kreftbehandling - på godt og vondt.

– Jeg skjønte ikke alt, men det var tøft med skolen. Jeg var mye borte i en periode hvor man skulle begynne i nye klasser med nye folk.

Erik Karlstrøm, kreft

12 år gamle Erik sitter klar for protonstråling i Uppsala 2010.

Foto: Steinar Karlstrøm

Også i dag kan Erik kjenne på utenforskap. Selv om han er friskmeldt, frivillig i Ung Kreft og fulltidsstudent. Han går fjerde året på økonomi og administrasjon på Høgskolen ved UiT Norges arktiske universitet.

– Man sliter sosialt, kanskje ikke direkte på grunn av kreften, men av de senskadene det har ført til.

Erik Karlstrøm, kreft

Erik beskriver seg selv som en normal og aktiv gutt. En som var glad i å være ute. Det gikk i sykling, fotball, trampoline og lekekrig – og telefonringing.

Foto: Steinar Karlstrøm

– Vil klare seg selv

Livet blir ikke det samme som før – det blir ganske annerledes etter kreft. Ifølge Kreftforeningen sliter én av tre med senskader. Det kan være alt fra hetetokter og svimmelhet, til impotens og utmattelse. Derfor har menn alt å vinne på å være mer åpne, mener Sollund Larsen i Kreftforeningen.

– Idealet er jo at man skal håndtere og løse ting selv. Det kommer litt unaturlig å dra til legen for mange menn tror jeg, selv om jeg ikke kan relatere meg til det selv, sier sivilingeniørstudent Arild Gulljord.

Arild Gulljord, student handelshøgskolen UiT

Sivilingeniørstudent Arild Gulljord tror menn er opptatt av å klare seg selv.

Foto: Sofie Dege Dimmen / NRK

I grupperommet på Handelshøgskolen ved UiT er de enige om at åpenhet er bra. Men ingen må fortelle hvis de ikke har lyst til det.

– Folk må få avgjøre om de vil dele eller ikke, sier Gulljord.

Selv hadde han nok kun sagt det til de nærmeste. Av frykt for at folk skal synes synd på han og behandle han annerledes.

– Man vil ikke at folk skal «babye» deg. Jeg klarer ting selv og trenger ikke å bli passet på. Hvis man trenger det, er det helt greit. Men man vil ikke være til bry, sier Christian Markussen.

– I Norge har vi nok en oppfatning om at man skal ta ansvar for seg selv.

Studenter Handelshøyskolen UiT i Tromsø

F.v. Christian Markussen, Martin Aronsen, Arild Gulljord og Erik i grupperommet på Handelshøgskolen ved UiT.

Foto: Sofie Dege Dimmen / NRK

Lettere å være åpen

Da den anerkjente sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen høsten 2016 valgte han å være åpen. For å bryte tabuer. Og formidle at kreft kan lære oss noe om sårbarhet og betydningen av å leve mens vi kan.

– Hemmelighold ville bare bidra til å forsterke tabuene og den mørke auraen rundt kreft. Kreft er ikke et tegn på svakhet, og det lar seg forene med god livskvalitet.

Han oppfordrer menn i samme situasjon om å justere forventningene, og glede seg over øyeblikkene og de små tingene.

– Jeg vil ikke anbefale folk å holde det hemmelig hvis de får kreft. Det er så mye skam og frykt forbundet med disse sykdommene, og jo flere menneskelige ansikter vi får på dem, desto bedre, sier Hylland Eriksen.

Thomas Hylland Eriksen

– Noen menn synes kanskje det er stakkarslig og lite mandig å være syk og avhengig av andre. De nøler jo lenger enn kvinner med å gå til legen med sine symptomer også, sier sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen.

Foto: Jan Prokopius

De som kjenner Erik vet at han har vært alvorlig kreftsyk. At han ser mye dårligere enn andre og derfor må sitte nærmere i forelesningssalen. Eller at han må repetere mer for å huske.

– Det er mye enklere for folk å forstå når jeg forteller om det, sier Erik.

Men å være åpen betyr ikke at man forteller alt til alle.

– I noen situasjoner skal man ikke si noe, og i andre er det viktig å fortelle det med én gang. Men det viktigste er at man ikke trenger å være alene om det, man må ikke klare alt selv.