Første og andre juledag er kjente merkedager, men hvorfor har vi egentlig disse røde dagene i kalenderen?
Marit Anne Haugan, folklorist og direktør ved Tromsø Museum, kaller merkedagene for mer enn tusen år med folkevett og klokskap.
– Mange av disse merkedagene har sitt opphav i den katolske tradisjonen. Luciadagen er for eksempel til ære for helgenen Lucia, men den har allikevel sin egen folkelige forklaring, sier hun.
– Før i tiden var man ikke så opptatt av Lucia som ble drept fordi hun var kristen, men av at nå skulle arbeidet være over – nå begynte forberedelsene til julefesten.
De dødes natt
Før vi fikk den skriftlige kalenderen var primstaven i bruk for å huske merkedagen. Flere av dem var hellige fridager. Men i dag har uttrykket «merkedag» blitt utvidet. Nye begivenheter har kommet til og en del gamle merkedager har blitt glemt.
– Selv om det ikke lenger er fridager og helligdager, så har vi tradisjoner knyttet til dem. I jula er kanskje den viktigste natt til første juledag. Den blir sagt å være den aller helligste i hele året.
Onde krefter var i sving på natten, og det var skummelt å være ute. For denne natten møttes de døde til gudstjeneste.
– Vi har mange fantastiske sagn, blant annet fra Nord-Norge, om folk som våkner natt til første juledag, tror det er dag og går til kirka fordi de ser at det er lys der og havner midt i dødstjenesten til de døde.
Selv om vi i dagens samfunn ikke tror de døde møtes for gudstjeneste natt til første juledag har tradisjonen har tradisjonen med å holde seg inne sammen med familien levd videre. Den gang for å holde seg unna de døde. I dag for det vi kaller julaften.