De fleste som har vært med på arkeologiske utgravninger i Nord-Norge har fått spørsmål om hvem som slo seg ned der først, samer eller nordmenn.
Nå prøver utstillingen «Hvem kom først?» på Tromsø Museum å svare på spørsmålet.
– Utstillingen er et innlegg og et svar på en debatt som har foregått i lang tid. Bildet er rikere og større enn spørsmålet om hva som er samisk og hva som er norsk, sier Per Helge Nylund, formidlingskonsulent ved Tromsø Museum.
Gode naboer
Det blir presentert funn i utstillingen som viser at etniske grenser ikke var så skarpe i Nord-Norge.
I 1957 ble det funnet en urgrav med et kvinneskjelett på Engeløya i Steigen. Kvinnen hadde fått med seg smykker i graven som er både typiske norske og samiske.
Slike funn viser at det var to folk som blandet seg med hverandre og at samer og nordmenn noen ganger giftet seg med hverandre.
I utstillingen kan man også se deler av Skjoldehamn-drakten, Nord-Europas best bevarte klesdrakt. Den er fra en person som levde 1050 e.Kr.
Drakten har samiske snitt- og dekordetaljer, så vel som norrøne/nordeuropeiske søm- og stoffkvaliteter. Med det følger nye innfallsvinkler til tolkninger av det flerkulturelle Nord-Norge.
– Vi ser at de to folkene ikke levde adskilt. Tvert imot tror vi de samarbeidet og var gode naboer, sier Nylund.
Norske handelsfolk hadde båter og importerte metall og glass og dette byttet de med samer mot pels, sier Ingrid Sommerseth, arkeolog og prosjektleder ved Tromsø Museum.
Mye politikk i arkeologien
Nylund forteller at arkeologer har tatt feil før angående arkeologiske funn og etnisitet i Nord-Norge, og at politikk har hatt stor innflytelse på tidligere konklusjoner.
– På 1800-tallet fokuserte arkeologien på å finne det norrøne. Da ville man helst finne vikingsverd. Samiske gjenstander ble lagt til side, det kunne man se på senere, sier han.
I 1960 ble det funnet rester etter tre mulige hustufter på Vestvatn i Salten og fire år senere foretok Tromsø Museum utgravninger. Da fant de rester etter et hus, mange gjenstander av jern, bronsesmykker, og et stort antall dyrebein. Funnene daterer boplassen til 1000 og 1100-tallet.
Selv om arkeologer fant samiske preg ved funnene, ble det konkludert at det var en norsk boplass.
– På 60-tallet var fornorskingsprosessen på topp. Arkeologene kunne ikke si at det kanskje var en samisk boplass. Det var ikke «bra nok» å være samisk, forteller Nylund.
I 1980-årene ble det fremmet et nytt syn på boplassen og arkeolog Knut Odner sa da at man kunne tenke seg at en samisk produksjonsform ble praktisert i tidlig middelalder.
I dag mener fagfolk at Odners tolkning passer inn i bildet av Salten som et område med etnisk blandet befolkning på slutten av vikingtida.