Maritas «uhell» fortsetter å brennmerke barn for livet

Når går et uhell over til å være en systematisk serie livsfarlige ulykker? La oss anta at det er: Når noen som kan si «stopp» ser en sammenheng.

21. mai 2002 går Marita Helen Hauge i 8. klasse ved Inndyr ungdomsskole i Gildeskål i Nordland. Hun er 13 år.

Denne dagen skulle alle gulvene på skolen bones, og alle klassene ble derfor sendt ut på tur. Turen skulle ikke være lang.

Knappe 15 minutter fra skolen skulle klassen derfor koke pølse og spagetti på stormkjøkken. Marita hadde lånt med utstyr fra tante og onkel og følte et ansvar for at hennes gruppe fikk maten på kok.

Elevene hadde fått demonstrert hvordan utstyret skulle brukes.

Undervegs blir det klart at spagettien ikke lenger koker, og det fylles på med rødsprit fra en femliters dunk. Det samme skjer en gang til. Marita synes det er vanskelig å helle oppi.

Den tredje gangen det helles rødsprit i brenneren, er det Marita som nærmer seg med fyrstikken.

Da sier det «POFF»

Hun føler et vindkast, og så kommer alle flammene mot henne. Hun stuper kråke baklengs. Den lette nylongenseren, motvillig lånt bort av mamma, brenner fra hofte til hals.

Marita står i flammer.

17 like hendelser over ti år

I fjor ble det skrevet om én. I sommer var det fem.

De to siste som ble skadet var to elever ved en videregående skole i Tromsø. Det var det andre uhellet på to dager der ungdommer ble skadet.

Fra de siste ti årene vet vi nå om til sammen 17. Dette er barn og unge som er brannskadet etter svært like omstendigheter som Marita, noen av dem svært alvorlig og potensielt livstruende, i løpet av de siste ti årene. Det viser et systematisk søk NRK har gjort i norske medier (se faktaboks).

Norsk Forening For Brannskadde (NFFB) sendte i 2016 ut et spørreskjema til samtlige skoler i Norge, og fikk svar fra mer enn halvparten.

Resultatet indikerer at det hvert år er mellom åtte og 15 elever som havner på sykehus med brannskader etter å ha brukt rødspritbrenner på tur. De fikk også indikasjoner på at flere hendelser har skjedd som en følge av at man har brukt rødsprit til å få fyr på bålet.

NFFB tror det er mørketall, og brannskadeavdelingen i Bergen ønsker et register.

Hvem som blir truffet av flammene synes i utgangspunktet som tilfeldig.

Men:

• Alle er på tur med klassen eller i regi av skolen.
• De lager mat og bruker et kokeapparat som et stormkjøkken eller lignende.
• De bruker rødsprit som driver eller brennstoff.
• Mange av dem har fått alvorlige skader og bærer merker for livet.

Det er dessverre også svært sannsynlig at det vil skje igjen, sier leder av Norsk Forening For Brannskadde (NFFB) Kenneth Wangen.

– Gjennom årene har rektorer svart at de har bra nok opplæring, og at dette derfor ikke er et problem. Så skjer det likevel en ulykke, og kanskje skolen fjerner rødspritutstyret. Neste gang er det en annen skole, sier han.

NRKs gjennomgang av alt som er skrevet om slike hendelser, viser også at flere av skolelederne sier det har vært gjennomført opplæring. Vi har søkt etter alle omtaler av hendelser på nett og papir, gjennom kombinasjoner av ordene elev eller skole, og rødsprit eller stormkjøkken, turkjøkken eller spritbrenner og brann eller skade.

De fleste skolelederne betegner hendelsene som uhell. De fleste svarer også at de i etterkant vil se på rutiner eller sikkerhet. Enkelte skoleledere svarer også at de vil bytte ut utstyret med noe sikrere.

Kanskje får de også høre at det har skjedd andre steder, som i Gildeskål.

20 minutter i iskald elv

Når ulykken der skjer, er det heldigvis en elv 30 meter fra Marita, men hun nøler.

Hun vet at vannet er iskaldt, men kommer seg motvillig nedi. Hun blir liggende i 20 minutter.

Hun vet ikke da at 30 prosent av kroppen hennes er forbrent: mage, hals, begge armer og deler av ansiktet.

Hun vet ikke at hun skal bli fraktet til Uppsala i Sverige på grunn av sprengt kapasitet på brannskadeavdelingen i Bergen. At hun skal bli der i tre uker.

At hun skal se gjenskinnet av ansiktet sitt i vinduet på sykehuset, og tenke at ingen, noensinne, kommer til å bli glad i henne.

Hun vet heller ikke at det kommer til å gå bra, men hun sier det likevel for å trøste mammaen sin når hun kommer.

NFFB vurderer anmeldelse av neste skole

Hvilket liv man får med skadene, eller det totale omfanget, er vanskelig å vite helt sikkert.

For man kommer ikke nødvendigvis til å høre om alle. Ikke alle hendelsene skrives om, og ikke alle som skader seg, havner hos brannskadeavdelingen på Haukeland heller, sier leder av foreningen, Kenneth Wangen.

Etter flere ulykker sist sommer, sier han NFFB nå vurderer å politianmelde neste skole der en slik hendelse skjer.

– Dersom dette fortsetter og skjer igjen og ingen tar tak, vil det bli resultatet. Det er utrolig smertefullt å bli brannskadet, i tillegg må du leve med skadene resten av livet. Det er en liten pris å betale å bytte ut utstyret, sier Wangen.

Rent samfunnsøkonomisk sier han rødspritskader ofte tilsier et lengre sykehusopphold, og at samfunnet derfor er tjent med å utrydde denne typen ulykker blant barn og unge.

For dette er noe helt annet enn å la barn leke og skaffe seg erfaringer, sier Wangen.

– Vi brukte ikke bilbelte på 70-tallet heller. Nå er det bilbelter i alle skolebusser. Vi sykler også med hjelm til skolen. Jeg sier ikke at folk ikke skal koke på tur, men det er på høy tid å bytte til tryggere kokeapparater i skolen, sier Kenneth Wangen i Norsk Forening For Brannskadde (NFFB).

Har arr fra anklene og opp – var likevel veldig heldig

Maritas mamma er med til sykehuset i Bodø der 13-åringen blir lagt i narkose. Sent på kvelden kommer Marita med ambulansefly til sykehuset i Uppsala, der den første av to operasjoner venter. De tre første bandasjeskiftene skjer også i narkose.

De tar hud fra begge hofter, lår og legger. I dag har Marita derfor arr fra anklene og opp.

– Jeg er veldig glad jeg hadde nok hud. Det gjorde at jeg overlevde, og to dager etter kunne legene si at jeg kom til å gjøre det. Jeg hadde ingen innvendige skader. Slik sett var jeg veldig heldig, sier Marita.

30 prosent skadet hud = 30 dager innleggelse

Helse Bergen og Haukeland universitetssjukehus har et nasjonalt ansvar for avansert brannskadebehandling, og ser derfor gjerne de mest alvorlige tilfellene.

Ragnvald Ljones Brekke er avdelingsoverlege, og sier han har fått flere pasienter som Marita inn de siste årene. Han sier det ikke finnes nøyaktige tall på hvor mange som påføres slike skader.

Han ønsker imidlertid å få alle pasienter på plass i et register, slik at man kan få bedre oversikt over behandling og skadeårsaker.

– Vi vet at skader som følger av rødspritbrennere gjerne oppstår i forbindelse med opptenning, og at rødsprit brenner med en helt klar flamme som er vanskelig å se. Skadene rammer derfor ofte ansikt og hender, som kan bidra til at de er mer alvorlige. Dette er jo områder som kan få ekstra store konsekvenser for pasienten, sier Brekke.

Et alternativ kan være å bruke gass. Det kan koste noen kroner mer, men regnes som langt tryggere.

Brekke sier flammeskade ofte skader huden så mye at det er behov for operasjon og hudtransplantasjon.

Han sier de grovt sett regner 1-1,5 døgn innleggelse for hver prosent av hudoverflaten pasienten har brent.

I Maritas tilfelle var 30 prosent av huden skadet, og hun var til sammen innlagt på sykehus mer enn tre uker.

De eldste pasientene og de minste barna har mindre sjanse for å overleve, men de aller fleste som blir innlagt på brannskadeavdelingen klarer seg.

Hvordan brannskader endrer liv forskes det også på.

– Jeg tenkte jeg var den stygge andungen

Når man bærer en eske, har man kanskje opplevd plutselig kløe for eksempel på nesen. Det kan vanskelig kalles smerte om man da ikke kan klø tilbake.

Men om du ganger dette med 1000, sier Marita, kan det likevel ikke sammenliknes med hvordan hun hadde det den første tiden etterpå.

Legene fortalte henne heller ikke alt. At de på et tidspunkt så for seg at de måtte amputere venstre armen, fikk hun ikke vite før lenge etterpå. I starten vil de heller ikke gi henne et speil.

Men etter en uke klarer hun å gå selv, og går bort til et halvåpent vindu. Da er huden allerede kommet et stykke på vei i helbredelsesprosessen.

Det er når hun ser seg selv i gjenskinnet fra vinduet at hun for første gang forstår alvoret.

– Jeg tenkte at jeg var den stygge andungen og at ingen kom til å bli glad i meg. Jeg er full av arr, og det er ingen som vil like meg. Jeg hadde to sånne skikkelig tunge perioder på sykehuset, sier hun.

Den beste dagen var da hun fikk komme hjem. Etter det grodde også kroppen raskere.

Likevel måtte hun i et og et halvt år etter ulykken gå med kompresjonsdrakt, etter at alle sår var grodd. Hun var lykkelig den dagen hun kunne ta den av for godt. Men når arrene kom til syne, opplevde hun at folk glodde. Hun kledde seg i høghalset genser med lange ermer.

– En dag bestemte jeg meg likevel for å ikke bry meg. Når jeg først kom over kneika, og turte å vise meg, var det også færre folk som lurte på hva jeg skjulte. Men jeg var 13 år. Dette var ungdomstida mi, sier Marita.

Et uhell eller en ulykke?

Litt avhengig av hvem du spør, har et uhell og en ulykke litt overlappende betydning.

En ulykke er ofte alvorlig. Det er et uhell om du vrikker foten på glatta. Det er derimot en ulykke om noen kjører deg ned.

Et uhell kan få en til å tenke at ingen kan lastes.

I dag er Marita leder for barneleiren Burn Camp, og møter der barn som har vært utsatt for lignende som henne.

Gjennom leiren traff hun også i sin tid mannen sin, som hun i dag har to gutter sammen med, i Larvik.

Hun har tenkt på at de aldri burde fått ha en femliters flaske med rødsprit. Hun hadde jo selv lånt stormkjøkkenet, og har også tenkt på at hun derfor tok ansvaret for opptenning selv.

Hun har tenkt på at hun byttet plass med venninnen rundt bålet.

Hun har tenkt på at hun kranglet med mamma om å låne akkurat den litt for fine nylongenseren, akkurat den dagen.

Men Marita sier hun aldri har klandret skolen. Og elevene hadde hatt en gjennomgang av utstyret.

Likevel forsto de ikke at det var flammer der da Marita kom med fyrstikken. De skjønte ikke at det var livsfarlig.

– Lærere og elever må sette seg inn i hva det er de har med seg på tur. Det river i minnene og jeg får utrolig vondt når jeg hører andre må gå gjennom det samme. Det kunne sikkert vært unngått om man hadde skjønt alvoret og bare byttet ut utstyret, sier Marita.

Hun mener alle slike hendelser der elever skader seg på brennende rødsprit har litt uhell ved seg:

– Men det er så mange andre måter man kan lage mat på eller skaffe seg erfaringer på. Jeg synes synd på både lærere og medelever som må se en i klassen brenne. Jeg unner ingen å oppleve det samme, sier Marita.

NRK har orientert konstituert rektor ved Inndyr skole om saken. Bente Øvereng var også med på klasseturen i 2002. Hun sier hun vil jobbe for et totalforbud mot bruk av rødsprit på turer i skolens regi.