Hopp til innhold

Kommentar: «Ja, vi veit nu korr vi bor - heldigvis!»

«Den yttarste periferi» blei Nord-Norge kalla bråkjekt av mine kollegaer frå sør. Likevel blir eg buande her – sjølvsagt.

Sol over Kvaløyfjell

Sola skinn ein kveld over Telegrafbukta.

Foto: Sigrid Agnethe Hansen / NRK

Ein junikveld for nokre år sidan var eg på ein avslutningssommarfest på ein skule i Oslo, der eg jobba, ein skule eit steinkast frå Blindern, i hjartet av Norge, om ein skal følgje logikken til mange av dei som bur der. Dei fleste skulle kome tilbake til hausten og setje i gang med eit nytt skuleår, men sjølv skulle eg ikkje kome tilbake, eg skulle nemleg flytte til Tromsø.

Blant fleire av mine kollegaer var det å flytte til Tromsø det same som å flytte til «den yttarste periferi» – det har eg forresten skriftleg, så det er ikkje noko eg berre seier for å vise kor oppblåste søringar kan vere.

Det er sjølvsagt freistande frå tid til anna å gje søringane rett i at det som finst her nord kan virke heilt perifert, utan trikk og tbane og søndagsopne butikkar, med Oluf-graffiti på ein husvegg i heimbyen min og kor ein bakke i Tromsø har fått namn etter buss-selskapet som frå tid til anna slit med å få bussane sine opp og ned utan uhell vinterstid.

Og kanskje må vi leve med at våre vener i sør reknar med at vi skal banne ekstra mykje berre fordi vi kjem frå Nord-Norge, og kanskje skal vi finne oss i at dei trur vi er opptatt med å dra torsk frå ein sjark og at når vi ikkje gjer det, så sit vi på Rorbua og drikk øl og flirer av vitsar vi har høyrt før.

Grafitti som viser Bjørn Sundquist og Oluf

Graffiti av Bjørn Sundquist og Oluf på ein vegg i Harstad.

Foto: Sigrid Agnethe Hansen / NRK


For vi veit jo sjølv at det ikkje er slik det er. Vi har universitet, kaffibarar, uteplassar, fleirfeltsvegar, kjøpesenter og drive-through-hamburgerplassar, vi.

Men om det var berre desse tinga vi ville ha, så ville vi vel ha budd ein heilt annan plass?

Det vi har, er årstidene, vêret, folket, fridomen, og måten alt dette smeltar inn i kvarandre, det har vi, det er vårt eiget. Sola, som ikkje er her i starten av året, men som tar det igjen på sommaren, den som lyser inn på soverommet klokka 4 om morgonen, like sterkt som den skinn klokka 11 om kvelden inn stuevindauget, den som gjer at tida eigentleg ikkje betyr noko og som viskar ut skiljet mellom kveld, natt og morra.

Om det er magisk for ungar å få vere vaken lenge fordi det er ferie og fordi sola ikkje går ned, er det minst like magisk å vere vaksen og sleppe å gå og legge seg ei midtsommernatt, berre vere vaken saman med sola heilt til ein ikkje klarer meir.

Morrasol over ei gate

Sola som aldri går ned.

Foto: Sigrid Agnethe Hansen / NRK


Eg har ofte tenkt med meg sjølv at det er ein eigen kunst å vente på sommaren i Nord-Norge, at det krev tolmod, og at jo, det er gode sjansar for å bli skuffa om sommaren ein ventar på, er ein varm og solrik juni, juli og august.

Sommaren er ein lunefull kjæraste som kanskje kjem på besøk, og kjem han, så kan han enten vere i godt humør og pleie deg etter alle kunstens reglar, eller så blir det berre skikkeleg dårleg stemning med krangling og kjefting og gråting – men mest sannsynlegvis ein plass heilt midt i mellom dei to.

Men vi held ut, for vi hugsar kor godt det var den gongen det var fint og vi fortrenger kor kjipt det var da det ikkje var det.

Eit lite hus i fjæra

Eit lite raudt hus i fjæra i Telegrafbukta.

Foto: Sigrid Agnethe Hansen / NRK


Og sidan dette er ein landsdel som trass alt har kollektivtrafikk og klesbutikkar og kaffe latte på alle kantar, så er det meir enn hendig at det er enkelt å kome seg til ein plass kor det er heilt stille, og kor måsen snakkar høgare enn folk. Fjellet og fjæra har vi på alle kantar, enten det eine eller det andre eller begge delar.

«Det er først når eg har vore oppå alle fjelltoppane eg ser frå sentrum at eg føler meg heime i byen» sa ei studievenninne av meg da ho flytta til Tromsø. «Eg føler meg heime når eg har vore innom alle uteplassane» svarte eg tørt tilbake og meinte det litt – men det er nok litt fordi eg alltid har foretrukke fjæra framfor fjella.

Stranda i Grøtfjord

Mange nyttar sommardagar på stranda i Grøtfjord.

Foto: Eskil Mehren / NRK


Men det beste av alt er nok at vi er så gode til å gripe dagen at ein skulle tru det latinske ordtaket «carpe diem» blei oppfunne nord for polarsirkelen.

For når sola først kjem fram og temperaturane plutseleg er tosifra, så er det automatisk shortsvêr, t-skjortevêr, sommarkjolevêr. Ein treng nesten ikkje sjå på gradestokken, for den tette lukta av tennvæske og grillmat fortel deg at det må vere minst 14 grader.

Og grillmaten skal vi ete ute, helst i shortsen, og blir det for kaldt, er det berre å finne fram fleecen og ull-lestane, for ute skal vi vere når det er sommar og 14 grader.

For når hausten kjem, da skal ikkje vi ha det på oss at vi ikkje har brukt sommaren til noko nyttig.

Vi sat ute på verandaen og grilla og hadde det heilt strålande. Heile natta, frå sola forsvann bak hushjørnet og til ho runden det neste, sat vi der, ute i julinatta. Jojo, visst måtte vi inn og hente fleecegenseren, og jojo, vi måtte ha pledd over føtene til slutt, og jojo, vi måtte til slutt også hente hua å ha på oss, men hallo, vi veit jo kor vi bur.

Heldigvis.

Bilde tatt frå Sommarøy utanfor Tromsø

Frå fjæra i Sommarøy utanfor Tromsø.

Foto: Sigrid Agnethe Hansen / NRK

Flere nyheter fra Troms og Finnmark