– Vi sier til barna at så lenge vi er sammen, kommer alt til å gå bra

Familien er i Syria.

Familiebildene ligger på minnepinner som ble igjen på mottaket i Bardufoss.

Andre, mindre håndfaste ting, forsvant i Vestleiren.

Nå sitter de fem i Oscarsgata Mottak i Vadsø. Og venter.

– Hva vil skje nå?

– Hva er det siste som har skjedd? Hva har Lavrov sagt?

Spørsmålet kommer både før og etter intervjuet. Hva har Norge avtalt med Russland? Hvem har sagt hva? Hva betyr det egentlig?

Det er litt over en uke siden den lille familien forsøkte å rømme fra Vestleiren. Litt over en uke siden de forsøkte å komme seg til Kirkenes, der tre andre allerede har blitt brakt i kirkeasyl. I nærmere 30 minus kom de ut av porten. Dallia Asaad bærende på en koffert. Far Samer med Maila på 16 måneder på armen. Taim (9) og Sama (11) fulgte etter, tett på foreldrene, med presse og politi rundt seg.

– Våre navn var på listen over folk som skulle kastes ut, og bussen var på vei for å ta oss til Russland, forteller Samer.

– Kvinnen som ville ta oss til kirken var vårt siste håp.

Noen kilometer fra Kirkenes blir de stoppet av politiet. De arresterer sjåføren som har forsøkt å hjelpe dem og tar familien tilbake til leiren..

Men bussene som samme dag kommer for å hente asylsøkere til grensen, må kjøre tomme tilbake.

Noen dager senere nekter russiske myndigheter å ta i mot flere asylsøkere fra Norge.

Mens politikere og mediene diskuterer lovendringer, instrukser, og sanksjoner, hva den russiske utenriksministeren Lavrov egentlig mente, hvem som skal blunke først av Norge og Russland, så venter Dallia og Samer på et svar.

– Hva er siste nytt? spør de.

– Hva vil skje nå?

Livet på nytt mottak

Hva skjer med mennesker som venter?

De plukker opp nye ord. Som «mottak» og «hyggelig». Lille Maila har lært seg å si «nei» – kanskje det viktigste ordet i en ett-og-et-halvt-årings vokabular. Men de faller ikke til ro.

– Vi har litt håp nå, fortsetter Samer.

– Men vi har ingenting håndfast, og derfor er vi fortsatt redde.

Snart skal Taim og Sama begynne på skole i Vadsø. De skal få nye ransler og penal av mottaket, og få nye venner.

– Barna har følt at det har vært en fare, sier Dallia.

– Vi har forsøkt alt vi kunne å fortelle dem at de ikke må bli redde. Vi har sagt: Uansett hva som skjer vil det ikke skje noe med dere. Vi skal passe på dere.

De vet ikke hvor lenge de blir her. På Facebook snakker de med vennene de fikk i Bardufoss, stedet de tenkte på som hjemme før ble hentet til Vestleiren av politiet.

– Ingen plass til lykke

På Dallias telefon lever et annet hjem videre.

Her er bilder fra hjembyen Hama i Syria. En video fra Malias dåp. Brylluper. Bursdager. På alle bildene er det smilende venner og slektninger.

– Byen vi bodde i var et fantastisk sted, forteller Samer.

– Det er utrolig vakkert der. Vi hadde venner og familie, vi gikk på besøk til hverandre, vi satt oppe til sent på kvelden og snakket sammen. De religiøse festivalene og festene var fantastiske. Men nå er det ingen flere fester der. Det er ingen plass til lykke. Det er over.

Noen av menneskene som smiler på bildene er fortsatt i Syria. Andre har reist, som de selv. Dallias mor er fremdeles i hjembyen. Broren hennes er nå i Tyskland.

Noen de kjenner prøvde ruten over Middelhavet, og kom ikke frem.

Fikk drapstrusler

Taim og Sama har sluttet å tro at høye lyder er raketter eller bomber.

– Det har blitt bedre nå, men før, hvis en dør smalt eller noen banket på, så forbandt de det med bomber, forteller Samer.

De forteller at nabolaget deres i Hama ofte ble truffet av raketter. At skoler ble bombet. Flere ganger kom de hjem til dører og vinduer som hadde blitt blåst ut av eksplosjoner.

– Kan du se for deg hvordan vi hadde det når vi var på jobb og visste at en bombe kunne falle på skolen til barna? Hva skal du gjøre da?, spør Samer.

Familien sier også at de fikk trusler fordi de var kristne. Meldinger på Facebook der det stod «Vi skal komme til huset ditt. Vi skal drepe dere».

– Vi prøvde å holde ut en lang stund. Vi tenkte at det forhåpentligvis ville være over i løpet av et år. Men barna orket det ikke. Og så fikk vi muligheten til å reise hit, sier Dallia.

Vil ikke snakke om Russland

Dallia og Samer valgte den arktiske fluktruten til Europa. Heller den enn Middelhavet. De brukte alle pengene sine på å kjøpe visum til Russland, for på den måten å komme seg til Norge.

Selv vil de ikke snakke om Russland, og hvorfor de ikke vil søke beskyttelse der. De er redde for hvordan det kan påvirke saken deres senere. Hva slags konsekvenser det vil få hvis de sendes ut av Norge.

– Fire dager, sier Dallia.

– Så lenge var vi i Russland.

Visumet de fikk for å reise inn i Norge var et forretningsvisum, og dermed gitt på falske premisser. Om de sendes tilbake til Russland kan visumet bli funnet lovstridig. Derfor ser nå Utlendingsnemda på saken deres på nytt.

De siste bildene på Dallias telefon er fra Vestleiren. Ett er av bussen om kom for å hente 13 menn tirsdag 19. januar. To dager før de forsøkte å rømme.

– De som forsøkte å ta oss med til kirken var gode mennesker. Vi følte at de gav oss en mulighet. De ville ikke ha noe fra oss, sier Samer.

– Kan du fortelle personen som prøvde å hjelpe oss til kirken at vi er veldig takknemlige?

– Skal vi bo her for alltid?

Mens Russland og Norge nå forsøker å finne ut hvem som har ansvaret for de rundt 5400 menneskene som kom over grensen fra Storskog i 2015, prøver Dallia og Samer å finne tilbake til en slags hverdag på mottaket i Vadsø.

– Vi har blitt godt tatt imot her. Men det er ingen stabilitet ennå, sier Samer.

Selv ønsker de seg tilbake til Bardufoss. Selv ønsker de seg tilbake til Bardufoss. Der ligger fortsatt noen av tingene de ikke fikk med seg til Vestleiren. På telefonen sklir over i bilder av julefeiring hos venner de møtte der.

– Hver gang vi kommer til et nytt mottak spør barna, er det her vi skal bo? Skal vi være her for alltid?, sier Dallia.

– Jeg svarer «jeg vet ikke».