Kultursenteret ga hverdagen mening – nå legges det ned

For åtte år siden satt Linn Charlotte Lundberg alene og uvirksom hjemme i den kommunale leiligheten sin. For 32-åringen kom vendepunket da noen ansatte fra kultursenteret Sisa i Alta ringte på døra.

De hadde blitt forespurt om de kunne bidra med å hjelpe Lundberg ut i livet.

– De kom og hentet meg fra leiligheten. De løftet meg frem og gjorde at jeg fikk trua på meg sjøl, sier hun.

– Det begynte med integrering av flyktninger, men etterhvert oppdaget vi en del andre mennesker som ikke hadde det bra. Som slet med psykisk helse eller på andre måter følte på et utenforskap, sier John Tore Martinsen, daglig leder av Sisa kultursenter.

Sisa betyr «inn» på samisk. Grunntanken til initiativtaker Martinsen, som i 2007 dro i gang samlingsstedet, var at dette skulle være en sosial møteplass for mennesker med ulik bakgrunn.

Men nå makter ikke lenger styret i kultursenteret den årlige kampen for å overleve på prosjektmidler og en usikker kommunal støtte.

Da rådmannen i høst foreslo å kutte støtten på 700.000 kroner, gikk lufta ut av ballongen hos tusenkunstnerne ved kultursenteret.

– Når vi hvert eneste år må ut å kjempe mot andre gode formål som skoler, barnehager, og tilbud for svakerestilte, da orker vi ikke lenger. Det føles ikke rett, sier Martinsen.

Evig pengejag

Styret la dermed ned drifta før forslaget var behandlet av Alta kommunestyre.

– Synd, sier Frp-politiker i Alta, Ronny Berg.

– Jeg er sikker på at kommunestyret ville ha gått inn for å støtte Sisa. Samtidig skjønner jeg at at de ansatte ved kultursenteret er slitne av å leve fra prosjekt til prosjekt.

John Tore Martinsen, drivkraften bak Sisa, medgir at det smerter å være med på å legge ned hjertebarnet.

– Vi har daglig rundt 20 brukere som er innom oss. Når det gjelder Linn Charlotte så har hun vært ansatt på linje med oss andre. Hun er en bidragsyter og ikke bare en mottaker. Jeg håper hun får brukt sine ferdigheter i en annen jobb, sier han.

– I et samfunn der det er om å gjøre å være best, har det vært viktig for Sisa å hente ut ressursene i folk.

Mestringsfølelse

Jens Petter Gitlesen i Norsk forbund for utviklingshemmede tror ikke Alta kommune vil spare penger på dette i det lange løp.

– Omregnet i prosent er 700.000 i et kommunalt budsjett så godt som ingenting. Hadde dette dreid seg om en vannledning ville de aldri foreslått å kutte. Men de litt vage tingene er det lett å gå løs på.

Han roser måten Sisa har vært drevet på.

– Det å hjelpe ved å la folk selv kunne være til hjelp gir en mestringsfølelse som er viktig for alle mennesker, sier forbundslederen.

Han sier at for gruppen med psykisk funksjonshemming er det vanlig å ha begrenset kontaktnett. De fleste er prisgitt nær familie som tar dem med ut.

– Det å delta på like vilkår ute i samfunnet er enormt betydningsfullt for den enkelte og helt i tråd med helse- og omsorgstjenesteloven.

Ikke lett å kutte

Denne uka hadde kultursenteret et siste treff, der også rådmann i Alta, Bjørn Atle Hansen var invitert.

– Det er ikke lett å komme med forslag om å kutte pengestøtten, sier Hansen.

Han forsvarer likevel kuttet ved å vise til dårlig kommuneøkonomi. Samt at antallet flyktninger har gått ned og dermed også tilskuddene fra IMDI, som man har brukt opp mot Sisa tidligere.

Til det siste sier Ronny Berg i Frp:

– Vi har nylig fått beskjed om å ta imot 45 flyktninger til Alta, så her ville Sisa vært kjærkomment. Ja, vi har plasser som retter seg mot svakerestilte grupper, men vi har ikke et sted som Sisa.

– Jeg tror kommunen vil merke utgiftene andre steder når Sisa legges ned, sier Berg.

Et lys i mørket

– Sisa ble for meg var et lys i mørket da jeg kom til Alta i 2008 med et stort håp om nytt liv, sier Devi Chamlagai fra Nepal.

Han forteller om bærturer, fisketurer og kjøreturer rundt i fylket.

– Sisa hjalp meg å bli kjent med den norske levemåten og jeg fikk hjelp med å praktisere det norske språket, sier Chamlagai, som senere har tatt sosionomutdannelse, giftet seg og bosatt seg i Alta.

Uten jobb

For Linn Charlotte Lundberg vil savnet av kultursenteret bli stort.

Hun har vært med på matservering på store arrangement som NM på ski og Finnmarksløpet. Hun ha vært med på språkopplæring av flyktninger og hun har drevet med massasje.

Hun har rett og slett vært en del av gjengen.

– De har gjort alt for at jeg skulle ha det bra i livet. Det blir veldig tomt uten dem.

– Jeg vet ikke hva jeg nå skal gjøre. Jeg må prøve å få meg en jobb, sier hun.