Unge blir syke i jakten på det perfekte

Solstrålen Cecilie Karlsen (17) fra Tromsø gir jernet som Idol-deltaker på TV. Men bare for et halvt år siden slet hun seg ut av en tung depresjon. I løpet av bare ett år gikk hun fra å være smilende og glad, til å møte veggen fullstendig.

Cecilie Karlsen

Prestasjonsjaget førte til at Cecilie ble tungt deprimert. Nå har imidlertid lysten til å lage musikk kommet tilbake.

Foto: Marit Garfjeld / NRK
Marit Garfjeld
Journalist


– Jeg måtte være best, og strevde for å fremstille meg selv på best mulig måte. Jeg gikk aldri uten sminke, ville aldri vise en svakere side av meg selv. Å holde fasaden ble viktigst, sier syttenåringen Cecilie Karlsen fra Tromsø.

Siden i fjor høst har livet hennes gått fra å være fint, til å bli nærmest ubeskrivelig jævlig, til at hun i dag igjen setter pris på livet.

I sommer så vi henne som en av deltakerne som sang seg til bootcampen i talentkonkurransen Idol på TV2. Ikke mange vil mistenke henne for å lide av angst og depresjon.

Cecilie Karlsens historie er ikke den romantiske versjonen om jenta som ble trykt ned, men som fant styrke gjennom musikken.

Det er historien som tusenvis av jenter og gutter opplever hver dag - om kampen for å være flinkest, snillest, penest og mest populær - og hvor tøft det er når alt rakner.

Det er også historien om hvordan man kan finne styrke i erfaringen om hvordan det er å være aller svakest, og hvordan man kan komme seg videre ved å lære seg å si stopp.

– Det var ikke bare én ting som gjorde at alt ble tungt, men summen av flere ting, sier Cecilie selv i dag.

Når NRK møter henne, sitter Cecilie i senga på soverommet sitt, smilende og syngende med gitaren i hånda. Og det er slik de fleste vil beskrive henne – ei flott jente med godt humør, sterk vilje og et stort musikalsk talent.

Cecilie Karlsen

Å slutte på musikklinja har faktisk gjort meg til en bedre musiker, mener Cecilie Karlsen.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Men fjoråret vil hun helst legge bak seg. For det ble langt tøffere enn både hun og foreldrene hadde forestilt seg.

Cecilie trivdes godt det første året som elev på musikklinja ved en av Tromsøs videregående skoler.

Men et brutt forhold gjorde skolesituasjonen annerledes. Alt var annerledes, venneflokken var endret. Hun gikk fra å være smilende og glad, til å bli tristere og tristere innvendig.

I løpet av det neste året endret Cecilie seg fra å være blid, glad og frisk til å utvikle angst, klaustrofobi og spiseforstyrrelse.

– Hun sa alltid at hun trivdes i klassen og sa at skolen var flott og fin. Det tok litt tid før vi forstod at noe var galt, forteller pappa Ronny Karlsen.

Fikk angstanfall

Lærerne startet året med å forberede dem på at mange ville komme til å slite for å få gode karakterer i løpet av «det vanskelige andreåret». Cecilie skulle definitivt ikke bli en av dem! Etter skoletid murte hun seg inne på soverommet og gjorde lekser i timesvis.

Samtidig med at karakterene steg, ble hun stadig mer deprimert. All sosial kontakt stoppet opp, og hun fokuserte alt på at hun i alle fall skulle få gode karakterer.

På skolen stilte hun i fine klær, nysminket og blid. Innvendig var alt bare kaos.

En kveld, da pappa Ronny skjønte at noe var i gjære, brast det for henne for første gang. Han stilte henne kritiske spørsmål for å få henne til å fortelle hva som egentlig var galt. Å bli konfrontert med at fasaden hennes var avslørt, utløste det første i rekken av mange kraftige angstanfall.

Ronny og May Britt Karlsen

Det tok en stund før Ronny og May Britt Karlsen skjønte at datteren Cecilie var alvorlig deprimert. Selv om erfaringen har vært tøff, har den også vært lærerik, mener ekteparet.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Hun begynte å hyperventilere. Oksygenmangelen ga henne kvelningsfornemmelse. Alle musklene i kroppen strammet seg. Det var skremmende, både for Cecilie og foreldrene Ronny og May Britt. Da foreldrene skjønte at datteren var alvorlig syk, hadde de ingen å henvende seg til om problemet.

– I og med at Cecilie er den hun er utad, ville ingen skjønt hvordan hun egentlig hadde det. Det er vanskelig å forstå, selv for dem som kjenner henne best. De ser henne hver dag, smilende og vellykket, på facebook og youtube. Det er uforståelig for dem at hun kan være deprimert, sier han.

Flere unge får psykiske problemer

Stadig flere ungdommer kjenner seg igjen i problemene til Cecilie. Forskning utført ved Høyskolen i Oslo og Akershus viser at mange ungdommer plages av bekymring, stress og søvnproblemer.

– Perfeksjonismejaget har blitt en del av ungdomskulturen. Det er ikke lenger bare toprosenten av ungdommer som er ekstreme perfeksjonister, eller femprosenten som leser veldig mye lekser. Nå gjelder det en større gruppe som er opptatt av å fremstå som vellykka i alle sosiale sammenhenger, sier forskningsleder Anders Bakken.

Ungdommer i 250 kommuner over hele landet har deltatt i en undersøkelse om psykisk helse. På mange måter er Cecilie Karlsen og de andre unge i dag en glansbildegenerasjon: Alkoholbruken har sunket kraftig, de røyker mindre enn ungdom gjorde for bare noen få år siden og ungdommene sier selv at de har gode relasjoner til både foreldre og lærere.

Derfor sier Bakken at det er et paradoks at mange likevel har det tungt.

– Tendensen de siste årene er at omfanget av plagene har økt blant ungdom, spesielt jenter. Hva som er årsaken er vi usikre på, fordi vi foreløpig ikke har gått dypt inn i dataene. Men vi har sett over tid at risikofaktorene for psykiske plager ikke har steget, sier Bakken.

Kjente risikofaktorer er at ungdommene kommer fra hjem med konflikter i familie, at de har dårlige relasjoner til familien, at familien har rusproblematikk eller at ungdommene har vært mobbet.

Forskerne ser nå på om det er nye grupper av ungdom, nemlig de som ikke har kjente risikofaktorer, som er utsatt for psykiske helseplager.

– Vi har en hypotese om at hele samfunnet har høyere aktivitetsnivå. Det medfører høyere forventninger til å prestere bra i arbeidslivet og i utdanningen. I tillegg har vi en annen form for kommunikasjon nå. Mange har jobber der de ikke er frikoblet fra arbeidsplassen etter arbeidstid, gjennom at de for eksempel er påkoblet eposten hele tiden. Slike faktorer kan bidra til å skape et mer masete samfunn.

– Er ikke høyt arbeidspress en typisk «voksenplage»?

– Nei. Også ungdom har disse digitale mediene med seg over alt. Sosiale medier har blitt en veldig viktig måte for ungdom å kommunisere med hverandre på. Det medfører at de blir utsatt for andres blikk på en selv hele tiden. Sosiale medier er en arena som er viktig å fremstå som vellykka på for mange unge, sier Bakken.

Han mener det masete samfunnet får tøffere følger for ungdommer.

– Unge er mer sårbare. Kanskje har vi voksne bedre måter å takle ulike stressituasjoner på enn ungdommer. De ikke har samme erfaring med hvordan de skal håndtere stress, dermed blir de mer sårbare for endringer.

Beinhardt, men lærerikt

Tidvis kom angstanfallene daglig. Hun holdt seg enkelte dager borte fra skolen fordi hun ble overmannet av den indre redselen som angsten gir. Sangundervisningen ble gitt i et kjellerrom. Døren måtte alltid stå på gløtt for at hun ikke skulle få klaustrofobisk anfall.

– Angstanfallene tappet meg for energi. Når jeg kom hjem fra skolen, sovnet jeg med en gang, forteller Cecilie.

Hun har alltid hatt et åpent forhold til foreldrene, selv når de verste trassaldrene har herjet. Det mener pappa Ronny har vært det viktigste for at de har kommet gjennom den tunge perioden.

Prosessen som familien har vært gjennom fra Cecilie ble syk til hun nå er tilnærmet frisk, har vært både beinhard og lærerik.

Cecilie, May Britt og Ronny Karlsen

Familien Karlsen har fått et enda tettere forhold enn før som følger av den tunge perioden.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

– Vi har knyttet enda tettere familiære bånd. Vi ble ikke bare foreldre, men kom nesten inn på kompisnivå der vi snakket om ting som man kanskje normalt ikke snakker med foreldre om. Men det tror jeg også er viktig.

Mamma May Britt var den som foreslo at de skulle oppsøke hjelp for problemet, men det ville i utgangspunktet ikke Cecilie.

– Jeg nektet en periode. For jeg tenkte at med en gang jeg ble henvist til psykolog, så er det noe som feiler meg. Og det ville ikke jeg, jeg ville ikke være den som var psykisk syk. Men så tenkte jeg at det ikke kunne bli noe verre enn det det var, og da var det bare å gi psykologen en sjanse, sier Cecilie.

Det gikk kort tid før hun fikk hjelp av psykiater. Motvillig subbet hun seg til timene. Selvbildet var i utgangspunktet knust, men ble enda verre av at hun ble psykiatrisk pasient. Cecilie løy til klassekamerater om hvor hun skulle når hun hadde time hos psykiater.

– Det føltes ikke normalt at en seksten-syttenåring skulle gå til psykiater, for det er ingen som snakker om det, sier Cecilie.

Pappa Ronny legger til;

– Og så passet det ikke inn i fasaden heller.

Ensomme i jakten på det perfekte

– Før sammenlignet man seg med naboen eller ungene i klassen. Dagens ungdom måler seg nesten mot verdensstjerner. De har en helt annen referanse til hva som er bra og ikke bra, sier helsesøster Randi Elisabeth Olsen ved Tvibit helsestasjon i Tromsø.

Randi Elisabeth Olsen

- Ungdommer kan mange ganger bli ensomme i jakten på det perfekte, mener helsesøster Randi Olsen ved helsestasjonen på ungdomshuset Tvibit.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

Helsesøstre, foreldre og forskningsmiljøer er stort sett samstemte: Dagens ungdommer er veltilpassede, de har lite risikoadferd og ofte godt forhold til foreldrene. Likevel blir presset på dem for å være flinke, stort.

– De kan bli ensomme i jakten på det perfekte. De deler ikke svakhetene sine med andre, og vil skjule det som de ikke oppfatter som perfekt. Vi møter mange slike ungdommer på helsestasjonen, sier Olsen.

Noe av det viktigste helsesøstrene, legene og psykologene ved helsestasjonen gjør, er å snakke om at det er normalt å føle seg usikker og å gjøre feil.

– Vi har dessverre for dårlig med ressurser i skolen til å ta tak i alle som sliter. Samtidig er det et sammensatt problem, for det at ungdommene sliter skyldes selvsagt ikke bare at det er for få helsesøstre på skolene. Foreldre kan være med på å dempe forventningspresset som ungdommene føler, mener helsesøsteren.

Hoppet av musikklinja

Cecilie ble bedre. Litt etter litt hjalp samtaleterapi - og medisiner. Terskelen for å få medisinsk hjelp var høy, men hun innså at de negative tankene ikke lot seg stoppe av samtaler. Etter at hun begynte med antidepressive medisiner, har hun ikke hatt noen angstanfall.

– Mange vil kanskje si at å ta medisiner er en snarvei, men jeg mener det er å behandle ett problem om gangen. Jeg kunne kanskje sluttet på medisinene i dag, men det må gjøres kontrollert og sammen med lege, sier Cecilie.

Ved å sette seg delmål å se frem til, først en sydentur, deretter påskeferie, så Idol-audition og til slutt sommerferie, kom hun seg gjennom andreåret på videregående skoler med bestått vitnemål. Da tredjeåret startet, byttet hun skole. I dag mener hun at det er det beste valget hun noen gang har tatt.

Cecilie Karlsen

Cecilie har forsøkt å snu de negative erfaringene til noe positivt, og vet nå at selv om hun føler depresjonen banke på, så vet hun at alt blir bedre. Til slutt.

Foto: Marit Garfjeld / NRK

I ettertid har foreldrene gjort seg noen tanker om hva de ønsker at de kunne ha fått vite tidligere. Cecilies problemer ble for eksempel ikke fanget opp på skolen.

– Om jeg skulle ønsket noe i ettertid, var det at skolen hadde kommet sterkere på banen, tidligere, sier Ronny.

May Britt legger til:

– Hun kunne sitte alene og spise lunsj i et halvt år, alene på klasserommet. Noen må ha sett noe, mener hun.

Familien mener det er for lite fokus på at også elever som tilsynelatende har alt på stell, gode familieforhold og gode karakterer, kan ha psykiske problemer.

– Vi ønsker ikke å klandre skolen hun gikk på, for de gjorde nok det de kunne. Men det er nok for lite fokus på denne problemstillingen, sier Ronny.

Cecilie forsøker å snu den negative erfaringen om til noe positivt. Som sanger mener hun at hun har blitt mye bedre etter at hun sluttet på musikklinja og byttet til studiespesialisering.

– Jeg bruker erfaringa mi hver dag. Nå er jeg ute om dagen, tør å gjøre noe, jeg har til og med vært på hyttetur - det hadde jeg ikke gjort for et halvt år siden. Erfaringa jeg har nå, gjør at om jeg er stressa i situasjoner så vet jeg at det går over. Mange kan føle at man er stressa eller føle ubehag. Det kan være greit å huske at ubehag ikke er for alltid.