NRK Meny
Normal

– De var redd mensblodet vårt skulle tiltrekke seg isbjørn

Fram til 90-tallet var kvinnelige forskere bortimot utestengt fra forskningsprosjekter i Arktis og Antarktis.

Tora Hultgreen

Tora Hultgreen under utgraving av gravene ved Svenskhuset på Svalbard i 2008.

Foto: privat

– Lederne for utgravingene på Svalbard mente at kvinner ikke kunne delta fordi vi ikke var i stand til å håndtere skytevåpen, sier direktør ved Svalbard Museum, Tora Hultgreen.

Da hun og en studievenninne på 80-tallet ville delta på arkeologiske utgravinger på Svalbard, møtte de steil motstand.

Jentene dro på pistolkurs i Tromsø, men da de kom til utgravingslederen og fortalte at de hadde skutt opp med pistol, ble de møtt med nye argumenter.

Mente kvinner var for svake

– Vi var ikke sterke nok til de fysiske utfordringene knyttet til en slik utgraving, var unnskyldningen da, sier Hultgreen.

svenskhuset

Ved svenskhuset på Kapp Thordsen omkom 17 norske fangstfolk.

Foto: Privat

De var ikke sterke nok til å bære en gummibåt, mente mennene. Men den mest originale motforestillingen mot kvinner i felt, fikk Hultgreen vite via omveier.

– Man lå gjerne i felt i seks-sju uker. I løpet av den perioden ville jo kvinner menstruere og de var bekymret for at menstruasjonsblodet vårt skulle tiltrekke seg isbjørn. Men det våget de ikke si direkte til oss, ler Hultgreen.

De samme argumentene ble hun ikke møtt med når det kom til utgravinger på Fastlands-Norge. Men Hultgreen og de andre kvinnene ga seg ikke, og fra 90-tallet fikk de være med på feltarbeid på Svalbard.

– Viste seg at vi klarte oss fint

Hennes første utgraving på øygruppa var i Hornsund sør på Spitsbergen i 1992.

Elisabeth Isaksson

Elisabeth Isaksson er glasiolog, et av de få områdene innen polarforskning der mennene fremdeles er i stort flertall.

Foto: Helgard Anschuetz /Norsk Polarinstitutt

– Det viste seg at vi klarte oss helt utmerket, og hadde kanskje også en fordel. Når man ligger lenge i felt langt fra familien, blir det gjerne gnisninger. Vi kvinnene var nok mer robuste psykisk og mer diplomatiske, mener Hultgreen, som i dag har bodd i Longyearbyen i seks år.

Hultgreen er ikke alene om å ha slike opplevelser. Nylig fortalte glasiolog Elisabeth Isaksson om hvordan hun opplevde det å gå inn i en verden som tradisjonelt har vært preget av skjeggede menn.

– Må du være stor og sterk for å drive polarforskning? Jeg bestemte meg for at det trengte man ikke, og jeg har siden den tid drevet feltbasert forskning i Antarktis
og på Svalbard. Gjennom årene har jeg sett at det er andre kvaliteter enn fysisk styrke som er viktig når snøstormen røyker og det er langt til nære og kjære der
hjemme, forteller Isaksson på en konferanse nylig, som blir omtalt på sidene til Norsk Polarinstitutt.

Kvinner ingen adgang

Fram til 1990-tallet ble kvinnelige forskere nektet adgang til baser i Arktis og Antarktis.

Nå er trenden i aller høyeste grad i ferd med å snu. I 2013 var ni av ti nyutdannede polarforskere kvinner, og 27 av 31 doktorgrader avlagt ved Universitetet i Tromsø (UiT) og Universitetssenteret på Svalbard de siste årene er skrevet av kvinner, skriver NP på sine sider.

– Veksten av kvinnelige studenter er stor i alle fagområder, men den er spesielt stor innenfor de polarforskningsfagene som heller mot biologi, sier Edel Elvevoll, dekan ved fakultet for biovitenskap, fiskeri og økonomi ved Norges Arktiske Universitet i Tromsø.

Hun er ikke overrasket over at mange kvinner søker seg til polarforskningen.

– Det feltbaserte arbeidet er noe av det frieste, flotteste og mest interessante arbeidet man kan gjøre. Jeg tror det er entusiasmen for dette som trekker kvinner til polarforskningen nå som den har mistet litt av sitt barske og mannsdominerte omdømme, sier Elvevoll.