StatoilHydros andel i utviklinga av Sjtokman-feltet står allerede som en milepæl i norsk og særlig nordnorsk petroleumshistorie.
Men det er en norsk seier med mange løse tråder. For vårt statlige oljeselskap har fortsatt ingen andel i selve gassen.
Det begynner å nærme seg to tiår sia daværende Norsk Hydro etablerte kontor i Russland. Målet den gangen, som nå, var å få en fot innenfor, og en andel i de enorme russiske olje- og gassressursene.
Statoil kom på banen langt senere, og selskapet ble nærmest mobba av sin norske konkurrent fordi de var sørgelig for sent ute.
I dag sier statsminister Jens Stoltenberg at en viktig del av motivasjonen for å slå sammen Statoil og Hydro var nettopp å kunne stå sterkere overfor slike gigantprosjekt som utbygginga av Sjtokman-feltet.
Vellykka sammenslåing
Og fusjonen av de to norske oljeselskapene ble tatt godt imot hos russiske myndigheter, og hos verdens største gassprodusent Gazprom som eier Sjtokman-feltet.
I dag signerte altså StatoilHydro avtalen om en eierandel på 24 prosent i Sjtokman Development Company som skal utvikle gassfeltet. Fra før av sitter franske Total med en eierandel på 25 prosent.
De som har jobba med dette fra norsk side er glade for det som har skjedd, men de er ikke overraska. For det var dette som lå i korta, altså en norsk bit av kaka.
Russland har innsett at de ikke har teknologi til å utvikle dette gassfeltet langt til havs på egen hånd.
Det noen fortsatt spør seg om er hvorfor amerikanerne, i form av Conoco-Philips ikke ble tatt inn i varmen. Svaret på det ligger trolig et sted i den russiske Europa-politikken, og i Conoco-Philips sitt samarbeid med det russiske oljeselskapet Lukoil.
Ikke en del av gassen
Men fortsatt har verken Norge eller Frankrike noen del av selve gassen.
Det var det StatoilHydro ønska seg, men dit kan vegen fortsatt være lang.
De verdiene som ligger under havbunnen i den russiske delen av Barentshavet er så store at det tydeligvis kan koste nesten hva som helst å få være med.
Men StatoilHydro er altså ikke helt med, ennå, slik de hadde ønsket.
Norsk bunnplanke
Likevel betyr dagens avtale mye for det norsk-russiske energisamarbeidet i nord.
Nå har også norske myndigheter fått en bunnplanke i den nordområdesatsinga de har brukt store ord om, men som mange har lett etter innholdet i.
Det var nettopp et norsk-russisk samarbeid på Sjtokman Norge gambla på skulle bli virkelighet en gang i nær framtid. Nå har startskuddet gått, men hva som blir Nord-Norges og særlig Finnmarks direkte gevinst av dette er fortsatt uklart.
Russerne vil ha Murmansk som hovedbase for Sjtokman-utbygginga, blant annet med anlegg for produksjon av flytende gass.
Kirkenes og kanskje Vardø, på norsk side, kan bli viktige supplybaser, for mye er fortsatt enklere på norsk enn på russisk side av grensa.
I mange år har russerne sjøl sørga for at store deler av deres egen fiskeflåte har skygga banen i hjemlandet på grunn av stivbeint, korrupt og omfangsrikt byråkrati.
Norsk smidighet kan fortsatt være verdt å markedsføre også i forbindelse med Sjtokman-utbygginga.
