NRK Meny
Normal

Førti år i forskningens tjeneste

- Forskning er fredsarbeid, sier Elena.

Elena Arashkevich

Elena har et førti år langt fokus på dyreplankton i mange ulike hav på jorda.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Elena Arashkevich er seniorforsker på forskningstoktet Arctic Tipping Points . Men alle kaller henne Aljona, -sikkert på grunn av den utbredte russiske skikken om å bruke kjælenavn eller variasjoner av navnet på den du kjenner godt.

Hun er en godt voksen dame, og fåmælt, hun sier ikke mer enn det som trengs. Når vi blir bedre kjent, forteller Elena meg at hun har jobbet som planktonforsker helt siden hun tok doktorgraden. Det var i 1970. Det betyr at hun snart kan feire sin 40-årsdag som forsker, hele tida med fokus på zooplankton, - små dyreorganismer som lever i havet og driver rundt med havstrømmene på jorda.

Elena og Konstatin

Både Elena og Konstatin jobber ved Shirkovinstituttet i Moskva og trives i arbeid som forskere.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

For Elena har det vært forskjellige områder av forskning knyttet til zooplankton, gjerne langtidsserier med fokus på biomasse i forhold til temperatur og lokalt klima, utbredelse, sammensetning og fysiologi. Elena leder arbeidet i den russiske gruppen som jobber i Arctic Tipping Points. Men hun stikker seg aldri frem, hever aldri stemmen. Og hun står på laboratoriet seint og tidlig som alle de andre, til tross for at mange av dem aldersmessig kunne vært hennes barn og barnebarn.

– Syns du ikke det blir slitsomt å dra på tokt? Nei, hun syns ikke det. Elena Arashkevich liker å være på havet. Hun har forsket i flere hav som grenser opp mot polbassenget på russisk side, Karahavet, Kvitsjøen og Beringstredet. Hun har vært på tokt i norske fjorder og flere ganger i Barentshavet. Og hun har jobbet i Svartehavet og i Antarktis.

Anastasia Nikishina og Konstantin Solovyev

Anastasia Nikishina og Konstantin Solovyev representerer den unge generasjon forskere fra Russland.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Forskning i det vi benevner som nordøstpassasjen, står ikke spesielt i fokus i dagens Russland. - Forskning i nord hadde høyere status under Sovjet-tida, sier Elena. Det var faktisk langt større forskningsaktivitet i havet i disse områdene den gangen.

Elena jobber som de andre to russiske deltagerne Anastasia Nikishina og Konstantin Solovyev på Shirskovinstituttet i Moskva, - det er ikke et universitet, men et forskningsinstitutt og en fri institusjon. Å skaffe penger til forskning er vanskelig. Dette er et problem som russiske forskere kjenner like godt som forskere her hjemme. - Det må skaffes midler, sier Elena. - Det er dessuten et langt sprang i alder mellom den eldre generasjon forskere og dagens unge russere.

Elena og Ulrike Grote

Elena og tyske Ulrike Grote sorterer vannflasker til eksperimentene.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

- Ombord på ”Jan Mayen” jobber du med unge forskere, én til to generasjoner yngre enn deg, og vel så det. Fungerer det? Elena smiler.

- Anastasia er like gammel som min datter. Jeg behandler henne som en, og vi snakker bra sammen. Men Russland har mistet en hel generasjon forskere i svært mange disipliner. Forskningen i Russland fikk en kjempeknekk i ’90-årene. Det var nesten ikke lønn og få, og de dyktige forlot universitetene for det private eller reiste fra landet. I en periode hadde jeg 20 dollar i måneden i lønn, mannen min hadde det samme. Dette var det ikke mulig å leve for, så vi måtte spe på økonomien med å gå som avisbud i helgene. Og vi hadde gode stillinger, så da kan du tenke deg hvordan det var, fortsetter hun alvorlig.

- Ingen søkte seg til forskning. Det betyr at vi nå må fylle et generasjonsgap. Dette er veldig uheldig for overføring av den faglige kunnskapen som bør skje naturlig ettersom det fornyes i forskerrekkene.

Forskere

Elena trives i flernasjonalt selskap og mener forskning er godt fredsarbeid.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

- Har noen av dine tre barn tatt etter deg og valgt en forskningskarriere? Hun ler og rister avvergende på hodet.

- Min eldste sønn begynte på universitetet, men så kom perestroika’en og det ble så kaotisk så han sluttet. Han dro til en liten landsby utenfor Moskva og hjalp til med restaurering av ei kirke. Som du sikkert vet, ble mange kirker brukt som skur og lagerhus. Og denne kirka var i meget dårlig forfatning. Han har slått seg ned der, og han har fått familie og har bosatt seg der. Han lever et godt liv, sier Elena.

Både hennes datter og yngste sønn er knyttet til utenlandske bedrifter i Moskva. - Min datter er god i språk og har jobb i et engelsk firma. Min sønn jobbet i olje- og gassvirksomheten i Sibir, men er nå tilbake i Moskva i en annen organisasjon. Så jeg har alle i nærheten, og det er fint.

Forsker

Det er et drøyt generasjonsgap mellom yngste og eldste russiske forsker på 'Jan Mayen'.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Hun liker ikke været i Longyearbyen når det plutselig snør på den siste dagen av juni. Men hun liker å jobbe i en internasjonal gruppe. - Det å jobbe med folk fra vest i en situasjon der forholdene er bedre enn under den kalde krigen, er en bra ting. Men helt problemfritt er det ikke. Jeg opplever fortsatt at mennesker blir forundret over at russere er hyggelige, gjestfrie mennesker. Jeg har møtt mange nordmenn som ble skremt i sin barndom med at russerne skulle komme og ta dem. Det er tragisk, for forholdet mellom Norge og Russland i nord har historisk sett vært nært og godt med stor samhandel. Også under siste krig var dette vennskapet viktig.

- Forskning er fredsarbeid, sier Elena. Sammen med forskere fra Polen, Tyskland, Portugal og Spania skal Elena fylle de neste ukene med eksperimenter som handler om næringsopptak, eggproduksjon og overlevelse for arktiske dyreplankton. Dyrene skal stå på ulike temperaturer: 0°C, 2.5°C, 5°C, 7.5°C og 10°C, og det skal blant annet beregnes hvor mye planteplankton de spiser og hvordan de reagerer i ulike temperaturintervaller. Elena tror ikke på klimaendringer, hun mener at plankton viser store variasjoner og at det må mye mer forskning til før man kan fastslå noe sikkert om endringer i havet.

Barentsburg

besøket i Barentsburg var Elena i land og snakket ivrig med bygningsarbeidere i byen.

Foto: Sylvi Inez Liljegren / NRK

Og så er det ikke mer tid til å snakke. Sjøvann er hentet inn fra kjølelab’en, flere dyr er klar for mikroskopet og nitide notater skal fortelle verden noe om ressurssituasjonen i havet, om beite for fisk og om økologien i nord. Elena Arashkevich har nok å gjøre.

- There is much work to do. I must go back to the lab.

Les Sylvis blogg: Arktis på vippepunktet