Det var en dristig oppvisning i politisk spill, lobbyvirksomhet og nettverk alle vi var vitne til tirsdag kveld, da NRK 1 viste programmet ”Spillet om et OL”. Dristig fordi vi aldri her i landet har vært vitne til en lobbyist som så åpent forteller om sin virksomhet, som det Bjørge Stensbøl gjorde i programmet.
Og enda dristigere fordi han med sin dårlig skjulte tilfredshet over å ha slått Oslo og Trondheim på vegne av ”lillebror” Tromsø, risikerer å mobilisere motstandere i alle leire.
Både de som er imot OL, imot Tromsø eller imot begge deler, har nå fått ekstra ammunisjon i debatten som kommer til å fortsette, i alle fall til spørsmålet om statsgaranti er avgjort.
Furtende tapere
Oslo og Trondheim blir stående som furtende tapere etter programmet.
Marvin Wiseth sier de har sløst bort et tjuetalls millioner i kampen om OL-kandidaturet. Men alle visste jo at det å bruke penger i denne tevlingen var et risikoprosjekt. To av kandidatene var dømt til å tape.
Og det er vel ingen som tror at så garvede politikere som Per Ditlev Simonsen og Marvin Wiseth ikke vet at det ikke er tillitsvalgte i idretten som alene avgjør om Norge bør arrangere et OL, mens et utvalg bestående av gamle skiløpere skal legge premissene for hvor lekene skal avvikles.
Vi snakker om investeringer på mange milliarder kroner, midler som blir øremerket en spesiell region.
Det skulle bare mangle at dette ikke var et politisk spørsmål fra dag en, og det vet selvsagt ringrevene Wiseth og Simonsen.
Nettverk og tusseladd-faktor
Nettverksbyggingen til gutta boys inn i det politiske miljøet var et interessant skue, ikke minst fordi nettverk kontra habilitet nærmest har vært et ikke-tema her i landet.
Først når noen forgår seg, slik avgåtte statsråd Ramin Osmundsen gjorde, får vi en debatt. Men Ramin Osmundsen-debatten var dessverre mer preget av moralsk panikk enn av diskusjonen om beslutninger i det offentlige skal avgjøres på bakgrunn av bekjentskaper.
I så måte har Bjørge Stensbøl gjort oss alle en tjeneste. Han forteller utilslørt om hvordan han og Tromsø 2018 jobbet, og er farlig nær arrogansen når han sier at han var sikker på å lykkes.
Mens motstanderne, og for så vidt også en del av de lokale OL-kreftene i Tromsø, blir framstilt på en måte som ikke akkurat demper tusseladd-faktoren.
Lur åpenhet?
Men var det lurt å invitere til så stor åpenhet – sett fra Tromsø 2018 sin side?
Nå er motstanderne mot prosjektet mobilisert på nytt, sorgarbeidet til de som ikke vant fram kan gjenopptas, og vi kan få en politisk debatt som ikke nødvendigvis gagner Tromsø 2018.
For i det likestilte Norge, hvor vi alle hevdes å være sosialdemokrater, er vi ikke vant til å bli presentert for profesjonelle lobbyisters veldige makt.
Jeg tipper imidlertid at man vil se akkurat det samme spillet om man titter ordentlig inn under teppet til organisasjonene og utvalgene som har vært i sving i spillet om OL.
Kanskje er det på tide å ta den norske nettverksdebatten – litt ut over juristvenninners middager på Theaterkafeen?
