Sykepleier Ane Holmberg jobber til daglig ved akuttmottaket på Sykehuset Telemark og ved Porsgrunn Plastikkirurgi, men i løpet av det siste året har hun vært på to oppdrag med Røde Kors.
– Det må komme fra hjertet. Det er ikke bare en jobb å være sykepleier, sier hun.
Jordskjelvet førte til store ødeleggelser. Mange ble hjemløse.
Foto: privat
Når folk kom til sykehuset var takknemligheten stor for å endelig få hjelp. Varme smil var godt å se midt i alt det vonde.
Foto: privatFørst var hun et halvt år i en syrisk flykningeleir. Etter en kort periode hjemme drog hun til jordskjelvrammede Nepal.
Fra vondt til verre
Drivkraften til å hjelpe kom allerede da hun så de første tv-bildene etter det store skjelvet.
– Tanken slo meg med en gang. Jeg ville gjerne reise til Nepal for å hjelpe. Så kom telefonen fra Røde Kors og jeg grep muligheten, forteller hun.
Det store skjelvet rammet hardt den 25. april. Kort tid etter 12. mai fikk Ane oppleve marerittet selv da det andre skjelvet kom.
– Skjelvet var kraftig. Det kom som lyn fra klar himmel. Det var vondt å se de forskremte ansiktene til pasientene som allerede hadde opplevd et stort jordskjelv. De var ekstremt redde, sier Holmberg.
Fra feltsykehuset løp Ane og noen flere til landsbyen. Synet som møtte dem var hjerteskjærende. Alt i den fattige landsbyen hadde gått fra vondt til verre på bare få minutter.
To små brødre
– Vi møtte en livredd befolkning. Vi så gråtende barn som blødde og flere døde, forteller hun.
På feltsykehuset vokste køene av skadde. Anes oppgave var å sortere pasientene slik at de hardest skadde fikk hjelp først.
Denne eldre mannen kom inn med bruddskader som han hadde gått med ubehandlet i flere dager. Mange av pasientene hadde gått i flere timer for å få hjelp.
Foto: privat– Det er fantastisk å jobbe for Røde Kors. Alle vi som jobba på feltsykehuset tok godt vare på hverandre, sier hun.
Køene til sykehuset var lange. Ane fikk hjelp av en tolk da hun skulle sortere køen.
Foto: privatPå mobilen har hun noen få bilder av pasienter. Hun er nøye på å understreke at ingen ble tatt bilde av uten at de selv gav tillatelse. Bildene er fine minner å ha med seg. Det er møte med menneskene hun husker best.
– Spesielt husker jeg to små brødre på 6 og 8 år. Mammaen døde i skjelvet og faren var langt borte. De tok godt vare på hverandre, og kom gående til sykehuset, forteller Ane.
På de to oppdragene har hun fått oppleve hvor viktig det er å hjelpe når krig eller naturkatastrofer rammer.
– Til tross for at jeg har jobbet med akuttmedisin i mange år kan jeg av og til kjenne tårene i øyne, men det er godt også. Det minner meg på hvorfor jeg står i jobben og hva som er drivkrafta.
