Vesla (55) pleier Peter daglig selv om han er på sykehjem

Straks arbeidstiden er slutt i Barne- og likestillingsdepartementet, forter Vesla Bjørge seg de drøyt to kilometrene opp til Sofienberghjemmet på Grünerløkka i Oslo.

Der venter hennes mann og samboer gjennom 20 år på henne, i sin stol på sykehjemmet.

– Han lyser opp når jeg kommer, det er så godt å se! Men han snakker dessverre ikke særlig lenger. Han er vanskelig å forstå for de som ikke kjenner ham.

Hver eneste ettermiddag, med svært få unntak, møter Vesla opp. Der er hun i 2-3 timer. Hun småprater, mater ham ofte med godsaker hun har med. I tillegg masserer, beveger og tøyer hun på Peters stive kropp.

Fikk slag før han var 50

– Noen ganger gjør det vondt å strekke på armene og beina hans, for kroppen hans er blitt så stiv. Da trøster jeg ham med at jeg gjør det for at han skal få det bedre, sier hun.

Peter snakker lite selv etter tre hjerneblødninger. Den første kom allerede for 16 år siden, før han var 50. Han trente seg opp igjen to ganger, men etter det tredje slaget, ble han bundet til sengen.

Nå er Vesla Bjørge i ferd med å falle sammen. Daglig i 18 måneder har hun besøkt sin mann.

– Jeg kan telle på en hånd de dagene jeg ikke er her, sier hun.

Legens ordre renner ut i sand

På Ullevål og Lovisenberg mente legene at Peter ville ha stor nytte av fysioterapi, blant annet på grunn av hans "unge" alder. Legene anbefalte fysioterapi minimum tre ganger pr uke, og helst mer.

På Sofienberghjemmet får han ikke mer enn to halvtimer i uka.

– I praksis blir det mye mindre. Det er meningen at han skal få fysioterapi to dager i uka. Men når jeg etterlyser det, sier de ansatte at denne uken kom det noe i veien, og slik er det stadig. Noen ganger tror jeg ikke han får trening i det hele tatt, sier hun.

– Hvor har du lært det du gjør?

– Jeg har sett på hva fysioterapeutene gjorde på sykehuset, og kopierer så godt jeg kan. Det er jo ikke alt som krever høyskoleutdanning, men jeg er ofte usikker på om jeg gjør rett når jeg ser at det gjør vondt. Jeg savner utstyret de hadde på sykehuset, for jeg kan jo ikke løfte ham opp alene. Da får jeg til svar at slikt har de ikke her.

Sliten av å tigge om hjelp

Utenfor døra til rom 420 innrømmer hun at det er tøft.

– Jeg tør nesten ikke kjenne etter. Det som tærer mest på, er at jeg må mase om alt. De ansatte lover og lover, men så skjer det likevel lite. Det er utmattende! Vesla Bjørge sukker.

Hun sier hun ikke er alene. Gjennom de besøkende og pasientene hun treffer i gangene og stuene på Sofienberghjemmet, har hun oppdaget at problemet er enormt. Men mange kvier seg for å klage.

Tar opp kampen

Nå har hun engasjert seg i brukerrådet på sykehjemmet, og er glad for at det finnes. I tillegg har hun tatt kontakt med den nystartede nasjonale pårørendeforeningen til sykehjemspasienter.

Sofienberghjemmet drives av Kirkens bymisjon. Daglig leder er Inger-Marie Kullerud.

Kullerud understreker at hun ikke ønsker å kommentere Vesla Bjørges uttalelser spesielt, men sier dette om fysioterapisituasjonen generelt på Sofienberghjemmet:

– Sofienberghjemmet har ganske høy fysioterapidekning. Pasientene på korttid og rehabilitering blir prioritert. Dette er pasienter som vi håper kan flytte hjem igjen, sier hun.

Sykere – og yngre

Sofienberghjemmet får inn både sykere og yngre pasienter enn før, blant andre mange slagstilfeller som krever mye oppfølging og trening.

– Dette krever mye av oss. Sykehusene skriver dem raskere ut, og så er det opp til bydelene å finne videre behandlingstilbud. Ofte havner de på sykehjem. Det er mye mer ressurskrevende å gi dem et tilbud, enn eldre langtidspasienter, sier Kullerud.

Det finnes ikke lovfestede krav om hvor mye fysioterapi en sykehjemsbeboer har krav på, men Oslo kommune har en grunnorm som tilsier 0,55 timer (33 minutter) fysioterapi per pasient i uka, opplyser sykehjemsetaten.

Må være realistisk

Når en langtidsbeboer på Sofienberghjemmet får to besøk av fysioterapeut i uka, er det absolutt et bra tilbud, mener Kullerud.

– Her har vi relativt godt med fysioterapiressurser, og standard er mindre enn to behandlinger i uka. Det sier jeg til pårørende som ønsker mer, sier hun.

Hun sier hun forstår pårørendes rolle, men at hun må være realistisk. Ofte så hjelper det med en samtale der jeg forklarer hvilke løsninger vi kan tilby. Utover det får vi svært få klager, sier Inger-Marie Kullerud.

Visner bort

Linda Birkenes, som er en av initiativtakerne til Pårørendeforeningen for sykehjemsbeboere, sier Veslas historie er typisk.

Selv har hun faren sin på 94 år på St.Hanshaugen omsorgssenter.

Nådde fram med klage

Etter å ha etterlyst manglende fysioterapi i flere måneder, får faren nå fysioterapi hver morgen. Det er Birkenes veldig godt fornøyd med.

– Men det er synd det tok så lang tid, og så mange klagerunder. Det har vært veldig krevende og ubehagelig å være så pågående. Men det er prisen vi må betale som pårørende, sier Linda Birkenes.