Minnesmerker over deporterte jøder forsvinner

– Jeg vet ikke hvilket nummer i rekken dette er av forsvunne steiner, jeg? Sju, åtte, ni eller ti?

En oppgitt Torill Torp-Holte, direktør ved Jødisk Museum Oslo, prater med en av sine kolleger på telefon.

Hun står utenfor en bygård i Sorgenfrigata på Majorstuen i Oslo hvor fasaden er tildekket og en anleggscontainer står plassert.

I forbindelse med gravearbeider på fortauet forsvant åtte såkalte «snublesteiner». Før helgen kom to til rette – mens seks er fremdeles borte.

Det er altså ikke første gang slike små minnesmerker forsvinner i forbindelse med graving.

Åtte mangler

Snublesteinene er brosteiner med en messingplakett som ligger i bakken utenfor steder hvor deporterte norske jøder bodde eller arbeidet før de ble ført ut av landet.

Akkurat nå er minst åtte steiner forsvunnet etter arbeider ved to forskjellige steder i Oslo; seks utenfor Sorgenfrigata 35 på Majorstuen og to utenfor Markveien 61 på Grünerløkka.

I Sorgenfrigata bodde familien Arsch med åtte medlemmer. I Markveien bodde ekteparet Esayas og Rakel Rosi Senderowitz.

Flyktet i 1942

Ekteparet Senderowitz, som bodde i Markveien, kom til Oslo fra Russland i 1911.

Esayas fikk jobb ved Moritz Glotts tobakksfabrikk i Torggata. I 1916 fikk de sitt eneste barn, Markus Asbjørn.

I september 1942 flyktet sønnen til Sverige med konen sin, Esther. Foreldrene Esayas og Rakel skulle komme etter, men nådde aldri over grensen.

På toget til Halden fikk grenselosen deres panikk da en politimann skulle sjekke papirene deres.

Han skjøt politimannen og Senderowitz-ekteparet og flere andre jødiske flyktninger ble arrestert. Rakel ble deportert til Auschwitz og drept i gasskammeret i desember.

Esayas led samme skjebne i mars 1943 etter noen måneder i fangenskap på Grini.

– Av stor betydning

Museumsdirektør Torp-Holte håper kommunen får orden på systemet, sånn at steiner ikke forsvinner i fremtiden. Hun forteller at steinene både er et kunstprosjekt og minnesmerker.

– De er av stor betydning for etterkommerne. Dette er mennesker uten en grav. Mange lever fremdeles med traumer etter hva som skjedde.

– Hvis en byggearbeider ser en stein med messingplakett påskrevet ord som «deportert» og «Auschwitz» bør man skjønne at dette er viktig, at det har noe med krigen å gjøre, og at man ikke bare kaster den i en container.

Skjerper rutinene

Til tross for at det er Jødisk Museum Oslo som står bak initiativet, har Bymiljøetaten ansvar for at steiner blir satt ordentlig tilbake på plass etter graving.

– Vi ser at rutinen ikke var helt tilfredsstillende, så vi endrer disse i samarbeid med Jødisk Museum Oslo og vår kontaktperson der. Endringen går på varsling, samt detaljering av hvordan steinene skal settes tilbake, forteller Joakim Hjertum, seksjonssjef for veiforvaltning i Bymiljøetaten.

– Det virker kanskje litt rart om arbeidere bare kaster så spesielle steiner?

– Ja, og det tror jeg heller ikke de gjør. Det står ettertrykkelig hva dette er for noe, og det tror jeg de fleste forstår og behandler med stor respekt.

Måtte bestille nye

Tilbake foran bygården på Majorstuen sier museumsdirektøren at hun har et lønnlig håp om at de seks manglende steinene der kommer til rette.

– Entreprenøren, som for øvrig er veldig hyggelig, har hatt ett år på seg nå. Vi har hørt at steinene er blitt tatt vare på, men nå tror man kanskje at de ikke er det. Derfor skal de nå lete under byggecontaineren her. Det kan ligge noe der.

Tirsdag opplyser Torp-Holte til NRK at åtte nye steiner nå er bestilt.

De to som ble gjenfunnet kan ikke renses for olje og asfalt. De seks siste anser museet som tapt.

• – Han hadde vært så rørt og takknemlig
• Familien Steinfeld hedret med snublesteiner