Livet bak Bjørgen: – Du blir usynlig

Kathrine Rolsted Harsem (27) innledet minitouren på Lillehammer med en sterk sjuendeplass i fredagens sprint.

Gjennom helga kjemper hun for å få gå mer verdenscup utover sesongen.Det kunne vært annerledes.

Etter forrige sesong gikk hun i tenkeboksen og stilte seg spørsmålet:

Er det virkelig verdt å legge ned så mye jobb når det er så vanskelig, nærmest umulig, å vinne skirenn?

«Jeg er ræva»

Plasseringsmessig haddeHarsem en ganske god sesong. Hun var stabil rundt nummer ti i sprintrennene i verdenscupen, med en sjuendeplass som best.

Bra, objektivt sett, men ikke når de andre på laget er på seierspallen i verdenscupen stort sett hver eneste helg.

Etter to sesonger på elitelandslaget mistet Harsem plassen.

– Det var en tøff sesong på mange måter. Jeg har aldri vært så nær å ikke gidde mer. For jeg mistet veldig mye glede ved å drive med langrenn i fjor, og det skal litt til å bygge opp igjen det. Det har ikke bare med resultater å gjøre, men noe med at du skal trives i miljøet og synes at det er artig å drive med, forteller Harsem.

Hun understreker at hun lærte mye av å være på lag med verdens beste langrennsløpere. Men den brutale hverdagen fikk henne også til å stille urealistiske krav til seg selv.

– Følelsen er at du blir litt usynlig når de andre er på pallen hver helg. Du kan komme i mål og være fornøyd, og så får du høre at dette var ikke bra nok. Det er krevende å takle.

– Hvem får du høre det av? Media? Trenere?

– Det kan være generelt stemningen av at det er et lag med et ekstremt høyt nivå og folk kjemper om pallplasser. Det er den følelsen du sitter igjen med selv. Jeg er ræva, selv om jeg er blitt nummer sju. Når følelsen er at folk forventer så mye mer, blir du skuffa over deg selv, selv om jeg innerst inne var fornøyd, utdyper Harsem.

Konklusjonen har vi allerede avslørt. Men hva ble avgjørende for valget?

Fjellet ga svar

Etter landslagsvrakingen måtte Harsem bokstavelig talt gå noen runder med seg selv.

– Jeg brukte mye tid for meg selv i fjellet i Meråker. Jeg tenkte mye på hvorfor jeg driver med dette og hva det er jeg egentlig jeg har lyst til, forteller hun.

Og fjellet ga svar.

– Fjellet ga meg den naturopplevelsen jeg ikke kan være foruten. Det å kunne trene mot et mål og konkurrere mot verdens beste og hele tiden utvikle meg, det er det som driver meg. Det er nå jeg kan drive med dette, og jeg har lyst til å drive med det nå, for jeg føler at jeg ikke har fått ut det som bor i meg.

Harsem fikk tilbud om en plass på regionlaget Team Veidekke og takket ja. Økonomisk er det veldig annerledes enn å være på landslag. Fra å ha hatt fast lønn og stipend fra Norges skiforbund, har hun nå ingen lønn. På regionlagene har man dessuten enda mer begrensede muligheter for personlige samarbeidspartnere enn på landslaget.

Harsem måtte si opp både hanskeavtalen og stavavtalen. Det ga henne noe å tenke på, men hun sa ja for å være en del av et treningsmiljø. Økonomien er ikke det aller viktigste for en skiløper – på kort sikt.

Må fortsette å tro

Kathrine Rolsted Harsem angrer ikke på valget, men innrømmer at hun har gått nye runder med seg selv etter at avgjørelsen ble tatt om å satse videre.

– Det har gått litt opp og ned også i høst, faktisk. Jeg har tenkt «er det noe poeng?», for du føler at du legger ned en god jobb, og så får du liksom ikke betalt. Men du må fortsette å tro på at det du gjør gir resultater. Og jeg har sett at jeg har utviklet meg og tatt steg for hvert år. Selv om jeg ikke er best i verden, er jeg bedre enn jeg var selv i fjor. Det motiverer meg.

Denne helga får Harsem svar på hvor hun står. Som leder av norgescupen er hun tilbake i verdenscupen i minitouren på Lillehammer. Går hun fort nok, kan det bli mer verdenscup.

Kampen om å bli den beste på laget er definitivt litt mindre enn i fjor.