De mente hun burde legge opp: «Jeg tenkte at de kan dra til helvete»

– Jeg kommer til å gå til fullt angrep for å klare det. Det er som at jeg har noe uoppgjort.

Vikersund, 17. mars: Eva Pinkelnig (35) sitter på toppen av verdens største hoppbakke. Klar for å slippe bommen. Pulsen er over 170. Hun tar et siste dypt åndedrag og håper at de neste sekundene skal bli sånn som hun har drømt om.

At Pinkelnig kan sette utfor monsterbakken i Vikersund, er langt på vei et mirakel. For hun har hatt noen usedvanlig tøffe smeller. For åtte år siden fikk hun synet og balansen ødelagt av to kraftige hjernerystelser.

Men det mest brutale var fallet i Seefeld for tre år siden, da milten sprakk og hun kun var minutter unna akutt organsvikt.

– Jeg liker ikke ordet umulig. Det har vært mange som har sagt at jeg burde legge opp. Men det å vise at de tar feil, det er kanskje det som motiverer meg mest.

Debuterte i 8-metersbakke som 24-åring

Vi treffer Pinkelnig på et hotell i Drammen før verdenscuphelgen i Vikersund. Den lille østerrikeren er full av energi og snakker på inn- og utpust.

– Allerede som 4-åring sa jeg til mamma og pappa at jeg ville hoppe over 100 meter, men jeg fikk ikke muligheten før over 20 år senere.

Ved en ren tilfeldighet fikk en 24 år gammel Pinkelnig hoppe på ski for første gang. Det var under et showrenn – i en 8-metersbakke – på slalåmski. Alderen til tross, en hopptrener fra den lokale klubben så henne og mente hun var et stort talent.

– Jeg fikk låne et par ski og en dress fra en av guttene i klubben. Jeg trente sammen med barn og ungdommer, hoppet 50-metersbakker og 80-metersbakker og til slutt i en 100-metersbakke. Det var rett og slett en fantastisk tid.

Men da landslagstreneren, den tidligere storhopperen Andreas Felder, så henne hoppe ble det alvor.

– Han bare «whoa, whoa, whoa, hvem er det?». Han ga meg muligheten til å trene sammen med de beste utøverne. Så da sluttet jeg i jobben min og ble profesjonell utøver. Og nå, 10 år senere, sitter vi her.

– Jeg hadde symptomer på Alzheimer

Men hun fikk fort erfare at skihopping kan være en brutal idrett. I desember 2016 hadde Pinkelnig to stygge fall i løpet av en uke. Begge gangene slo hun hodet kraftig. Hun fikk symptomer som gjorde hverdagen vanskeligere, og det å hoppe på ski så å si umulig.

– Hvis jeg lukket øynene, mistet jeg balansen. I tillegg mistet jeg synet på høyre øye hvis jeg kjørte over 50 km/t med bil eller kjørte fort på ski. Legene som undersøkte meg sa jeg hadde symptomer som lignet på et tidlig stadium av Alzheimer.

Hun må fortsatt gjøre øvelser for å holde symptomene i sjakk.

– Vi måtte finne nye måter å gjøre meg frisk på. Det ser sikkert rart ut fra utsiden, men mange av øvelsene handler om å fortelle hjernen min at skihopp er trygt.

– Buken var full av blod

En regntung dag i Seefeld i desember for drøyt fire år siden, Pinkelnig gjorde seg klar til nok et treningshopp i en bakke hun kjente veldig godt. Halvannet år tidligere hadde hun tatt VM-sølv i lagkonkurransen samme sted.

– Jeg gjorde alt teknisk riktig. Men regnet gjorde at det lugget litt i sporet, og jeg kom skjevt ut.

I ca. 100 kilometer i timen gikk Pinkelnig i bakken.

Hun husker at hun prøvde å vri seg for å gjøre møtet med unnarennet minst mulig brutalt. Det neste hun husker, er at hun våkner opp på sletta med store smerter.

– Det finnes ikke noe video av fallet, så ingen vet sikkert hva som egentlig skjedde. Men det er mulig jeg slo albuen inn i siden. Jeg kjente at noe var galt, smertene var intense.

Pinkelnigs første tanke var at hun hadde skada ribbeina. Smertene var så store at hun slet med å puste. Lagvenninnen Daniela Iraschko-Stolz skjønte at noe var galt, og kom løpende bort.

– Hun fikk roet meg ned og ringt ambulansen. Jeg ble fraktet til sykehus i helikopter hvor de fort fant ut at jeg hadde sprukket milten, og at buken var full av blod. Da fikk de det travelt med å få meg på operasjonsbordet for å redde livet mitt.

Ulykken skjedde under koronapandemien og Pinkelnig lå så å si isolert på sykehus i nesten to uker. Da hun kom ut, var det mange som var skeptiske til om hun burde fortsette karrieren. Men det var ikke legene som advarte henne.

– Det var trenere og folk i forbundet, de som faktisk burde ha hjulpet meg. Men det å hele tiden å få høre at det ikke er mulig, det motiverte meg faktisk. Jeg likte virkelig tanken på å vise at de tok feil. Unnskyld språkbruken, men jeg tenkte at de kan dra til helvete, jeg vil gjøre det på min egen måte.

Ble best i verden

Pinkelnig har definitivt vist skeptikerne at de tok feil.

Hun var tilbake i verdenscupen allerede samme sesong som skrekkfallet, og siden har hun bare blitt bedre. Forrige sesong vant hun verdenscupen suverent med 18 pallplasser på 26 konkurranser. I tillegg fikk hun med seg to sølvmedaljer fra VM i Planica.

– Det er et år siden, men jeg blir emosjonell når jeg tenker på det. Da jeg lå isolert på sykehuset, lengtet jeg sånn etter å få gitt mamma og pappa en klem. I VM i Planica sto mamma på sletta og så på. Den klemmen jeg fikk da er den beste følelsen jeg noen gang har hatt.

– Alle sånne historier er jo motiverende. Eva er kjempesterk og historien hennes er ganske spektakulær.

Det er mange av konkurrentene som blir både imponert og motivert av Pinkelnigs historie. En av dem er Norges beste kvinnelige skihopper, Eirin Maria Kvandal.

Hun har selv kjempet seg tilbake etter mange skader og i Vikersund overvant hun frykten og hoppet skiflyging for første gang.

– Eva er veldig energisk og veldig skjønn. Det er alltid et smil å få, det er godt å ha henne på toppen, hun sprer god energi.

De magiske 200 meterne

Eva Pinkelnig slipper bommen i Vikersund. Dette er hennes siste mulighet til å nå den magiske 200-metersgrensen. Det er ikke mange skihoppere i verden som har hoppet over 200 meter, blant de kvinnelige hopperne er det bare seks som har klart det.

– Når folk spurte hva som var målet før sesongen, svarte jeg at det var å hoppe over 200 meter. Det har vært en fantastisk sesong med mange pallplasser, men jeg er ikke ferdig. Jeg er desperat etter å nå dette målet.

I treningsomgangen er hun fryktelig nær, hun lander på 197.5 meter. Men kanskje vil hun det for mye. For nå lander hun på 180 meter. Hun slår oppgitt ut med armene, men smilet er fort tilbake.

– Jeg kjente det allerede i tilløpet. Jeg var rett og slett for anspent.

Hun tar det ikke så tungt. 35-åringen har gitt seg selv to år til før hun skal legge opp. Da får hun med seg både VM i Trondheim og OL i Italia, og forhåpentligvis kommer hun seg over 200 meter også.

Pinkelnig tar ingenting for gitt, hun er bare glad for at hun fortsatt kan hoppe på ski.

– Jeg pleier å spøke med kjæresten min om at jeg er et mirakel. Når han ber meg om å gjøre husarbeid svarer jeg at mirakler er fritatt fra den type arbeidsoppgaver.