Veien til sjokkgullet: – Han var så mentalt sterk

Finn Christian Jagge sto alene igjen på toppen og ledet med over ett sekund etter første omgang av OL-slalåmen i Albertville i 1992. Fra målområdet hørte han italiensk jubel. Verdens beste tekniske alpinist de siste fem årene, Alberto Tomba, hadde kjørt en kjempeomgang.

Italieneren var bare nummer seks etter første omgang, men leverte en gnistrende andre omgang. På toppen gikk bare en ting gjennom hodet til «Finken».

«Uansett hvor fort Tomba kjører kan jeg kjøre fortere».

Det forteller Finn Christian Jagges nære venn og tidligere trener, Thorleif Gunhildsrud til NRK.

– Det sa han til seg selv hele tida. Da han sto igjen på toppen og hørte at Tomba hadde kjørt så fort. Da var det samme mantra som gjaldt. Han var psykisk veldig sterk, sier Gunhildrud.

I mål var Jagge 28 hundredeler foran Tomba. Han strakk armene i været og jublet hemningsløst. Gullet var et sjokk. Før OL i Albertville hadde Jagge bare en verdenscupseier.

– Det var helt fantastisk. Det var ingen som hadde innbilt seg at han skulle vinne over Alberto Tomba, sier Rita Morvik som jobbet i NRK og dekket Jagge gjennom hele hans karriere.

– Det aller største var OL-gullet, da han slo Alberto Tomba, sier Kjetil André Aamodt.

Unni Anisdahl kommenterte rennet på radio for NRK.

– Det er det råeste jeg har vært med på. Det var jo utrolig at han leda med så mye etter første runde. Må ha vært flere sekunder. Da ryktet gikk om at han leda med så mye strømmet det til av folk. Selv utøvere fra andre idretter kom gjennom skiheiser fra alle kanter for å se. Dronning Sonja kom, Haakon og Märtha Louise var vel også der, sier Anisdahl til NRK.

– Jeg var fryktelig nervøs på hans vegne og startet kommenteringen av andre runde med å si «ta det med ro» for å holde nervene på plass, fortsetter hun.

Totalt fikk Jagge med seg sju verdenscupseire og var tre ganger på pallen totalt i slalåmcupen.

LES OGSÅ: Finn Christian Jagge er død

Vilje og treningsiver

Det hele startet med en treningsvilje og et ønske om å bli best. Thorleif Gunhildrud forteller at allerede da han ble kjent med Jagge som 16-åring, var det noe spesielt med måten Jagge gjennomførte hver treningsøkt.

– Det var han som satte standarden da det het Norsk alpingymnas. Finken var jo bare 16 år, men han var en idrettstalent. Han var allsidig, han kunne drive med all slags idrett, og særlig tennis var han også sterk i. Han drev også med turn, skøyter, fotball, seiling. Han tok alt lett, så han var en atlet, sier Gunhildsrud.

Tidligere lagkamerat Tom Stiansen forteller at Jagge hadde en innstilling til trening, ulikt de aller, aller fleste og det var det som gjorde «Finken» spesiell.

– Det var treningsiveren. Han hadde ikke det største talentet. Talentet hans var treningsviljen. Mange tenker på talent som at man tar ting lett, men i mine øyne er det at man orker å gjøre den jobben som må gjøres. Da har det ikke så mye å si med naturtalent. Der var han helt unik, i treningsiver, mental styrke og vilje, forteller Stiansen til NRK.

– Knallhard type

Utover i karrieren konkurrerte Jagge med store smerter i knærne. Det hindret ham ikke fra å fortsette å legge ned en beinhard innsats for å bli best mulig.

– Han var jo en utrolig knallhard type. En jernmann til å presse seg på trening og gjennom smerter. Han hadde utrolig mye smerter og slet masse med knærne og leddbånd gjennom karrieren. Han trente knallhardt og var ufattelig disiplinert. Jeg vil huske ham som en sterk maskin og god lagkompis, Stiansen.

Så ille var kneproblemene at Jagge slet med å bøye seg ned for å ta av alpinstøvlene mellom omgangene.

– Det var en gang jeg måtte stå på kne for å intervjue ham. Da sa han til meg at «du er heldig du, som kan stå på knærne, det kan ikke jeg». Tenk det, sier Morvik og fortsetter:

– Han tok medalje i OL, men kunne ikke stå på knærne. Det sier litt om hvor dårlige knær han hadde på et tidspunkt, men enda mer om mentaliteten hans. De knærne var jo helt ødelagte, men han var en terrier og hadde et enormt vinnerhode, mimrer Morvik.

Disiplinen og smertebekjempelsen hadde Jagge bygget opp allerede fra ung alder. Da han gikk på alpingymnaset på begynnelsen av 80-tallet, strakk han allerede strikken langt, forteller «Toffa» Gunhildrud.

– Vi hadde en setning vi levde etter. «Smerte er godt, smerte er godt». Det var for å tyne ut maks på trening. Han dro det veldig langt. En gang fikk han en port rett i kjeften, og spyttet ut fire-fem tenner. Etterpå kom han til meg og sa: «Jeg sa ikke au, Toffa.», forteller gamletreneren.

Gunhildsrud forteller om flere tilfeller hvor kneet har bøyd under for Jagges utrolige vilje etter å trene og bli bedre. En gang, kort etter en alvorlig kneskade i Ofterschwang, var Jagge med og spilte ishockey på rulleskøyter, med skinne på beinet.

– Han hadde en skinne på kneet. Så ser du selv med skinnen på beinet at kneet drar i feil retning fra resten av beinet. Det var Ikke noe piping, men han sa at han trodde han måtte gi seg nå. Da tenker du bare, er det mulig?, humrer Gunhildsrud.

En annen gang skar Jagge opp kneskålen i Australia. Hver morgen måtte han rense såret-

– Han var i hvert fall lengre enn første leddet på lillefingeren ned i såret hver gang, uten et pip. Han var en harding, fortsetter NTG-direktøren.

Etter karrieren til slutt var over har Jagge blitt spurt om han noensinne angret på skikarrieren med alle kneproblemene det har ført med seg. Jagge svarte at han ville kappet kneet i to om det ga ham OL-gullet en gang til.

– Dette med smerte tålte han utrolig godt. Han ga alltid alt, og det var ingen klaging. Den mentaliteten og holdningen, den har han videreført i landslaget, sier Gunhildrud.

– Sto for mye av lagkulturen

Sammen med Ole Kristian Furuseth og Atle Skårdal trekkes «Finken» fram som mannen som var med å bygge grunnmuren for den eventyrlige suksessen Norge har hatt i alpinløypa de siste tre tiårene.

– Han sto for mye av den norske lagkulturen, som Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal har vært så flinke til å ta med videre. Det var egentlig Finken, Ole Kristian Furuseth og Atle Skårdal som brakte den inn, så fortsatte Aamodt, Kjus og min generasjon før Svindal kom inn. Han har vært en stor del av et veldig viktig miljø, sier Stiansen.

Skårdal forteller at Jagge var et samlingspunkt i landslaget helt fra starten av.

– Han var et naturlig midtpunkt på laget gjennom sine positive og åpne atferd. Han var alltid i godt humør og et bindeledd for hele laget. Han var en fighter av de sjeldne. Han hadde jo selvfølgelig også enorm suksess som mange husker og det er jo enormt. Det preget ham likevel ikke, han var likevel den samme personen hele veien og det viser noe om ham som person, sier Atle Skårdal til NRK.

Årsaken til at kulturen ble så sterk var at Jagges generasjon raskt ble de eldste på landslaget, og kameratskapet og samholdet dem imellom bare vokste jo lengre de var sammen på landslaget, forteller barndomsvenn og landslagsløper Lasse Arnesen.

– Det var ingen som ga seg på mange år. Plutselig var vi eldst og vi ga oss ikke. Det var en veldig fin drive og bra vennegjeng. Det ble en veldig god lagoppofrelse. Man tok en for laget hele veien. Når vi konkurrerte prøvde vi å vinne, men det gjorde ikke noe å bli slått av en lagkompis. Det viktigste var å slå utlendingene. Det ble oss mot resten. Det var Finn Christian en viktig del av, sier Arnesen til NRK.