Da den opprinnelige motstanderen trakk seg like før proffdebuten til Eggan, ble Lewis van Poetsch hentet inn i 12. time.
Bokseren ankom Norge dagen før innveiing – helt uforberedt på hva som møtte ham.
Torsdag stilte Lewis van Poetsch i et stort intervju med The Guardian, hvor han forteller om sitt liv som såkalt «journeyman».
Dette er bokserne som reiser fra stevne til stevne og «alltid» taper.
Så langt har briten gått hele 134 kamper. 123 er tapt.
Sier aldri nei
– Min rolle er å gå inn (i ringen), lage et show og innvie et nytt talent i boksing. Jeg vet hva jeg gjør der inne, når jeg skal gå tøft og når jeg bare skal stå distansen. Folk tror det er som tatt ut fra «Snatch», der du legger deg mot betaling i femte runde, men det er det ikke. Vi spiller en viktig rolle i starten av et talents karriere, sier Poetsch til The Guardian.
Filmen «Snatch» fra 2000 tar for seg blant annet illegal boksing i Londons underverden.
I likhet med andre «journeymen» startet britens boksekarriere med en drøm om å nå toppen. Faktisk vant han tre av sine fire første kamper, ifølge Boxrec.
Etter hvert ble han stresset av å selge billetter til egne stevner, og da han ble tilbudt faste summer på bortebane, gled han rett inn i rollen som «journeyman».
Den tidligere frisøren er i dag heisingeniør på heltid, og bokser på deltid.
Han beskriver seg selv som en «idrettsmann» i ordets videste forstand. Han liker å ta seg en øl eller spise «fish and chips».
Hvis han skal tjene gode penger, må han gå mange kamper. Gjerne tre i måneden med mindre et kutt gir ham 28 dagers karantene.
Han takker alltid «ja» – uansett sted eller motstander. Akkurat som da han godtok kamp mot John Docherty på ti timers varsel.
Eller da teamet til Anders Eggan plutselig ringte i 2017.
NØLTE IKKE: Lewis van Poetsch reiste rett til Norge for å møte Anders Eggan i ringen.
Foto: Lise Åserud– Du må jobbe deg opp
Eggan forteller i dag at Poetsch nylig hadde bokset, og alle papirene var i orden. Derfor var han det eneste alternativet på så kort varsel.
Nordmannen skjønte naturligvis fra statistikken at motstanderen var en såkalt «journeyman».
Men Eggan nektet å undervurdere ham.
– Jeg tenkte mer motsatt. Vi skjønte at han slo hardt, og alt kan skje hvis du ikke er påskrudd, sier Eggan.
– Tanken slår deg: Et tap mot en med en sånn record, uansett hvor god han er, så kan den negative recorden slå hardt ut, sier trønderen.
– Noen vil vel si at det er feige lag?
– Du kan ikke bare møte «journeymen». Men du kan ikke starte i 1.-divisjon, heller. Du må jobbe deg opp som i all annen idrett. Det er en fin start for mange, og så handler det om å tørre å ta stegene. Ikke velge trygt hele veien, sier Eggan, som tok sin sjette strake seier i mars.
Elsker å underholde
Eggan legger ikke skjul på at han var «dritnervøs» før sin første proffkamp. Men det varte ikke lenge.
Poetsch var nemlig så hyggelig og morsom da de møttes før kamp at briten avvæpnet situasjonen. Eggan husker han gikk bort til treneren og pappaen sin og sa: «Jeg vet ikke om jeg klarer å slå på ham. Han er så snill».
– Det er nesten så jeg kan si at motstanderen gjorde meg roligere. Vi ble kjent og snakket om hvor han var fra og gjorde. Det gikk ikke an å bli nervøs eller tent, sier Eggan.
Fra kampen, hvor Eggan vant kontrollert på poeng, skriver NTB: «Briten sto imidlertid for størst jubel i salen da han viste fram dansefoten i etterkant av at bjellen hadde ringt for siste gang».
Grunnen til at Poetsch fortsatt klarer å motivere seg, er fordi han elsker sporten og underholdningen.
Han er først og fremst opptatt av å gi publikum det de vil ha.
– Jeg elsker å være pantomime-skurken. Hvis det betyr å snakke med publikum mellom rundene, danse til motstandernes musikk, hva som helst. Jeg gjør det hvis det får dem til å le. Publikum roper ofte til meg, som for eksempel «du er en feit jævel», og jeg bare slår meg på magen, og de elsker det. Boksere glemmer ofte at vi er her for å underholde, og det er det jeg elsker mest, sier Poetsch til The Guardian.
